En analog tur i banken

Vi skal ikke si at det skjer plagsomt ofte, men ja, det skjer.  Selv i vår snart heldigitale selvbetjeningstilværelse hender faktisk at man har et ærend i banken.  Et ærend av den analoge typen, som krever personlig oppmøte og latterlig gammeldags dialog med en levende bankansatt, en transaksjon som innebærer håndtering og inn- eller utlevering av penger.  Eller for å si kort og brutalt: Kontanter.  Vi er vel i grunnen litt gammeldags slik, men vi liker kontanter.  Man kan betale for seg både i butikker og til privatpersoner, uten elektroniske dippedutter, enkelt og greit, og uten å legge igjen elektroniske spor andre steder enn i minibanken.  Det er jo rett og slett genialt.  Slik sett kan kontanter være noen av de beste tantene man har.

Våre bankbesøk forekommer faktisk så sjelden at man ved en anledning opplevde at hele SR-Bank-bankfilialen var blitt ombygd siden forrige gang man besøkte dette etablissementet, og det synlige antall skrankepersonale var blitt redusert til et minimum.  Hvor resten av personalet var blitt av, vites ikke.  Men ansatte er jo som kjent noe heft i våre dager.  Kostnader på to bein.  Ikke bra, det der.  Så får det heller bare være at servicenivået overfor kundene blir deretter.  Skitt la gå, det er jo bunnlinjen som teller.

Forleden var man så heldig at man i forbindelse med en utgraving av en av hjemmets skrivebordsskuffer kom over en liten pung som man syntes å dra en viss kjensel på.  Heisann, var det der du hadde gjemt deg, tenkte vi for oss selv.  Pungen viste seg å inneholde en del euro, en del US dollars og et par hundre danske kroner.  Som vi altså hadde glemt at vi hadde.  Et raskt overslag viste at man altså plutselig var blitt beriket med en sum tilsvarende ca. 3 600 kroner. En hyggelig, liten sum.  Så vi tok med oss pungen med utenlandsk valuta, med skumle tanker om å veksle dem inn i NOK så snart det ble hverdag.  Men hvor skulle man henvende seg for å få utført denne etter måten basale banktjenesten?  Det naturlige valget falt på Sr-Banks filial på Mariero.  Der var det vanligvis mulig å parkere, og man kunne kombinere besøket i Mammons tempel med en handlerunde i det nærliggende kjøpesenteret.

Stille og fredelig, med valutapungen i lommen, trådte vi inn i banklokalet.  Der inne var interiøret blitt om mulig enda mer minimalistisk enn hva tilfellet var ved vårt forrige besøk, men vi trakk vår kølapp, smilte pent, og ga oss til å vente, til liks med de andre kundene.  Ved tidligere besøk la man merke til at en betydelig del av klientellet var særdeles godt voksne mennesker.  Hva var det man i sin tid kunne lese på en plakat inne på et av Oljebyens vannhull før i tiden: «Credit gives kun til 80-aarige, der er i følge med sine Forældre»?  Nå skal vi som kjent aldri skue verken hunder eller kunder på hårene, men vi fikk jo inntrykk av at de ikke alltid var helt oppdatert hva gjelder moderne og fancy selvbetjeningstjenester.  De trengte faktisk hjelp, og det ikke så rent lite, heller.  Sånn var det også denne dagen.  Seniorkundene måtte ha mye hjelp og forklaring før de fikk sine penger utbetalt, og nå la vi merke til at det ikke var noen skikkelig skranke der i lokalet.  I stedet ble de henvist til et par imponerende og nesten skremmende store automater borte ved veggen, der de måtte forrette sine bankmessige ærender under kyndig og ikke minst tålmodig veiledning og assistanse fra minst et par bankansatte.  Et besynderlig og til dels tankevekkende opptrinn.

