Klær skaper folk

Man husker godt at faderen, i likhet med de fleste menn i hans generasjon, brukte hodeplagg. Faderen brukte hatt fra tid til annen, men det ar muligens ikke så ofte. Alpelue eller sixpence ble brukt langt oftere. Og så begynte den tiden da hodeplagg for menn nærmest var helt ut. En langvarig periode, preget av årtier med barhodethet. Der var bare raringer, sosiale tapere og gamle menn som brukte hodeplagg. Selv har vi i liten grad brukt hodeplagg, unntatt i det som må betegnes som særskilte anledninger. Når det har vært for kaldt, for eksempel. Da måtte toppluen fram, og man likte det ikke. Man erindrer imidlertid en kort periode da det var in å bruke en slags skinnlue, med øreklaffer som kunne brettes ned ved behov. Man tror endatil at man hadde en slik, men det var ikke lenge den var i bruk. Faderen likte imidlertid dette hodeplagget godt.

Man erindrer i så måte en pussig episode fra barndommen, den gang da på det glade 60-tallet, som i alle fall delvis dreide seg om hodeplagg. Og antrekk for øvrig. Det må ha vært om sommeren, eller kanskje i påskeferien. Hvorom allting er, man var på Karmøy hos slekta, slik man gjerne var i feriene. Faderen var i Stavanger grunnet jobben, men skulle reise til øya på et avtalt tidspunkt. Med hydrofoilen. Og i god tid før nevnte farkost ankom, var vi, sammen med moderen, tante og onkel, på kaien for å hente ham.

Det var faktisk litt stil over det å reise med hydrofoilen i den tiden. Det var nesten litt eksklusivt, siden det kostet betraktelig mer enn å ta somlebåten “Haugesund” eller “Tre måker”. Båtvertinnene – ja, de fantes faktisk – var iført en flyvertinneaktig drakt og en fiffig liten hatt, og stilte ved landgangen med lister og skriveunderlag for å krysse av for hver passasjer som steg om bord, og det kunne kjøpes fine viner, samt øl og drinker, fra kiosken. Som båtvertinnene kom trippende med, i alle fall når været tillot det. Vel, hydrofoilen kom, og landgangen ble løftet på plass. Båtvertinnene krysset pyntelig av på listen for avstigende passasjerer, og smilte og nikket høflig. Den ene dresskledde og dokumentmappebærende hattemannen etter den andre steg av, og kanskje også en og annen draktkledd kvinne. Og så kom faderen, iført alpelue og slitt, blå parkas og gummistøvler, bærende på en plastpose. Kontrasten var slående, og man så at moderen ble rød i ansiktet av flauhet og kanskje endatil litt sinne. Hun sa klart fra til faderen om hva hun mente, og tante og onkel lo godt. Faderen hadde selvsagt kommet rett fra sin kjeledresskrevende mekanikerjobb, uten tanke for at han kanskje burde hatt tenkt på reiseantrekket. Akk ja. Mange år siden.

 

Uncategorized , , , , , , , ,

Vi liker ikke bilferie

På tross av at vi har passert de 50 med særdeles god margin, konstaterer vi at det fortsatt er en del vi ikke forstår. Etter alle disse år forekommer det oss eksempelvis fortsatt komplett ubegripelig at det skal være slik stas med bilferie. Altså den typen ferie der langvarig bilkjøring faktisk er en hovedingrediens. Den typen ferie der man i sin godt stappa automobil gir jernet og suser nedover kontinentets skremmende brede motorveier, med kjøretøyet fullt av familie og bagasje. Spania, here we come. Den typen ferie der deltakerne i etterkant av ferien skryter av at de har kjørt helt til Italias støvelhæl og tilbake igjen, kjørt i 340 kilometer i timen til familiens jubel og hatt turer rundt i så vel Frankrike som Tyskland før de endelig tusler jeg hjemover via Danmark, Hirtshals og Danskebåten før de snegler seg det siste stykket hjem, og alle var enige om at det var en fin tur.