Omsider ble det da vår tur.  Vi presenterte vår smule valuta-ærend med et smil, og forventet å bli ekspedert.  Men den gang ei.  Hva, veksle inn utenlandsk valuta?  Endatil kontanter?  Nei, det gikk dessverre ikke an der lenger.  De hadde sluttet med slikt, må vite.  Det ble for dyrt å ha drive med kontant-tjenester og skikkelig skranke.  De kunne kanskje hjelpe med å veksle inn det man hadde av euro, merkelig nok, men veksling av US dollars og danske kroner var ikke lenger mulig der.  For veksling av den slags eksotisk valuta måtte man henvende seg til Sr-Banks hovedkontor på Bankplassen, eller eventuelt oppsøke flyplassbanken ved Stavanger Lufthavn, Sola.  Sånn var det bare.  Man beholdt fatningen, og forlot inkjevetta- filialen på Mariero med valutaen i behold.  Og så kjørte man hjem, lettere rystet.  Hva pokker… parkeringskaoset på Sola eller bussen til sentrum.  Akk ja.  Ved hjemkomst ringte man til Kundeservice i Sr-bank, la fram saken og spurte om det virkelig skulle være slik.  Eller om vi hadde misforstått noe vesentlig her.  Det hadde vi ikke.  Det var for øvrig mulig at flere filialer kom til å bli kontantløse etter hvert, eller rett og slett lagt ned.  Bunnlinjen, vet dere.  Hvordan det endte?  Vel, vi stilte valutatransaksjonen i bero, og fikk vekslet den inn ved SR-Banks filial i Kopervik et par-tre uker senere.  Uten dikkedarer eller henvisning til verken Haugesund eller flyplassen på Helganes.

God bedring, Sr-Bank.  Det hjelper vel neppe, men det er i alle fall godt ment.

Uncategorized , , , , , , , , ,

Vaskedamealarm!

Man burde selvfølgelig skamme seg, og ikke si det høyt, men i vår alder kaster vi alle hemninger, og innrømmer miseren: Vi har vaskehjelp. En gang i måneden kommer det to særdeles effektive, formodentlig østeuropeiske damer hjem til residensen, og gjør skikkelig rent. Ja da, vi støvsuger og vasker selv også, sånn en gang i blant.

I går var det vaskedag, og man stod opp sånn ca. 07.30, for å unngå å bli tatt på sengen av støvsugende og moppesvingende vaskedamer, stod man opp allerede kl. 07.00.  Onsdag er ellers en kjekk dag, man har hjemmekontortid fram til kl. 11.00.  Og ganske riktig, de to formodentlig polske og lite pratsomme damene ankom mens man satt med frokosten. Vanligvis har damene altså ankommet mens man selv fortsatt var hjemme, men i oktober skjedde ikke dette. Da innfant de seg ikke før etter at man hadde dratt til skolen. Og selvsagt var man sløv nok til å sette på alarmen, stikk i strid med fruens beskjed og all fornuft. En ren ryggmargsrefleks. Og det gikk selvsagt som det måtte gå. Oppringing fra Securitas mens man var på jobben, iherdig tenkning før man kom i hu at det måtte være vaskedamene som hadde låst seg inn. Man fikk så vidt avverget utrykningen.

Men man måtte ta turen hjemom likevel. Der fant man de lett forskremte vaskedamene, i full gang med sin embetsgjerning. Man unnskyldte seg, og sa at alarmen for framtiden kom til å være avslått når det var vaskedag. Hvilket det altså var i går. Og som allerede nevnt, i dag ankom damene mens man fortsatt var hjemme. Damene støvsugde og vasket så det var en lyst å se og høre på, og Balder oppførte seg eksemplarisk. Ikke et eneste voff. Han kjenner vaskedamene og de lydene de gjennom sitt arbeid gir fra seg. Herlig å se på at folk arbeider mens man selv slapper av, og enda herligere å se hvor rent og pent det blir. Og da de var ferdige, tok de med seg sine støvsugere, bøtter og mopper, kom med en forsiktig hilsen, og forsvant i bilen sin.

Her er man framme ved et springende punkt. En atferd som beskrevet ovenfor er egnet til å forlede en godtroende sjel som en selv til å anta at vaskerunden var overstått for denne gang, og at man følgelig, før man selv forlot residensen for å gjøre vår plikt til fellesskapets beste, kunne sette på alarmen. Hvilket man gjorde. Hvor feil kunne man vel ta. For da man var på skolen, og i ferd med å gå til undervisning i fagskolen, fikk man på nytt en oppringning fra Securitas. Nok en vaskedag hadde altså alarmen blitt uløst. Noen hadde faktisk låst seg inn med nøkkel. Eller så måtte det være en teknisk feil. Man måtte forlate klassen med oppgaver, løpe ned trappene og kjøre hjem. Denne gangen var Securitas-bilen og -vekteren på plass, men ingen vaskedamer. Vi låste oss inn, og fikk nullstilt alarmen. Ikke noe stjålet eller skadet.

Og døren var låst fra utsiden da man, sammen med vekteren, kom fram til hoveddøren. Et par telefoner til CityMaid oppklarte saken. Vaskedamene hadde gjort seg ferdige, men så oppdaget de at en av dem hadde glemt en jakke i vår residens. Akk ja. låste seg inn, hentet jakken og låste etter seg da de gikk ut. Akk ja. Hva skal man si? Deretter var det å dra tilbake til skolen og fagskoleklassen igjen. Leksen som er lært: Ingen alarm på nå det er vaskedag, ikke under noen omstendighet. Hele dagen, fram til midnatt. Minst!

Uncategorized , , , ,

Vekk med smaken, lett på baken!

Klimakrise, krig, terror og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. Verdens helseorganisasjon har nemlig diskutert om det kunne være lurt å fjerne smakstilsetningene i tobakk. Får helsetoppene det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den knapt kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene.

Men det bør ikke stoppe der. Hva med å fjerne smakstilsetningene i brennevin? Bare det å fjerne krydderet fra juleakevitten ville nok gjort julefeiringen blitt langt mer edruelig rundt om i de 1000 hjem, med glade barn og helsegevinst som resultat. Samme opplegg med andre brennevinssorter. Vekk med enhver form for smakstilsetting, og kun nøytralt brennevin å få kjøpt på Vinmonopolet. Skal det være smak, så får folk ordne det selv, og her i landet har vi jo tradisjon for så vel karsk som 60 og Solo. Det er mer enn godt nok for alkovrakene.

Eller hva med potetgull, ostepop og andre former for helseskadelig knask som folk stapper i seg? Snart kommer alt som heter snacks, sjokolade og godteri til å bli levert i pakker med advarsel, være uten smakstilsetninger, og smake pyton. Farsemat er heller ikke sunt, så før vi vet ordet av det, vil det kun bli solgt pølser som både lukter, smaker og til forveksling ser ut som dritt. Ikke så lekkert og innbydende, kanskje, men det får holde lenge for junkfoodvrakene.

Avslutningsvis vil vi herved oppfordre møbelprodusentene om å være seg sitt ansvar bevisst i disse tider. Alt som heter sofaer og tv-godstoler bør i framtiden bli produsert med hundrevis av innsydde tegnestifter og kanskje en og annen knappenål i stoppen, slik at folk for framtiden vil tilbringe minst mulig tid der. For nå er det på høy tid å slå hardt ned på alle disse røykende, drikkende og junkfoodmomsende sofagrisene. Sabla blandingsmisbrukere, hele gjengen!

Uncategorized , , , , ,

De stengte doers mysterium

Dobygning fra siden

Man er stort en enkel og grei person å ha med å gjøre. I alle fall liker man å tro det. På den annen side kan det jo ikke utelukkes at man bare er enkel. Men alligavel. Det finnes imidlertid ett og annet som man funderer på, som man liksom ikke helt får til å stemme. Ta dette med offentlige toaletter. Man tenker her spesielt på de nødtørftighetsanstalter som framstår som egne bygninger, for eksempel ved offentlige strender eller turområder. Disse til tider etterlengtede oaser, for ikke å si uaser, der verdige trengende kan skride inn og forrette sine ærender, formodentlig uten å vekke anstøt. Men hvorfor i huleste er de så godt som alltid stengt, hva enten det er høst, vinter, vår eller sommer?

Ta nå det i stålplater utførte praktbygget i nærheten av Tou Scene. Dette arkitektonisk høyverdige lettelsens tempel som stolt kneiser i propre omgivelser nede ved sjøkanten. Til dette stedet kom man i dag, sammen med hustruen – velsigne henne – og vår firbente og til tider bjeffende venn Balder. Man hadde følt at trykket var i ferd med å bygge seg opp allerede da man passerte Siriskjær, men hva gjorde vel det. Der borte skimtet man nemlig inngangen til det rustbrune toalettpalasset, hvis dører skjulte lettelsens porselensinstallasjoner. Med et smil skred man bort til døren. Som selvsagt var stengt. Som vanlig. Man erindrer jo at man har forsøkt seg på tilsvarende ærender før, på samme sted, og gjort samme observasjon. Men som den ukuelige optimisten man er, trodde man kanskje at en eller annen ansvarlig toalettoperatør eller dodørmanipulator endelig hadde tatt til vettet, men den gang ei. Og så kan man lure på hvorfor slike dasspalasser overhodet blir bygd, når de tydeligvis ikke skal brukes til sitt tiltenkte formål.

Hvordan man bar seg at for å lette seg i nødens stund? Gjett, da. Balder gjorde for øvrig noe tilsvarende.

Uncategorized , , , , , , ,

Tåkesyn på Legevakten

Det ville være løgn å si at vi trør dørene ned hos vårt ellers utmerkede helsevesen, men lørdag kastet vi faktisk glans over Legevakten ved vårt nærvær.  Til sammen kan det vel ha dreid seg om et par timers tid, medregnet turen til og fra, selve konsultasjonen og ikke minst ventingen.  I og for seg en interessant nok opplevelse. I etterpåklokskapens klare lys ser vi jo at man kanskje kunne droppet turen dit, og sett det hele an til over helgen, men det er rart med det.  Det er kjekt å se, vi har ikke flere øyne enn vi trenger, og vår hustru – velsigne henne – mener visstnok fortsatt at vi er verneverdig. I korthet dreier saken seg om at man i fredag morgen våknet opp fra skjønnhetssøvnen med sterke smerter i venstre øye. Det var dertil rødt som en blodig biff det det normalt pleier å være hvitt, det var noe hovent, det var fysisk ømt, og man hadde tåkesyn og fokuseringsvansker. Enhver lyskilde utløste sterke smerter når øyets muskler trakk seg sammen. Merkelig. Vi kunne ikke erindre noe slagsmål, ikke en gang i drømmeland. Vi dryppet med saltvannsdråper, tok en pille og så det an, og etterhånden ble det noe bedre.  Vi kjente plagene stort sett hele dagen, og vi følte oss etterhånden også noe sløv.  Man sov godt om natten, og mørket var lindrende.

Ved oppstandelsen time lørdag formiddag merket vi imidlertid at synet var enda dårligere, og øyet var fortsatt rødt. Lysømfintligheten og smertene var betraktelig bedre, men dog.  Vår hustru – velsigne henne – bestemte følgelig at vi skulle frekventere Legevakten.  Hos Legevakten var det ikke så mange ventende kunder, men ting tar som kjent tid. Det var liksom ikke helt samsvar mellom de få sjelene som befolket det store venterommet og køens avvikling, og vi fikk inntrykk av at folk som kom inn lenge etter en selv, ble prioritert.  Mer akutte tilfeller. En fyr kom inn med en blodig klut over nesen.  Det så ikke helt bra ut, det der. Han var iført en signalgul jakke med logo fra et firma eller offentlig vesen, og det så ut som om han kom direkte fra jobben. Hva i all verden, driver kollegene og slår hverandre ned der han arbeider?  Eller hadde mannen rett og slett gått på en dør eller en lyktestolpe?  Kanskje han hadde blitt slått ned av sin hustru, som hadde funnet ut at han stod i med sekretæren?  Ikke godt å vite.  Mulighetene er legio.

Ellers var det flere familier med små barn som ble prioritert før en selv, og det skulle da også bare mangle.  Det var også noen særdeles godt voksne mennesker som kom anstigende, og som også gikk foran i køen.  Et par gamle damer ble kjørt av en mannsperson som  ingenlunde hadde sans for at han måtte betale for å få parkert sin store og gedigne bil. Så han forlot stedet etter at damene var godt og vel plassert på benken i venterommet.  “Hekkan, her ska me pigede ver nødde te å betala parkeringsavgift for å ver sjuge!”.  En annen godt voksen mann satt og hostet og nøs, så generelt dårlig ut, og nærmest oste basiller. Nesten som en levende reklame for influensavaksine. Mobiltelefonen hans ringte ustanselig, med en heftig gitarsolo. Og gang på gang måtte han komme med samme svaret: “Nei, eg kan kje ver med på turen, dokker får reisa uden meg. Eg orke isje, eg har fått meg ein sjikkeligge influensa.  Eg sidde å vente hos Legevakten, eg må jo ha legeattest på at eg e sjuge, så eg kan få refundert billetten.”.

Endelig var turen kommet til egen ringe person.  Vi ble vist inn til en hyggelig utseende, hvithåret og noe fyldig lege, og han kikket på øyet og lyste med lykt og gjorde de øvrige, forventede ting.  “Jasså, ei te av di der?  Du har fått deg ein virusinfeksjon på aua..  Dårr eg møje av det der om dagen, å det e smittsomt. Det kan fort smitta øve te det andra aua, og.  Men det går øve av seg sjøl om ei uga eller så.  Du ska få resept på någen øyedråbar”.

Så her sitter vi, og det er blitt søndag kveld.  Fortsatt litt tåke i skoddeheimen på venstre side.  Lette smerter i høyre øye. Hva er det han skriver, han der fyren i Aftenbladet?  “Je blir litt altererte.  Kan hende det hjelpe med en liden jinn?” Hadde vært hyggelig nok, det.  På den annen side er det mandag i morgen.

Uncategorized , , , , , ,

Illustrert hverdagspoesi

Rørleggersprekk

Ned på kne og armer fremad strekk, og vips, så viser man sin rørleggersprekk..

Uncategorized , ,

Klær skaper folk

Man husker godt at faderen, i likhet med de fleste menn i hans generasjon, brukte hodeplagg. Faderen brukte hatt fra tid til annen, men det ar muligens ikke så ofte. Alpelue eller sixpence ble brukt langt oftere. Og så begynte den tiden da hodeplagg for menn nærmest var helt ut. En langvarig periode, preget av årtier med barhodethet. Der var bare raringer, sosiale tapere og gamle menn som brukte hodeplagg. Selv har vi i liten grad brukt hodeplagg, unntatt i det som må betegnes som særskilte anledninger. Når det har vært for kaldt, for eksempel. Da måtte toppluen fram, og man likte det ikke. Man erindrer imidlertid en kort periode da det var in å bruke en slags skinnlue, med øreklaffer som kunne brettes ned ved behov. Man tror endatil at man hadde en slik, men det var ikke lenge den var i bruk. Faderen likte imidlertid dette hodeplagget godt.

Man erindrer i så måte en pussig episode fra barndommen, den gang da på det glade 60-tallet, som i alle fall delvis dreide seg om hodeplagg. Og antrekk for øvrig. Det må ha vært om sommeren, eller kanskje i påskeferien. Hvorom allting er, man var på Karmøy hos slekta, slik man gjerne var i feriene. Faderen var i Stavanger grunnet jobben, men skulle reise til øya på et avtalt tidspunkt. Med hydrofoilen. Og i god tid før nevnte farkost ankom, var vi, sammen med moderen, tante og onkel, på kaien for å hente ham.

Det var faktisk litt stil over det å reise med hydrofoilen i den tiden. Det var nesten litt eksklusivt, siden det kostet betraktelig mer enn å ta somlebåten “Haugesund” eller “Tre måker”. Båtvertinnene – ja, de fantes faktisk – var iført en flyvertinneaktig drakt og en fiffig liten hatt, og stilte ved landgangen med lister og skriveunderlag for å krysse av for hver passasjer som steg om bord, og det kunne kjøpes fine viner, samt øl og drinker, fra kiosken. Som båtvertinnene kom trippende med, i alle fall når været tillot det. Vel, hydrofoilen kom, og landgangen ble løftet på plass. Båtvertinnene krysset pyntelig av på listen for avstigende passasjerer, og smilte og nikket høflig. Den ene dresskledde og dokumentmappebærende hattemannen etter den andre steg av, og kanskje også en og annen draktkledd kvinne. Og så kom faderen, iført alpelue og slitt, blå parkas og gummistøvler, bærende på en plastpose. Kontrasten var slående, og man så at moderen ble rød i ansiktet av flauhet og kanskje endatil litt sinne. Hun sa klart fra til faderen om hva hun mente, og tante og onkel lo godt. Faderen hadde selvsagt kommet rett fra sin kjeledresskrevende mekanikerjobb, uten tanke for at han kanskje burde hatt tenkt på reiseantrekket. Akk ja. Mange år siden.

 

Uncategorized , , , , , , , ,

Vi liker ikke bilferie

På tross av at vi har passert de 50 med særdeles god margin, konstaterer vi at det fortsatt er en del vi ikke forstår. Etter alle disse år forekommer det oss eksempelvis fortsatt komplett ubegripelig at det skal være slik stas med bilferie. Altså den typen ferie der langvarig bilkjøring faktisk er en hovedingrediens. Den typen ferie der man i sin godt stappa automobil gir jernet og suser nedover kontinentets skremmende brede motorveier, med kjøretøyet fullt av familie og bagasje. Spania, here we come. Den typen ferie der deltakerne i etterkant av ferien skryter av at de har kjørt helt til Italias støvelhæl og tilbake igjen, kjørt i 340 kilometer i timen til familiens jubel og hatt turer rundt i så vel Frankrike som Tyskland før de endelig tusler jeg hjemover via Danmark, Hirtshals og Danskebåten før de snegler seg det siste stykket hjem, og alle var enige om at det var en fin tur.

For å si det slik: Dette frister oss midt bak. Vi og vår hustru – velsigne henne – er skjønt enige om at dette ikke er noe for oss. Vi får nervøse rykninger, syreoverskudd og forhøyet blodtrykk bare ved tanken. Ikke planer om vi skal bruke et eneste minutt av vår surt ervervede og høyst velfortjente ferie med å kjøre i vanvittig fart med livet i hendene. Når vi drar på ferie, skal tvert imot ha oss frabedt enhver befatning med så vel ratt som girspak. Det går da fly, for pokker! Eller tog, eller buss og taxi. Dessuten drar vi gjerne langt når vi reiser. Gjerne til eksotiske steder der trafikkulturen er en helt annen enn det vi er vant til her hjemme i røysa, der den sterkestes rett gjelder. I Vietnam, for eksempel. Eller i Thailand. Så vi legger med glede ”lappen” igjen hjemme, pakker koffert og ryggsekk og drar ut i verden i trygg forvissning om at det som måtte komme av kjøring skal overlates til de lokale drosjesjåfører.

I så måte ihukommer vi noen hektiske sommerdager for noen år siden. En opplevelse som fortsatt kan få oss til å våkne opp fra drømmenes verden, anspent som en springfjær, opprørt og våt av svette. Vår fetter og hans tilkommende, den skjønne Sophie fra Gauriac, hadde nemlig denne sommeren valgt å formalisere sitt kjærlighetsforhold ved å tre inn i den hellige ektestand, og dette skulle selvsagt skje i landsbyen Gauriac et stykke utenfor Bordeaux i Frankrike. Vi var invitert til bryllupet sammen med diverse familiemedlemmer, og prosjektet var basert på at vi måtte bistå med en hel del bilkjøring. Vi gruet oss inntil det kvalmende flere uker forveien, men det var ingen vei utenom, for kollektivtransport og drosjer var bortimot ikke-eksisterende.

På flyplassen i Bordeaux ventet brudgommens far med leiebiler. Han skulle være guide og kartleser, mens vi skulle kjøre sammen med vårt aldrende opphav og en godt voksen tante. Det var forferdelig. Vi tviholdt på rattet så knokene kvitnet. Vi skulle ønske det var et mareritt, men det var dessverre virkelighet. Folk kjørte som gale, som om de hadde den skinnbarlige selv i hælene. Bilene var som rasende veps, de skiftet i dødsforakt rett foran snuten på vår Citröen Xsara Picasso, lot være å blinke og bremset opp når man minst ventet det. Vi var kvalm og våt av svette da vi kom fram til Gauriac. Og det ble flere lange kjøreturer med følelsen av å sitte med livet i hendende i løpet av oppholdet. Til Bordeaux, til St. Emilion, til et utall av landsbyer og endelig tilbake til flyplassen avreisedagen, tidlig og i morgenmørket. Sistnevnte i seg selv en minnerik tur. Ja, det gikk greit, uten kalamiteter. Men vi husker ennå lettelsen da vi leverte fra oss leiebilen. Bedre enn sex.

Om vi har kjørt bil i feriesammenheng siden? Gjett, da.

Uncategorized , , , , , ,

En ganske kjedelig mann

Jada, vi er fullstendig klar over det.  Vi er en trøtt, grå og tvers igjennom kjedelig person.  Det er lite ved oss som er spesielt spennende, og vi har i liten grad gjort oss bemerket så langt på vår vei gjennom Jammerdalen.  Vi har ikke utgitt bok, vi har ikke gått verken til filmen eller til scenen, og vi har vel heller ikke gjort oss direkte plagsomt bemerket i media.  Vi er en typisk hverdagsperson som gjennomfører våre hverdagsrutiner, tusler oss på jobben hver dag og leverer varene, og ellers henger i livets klokkestreng så godt vi kan.  Og når vi dertil kan opplyse om at vi etterhånden har kommet i godt voksen og satt alder, blir bildet rimelig komplett.  Hvilken kjedelighet, hvilken traurighet.  Eller?

Kanskje vi heller skal snu litt på den berømmelige flisa. Nå kan det nok hende at vi har en jobb som noen der uten mer kanskje vil beskrive som en diagnose heller enn et yrke, her vi bedriver vårt virke som mer eller mindre sidrompa, hvilket er en eufemisme for blyræva, lektor i videregående skole og i fagskolen.  Og hva mer er, vi har vært i yrket lenge.  Kanskje litt vel lenge. På den annen side har vi hatt gleden av å undervise særdeles hyggelige og oppegående elever og fagskolestudenter, sammen med gode kolleger, i et oversiktlig skolemiljø som i det store og hele er blottet for så vel konflikter og mobbing som sosiale problemer.

Mange ganger opp gjennom årene har vi hatt gleden av å treffe på tidligere elever og studenter, som har lutter gode minner fra skoletiden, og husker lærerne som både dyktige og hyggelige.  Å få bekreftet at vi faktisk har betydd noe for andre mennesker, og kanskje til og med utgjort en forskjell, føles verdifullt.  Dersom det er høy lønn og gode karrieremuligheter en er ute etter, så er ikke skoleverket det en primært bør velge.  Men en grei jobb i det offentlige er heller ikke å forakte, ikke minst nu for tiden, og i vår alder.  På den måten har vi sluppet unna mye fart og spenning, som ellers blir godtfolk til del.  Vi har for eksempel sluppet unna å bli innkalt til nervepirrende samtaler om hvorvidt man kan forvente å ha noen jobb neste år, samt opprivende turer til NAV så vel som til banken, med hyggelige og givende samtaler med empatiske saksbehandlere.  For ikke å snakke om den ulidelig spennende ventetiden mens man venter på obligatoriske avslag  på dusinvis av jobbsøknader.

Vi konstaterer også at vi i år har vært sammen med hun som nå er vår hustru – velsigne henne – i samfulle 32 år, og vi trives fortsatt godt i hverandres selskap.  Noe som muligens skulle indikere at de fleste av disse årene har vært gode.  Vi har således i liten grad følt behov for å innlede spenstige forhold på si til diverse elskerinner, eller til å bytte ut vår hustru – velsigne henne – med en annen, yngre og annerledes modell. Nå kan det jo tenkes at det har noe med latskap og makelig legning å gjøre. Og som faderen en gang så treffende sa det: «At de gidder!» Men så langt har vi i alle fall unngått heftige samtaler med skilsmisseadvokater og givende skilsmisseoppgjør.  Og siden vi i tillegg fortsatt er i stand til å stå opp ved egen hjelp hver dag, og reagerer på lys, er vi faktisk godt fornøyd med tingenes tilstand.

Så kanskje er det ikke så ille å være kjedelig og uspennende likevel?

Uncategorized , , , , , , , , ,

Plug and play

Det er pussig, men det finnes folk der ute som ved sin blotte væremåte, tonefall og ordvalg kan få selv den mest dannede, fattede og veloppdragne til å føle seg som en fjott, en dust eller en grønnskolling. En person som stiller de dummeste spørsmål om det som ellers oppegående og opplyste mennesker oppfatter som allment kjente sannheter og offentlige fakta, nærmest som om han akkurat skulle ha klatret ned fra trærne.  Vi skal ingenlunde påstå at de vet det selv, men de trenger bare å si et par ord, og selv den mest blaserte 58-åring føler seg med ett som en usikker eksaminand som plutselig innser at han har svart noe usigelig teit på muntlig eksamen.

Slik som vi opplevde da vi skulle ta en telefon til Kundeservice i Norsk Tipping.  Nå har vi aldri vært direkte bortskjemt hva vinnerlykke gjelder, ei heller hos Norsk Tipping, men en gang hadde vi faktisk 5 rette i Lotto.  Ikke at det var grunn til å slå stiften av lykke av den grunn, gevinsten var bare på skarve 215 kroner.  Men vi kom liksom i tanker om at hvis vi hadde 5 rette, så måtte vi vel også ha 4 rette.  Ja, med ekstratall. Hmmm. Tankevekkende.  Dette måtte sjekkes.

Som den etter måten moderne herremann vi er, på tross av moden alder, også i besittelse av en kortleser til bruk for tippekortet vårt, det såkalte Buypass-systemet.  Denne kortleseren virket greit på den gamle XP-maskinen, etter installasjon av driverprogramvaren.  Men det var da. Siden kom Windows Vista, og da var det ikke fullt så enkelt. Den gamle driverprogramvaren virket ikke, men etter en lengre og støttende telefonsamtale med en hyggelig mann ved Norsk Tippings kundeservice, samt en del tasting, funket det til slutt. Nå har vi pc med Windows 7, og en annen med Windows 8, og vi ønsker igjen å bruke tippekortleseren.  Her var det altså litt av hvert å spørre om da vi var klar for vår andre samtale med Norsk Tipping.

Vi slo nummeret, ventet og tastet oss forbi diverse talemaskiner og valg, og til slutt fikk vi snakke med en levende person.  En kraftig nordnorsk damestemme av den selvsikre sorten.  ”Ja, haillo, ka va det du skuill spørr om?”  ”Eeehh…Dag Eigil her.  Vi hadde i all beskjedenhet 5 rette her på lørdag.  Men er det ikke så at dersom man har 5 rette, så har man også 4 rette?  Vi har jo et tilleggstall inne også.”  ”Nei!” Nordlandsdamen var kort og kjapp i sitt svar. Her var det snakk om språklig økonomi. Ikke noe dilldaill og høflig utenomsnakk der i gården. Vel, greit nok.  For så vidt ikke noe å si på svaret. Så feil kan man ta.

”Men så har vi et spørsmål til.  Hva gjør man dersom man vil bruke Buypass-kortleseren på en pc med Windows 7?”  På grunn av de omtalte problemene med dette på Vista, hadde vi rett og slett ikke turt å prøve. ”Ka?  Ja men herregud, det e jo berre pløgg end plei! Plugg deinn rett inn i USB-porten. Ja, har du ikkje prøvd det før du ringt eillerr…? Hæ hæ hæ hæ hæhæhæhh!” Javisst, nei. Det hadde vi dog ikke.  Vi er jo av natur en forsiktig herre.  Men tro det eller ei, vi vet faktisk hva som er framme og bak på en datamaskin, og en hel del til.  Så vi takket for samtalen, og la på. Og i etterkant tenkte vi vårt.  Vel er vi teit og treig og i satt alder, er vi virkelig så akterutseilt? Tør nesten ikke tenke tanken ut.  Hekkan!

Ha en fortsatt fin dag! 😀

Uncategorized , , , , ,