For å si det slik: Dette frister oss midt bak. Vi og vår hustru – velsigne henne – er skjønt enige om at dette ikke er noe for oss. Vi får nervøse rykninger, syreoverskudd og forhøyet blodtrykk bare ved tanken. Ikke planer om vi skal bruke et eneste minutt av vår surt ervervede og høyst velfortjente ferie med å kjøre i vanvittig fart med livet i hendene. Når vi drar på ferie, skal tvert imot ha oss frabedt enhver befatning med så vel ratt som girspak. Det går da fly, for pokker! Eller tog, eller buss og taxi. Dessuten drar vi gjerne langt når vi reiser. Gjerne til eksotiske steder der trafikkulturen er en helt annen enn det vi er vant til her hjemme i røysa, der den sterkestes rett gjelder. I Vietnam, for eksempel. Eller i Thailand. Så vi legger med glede ”lappen” igjen hjemme, pakker koffert og ryggsekk og drar ut i verden i trygg forvissning om at det som måtte komme av kjøring skal overlates til de lokale drosjesjåfører.

I så måte ihukommer vi noen hektiske sommerdager for noen år siden. En opplevelse som fortsatt kan få oss til å våkne opp fra drømmenes verden, anspent som en springfjær, opprørt og våt av svette. Vår fetter og hans tilkommende, den skjønne Sophie fra Gauriac, hadde nemlig denne sommeren valgt å formalisere sitt kjærlighetsforhold ved å tre inn i den hellige ektestand, og dette skulle selvsagt skje i landsbyen Gauriac et stykke utenfor Bordeaux i Frankrike. Vi var invitert til bryllupet sammen med diverse familiemedlemmer, og prosjektet var basert på at vi måtte bistå med en hel del bilkjøring. Vi gruet oss inntil det kvalmende flere uker forveien, men det var ingen vei utenom, for kollektivtransport og drosjer var bortimot ikke-eksisterende.

På flyplassen i Bordeaux ventet brudgommens far med leiebiler. Han skulle være guide og kartleser, mens vi skulle kjøre sammen med vårt aldrende opphav og en godt voksen tante. Det var forferdelig. Vi tviholdt på rattet så knokene kvitnet. Vi skulle ønske det var et mareritt, men det var dessverre virkelighet. Folk kjørte som gale, som om de hadde den skinnbarlige selv i hælene. Bilene var som rasende veps, de skiftet i dødsforakt rett foran snuten på vår Citröen Xsara Picasso, lot være å blinke og bremset opp når man minst ventet det. Vi var kvalm og våt av svette da vi kom fram til Gauriac. Og det ble flere lange kjøreturer med følelsen av å sitte med livet i hendende i løpet av oppholdet. Til Bordeaux, til St. Emilion, til et utall av landsbyer og endelig tilbake til flyplassen avreisedagen, tidlig og i morgenmørket. Sistnevnte i seg selv en minnerik tur. Ja, det gikk greit, uten kalamiteter. Men vi husker ennå lettelsen da vi leverte fra oss leiebilen. Bedre enn sex.

Om vi har kjørt bil i feriesammenheng siden? Gjett, da.

Uncategorized , , , , , ,

En ganske kjedelig mann

Jada, vi er fullstendig klar over det.  Vi er en trøtt, grå og tvers igjennom kjedelig person.  Det er lite ved oss som er spesielt spennende, og vi har i liten grad gjort oss bemerket så langt på vår vei gjennom Jammerdalen.  Vi har ikke utgitt bok, vi har ikke gått verken til filmen eller til scenen, og vi har vel heller ikke gjort oss direkte plagsomt bemerket i media.  Vi er en typisk hverdagsperson som gjennomfører våre hverdagsrutiner, tusler oss på jobben hver dag og leverer varene, og ellers henger i livets klokkestreng så godt vi kan.  Og når vi dertil kan opplyse om at vi etterhånden har kommet i godt voksen og satt alder, blir bildet rimelig komplett.  Hvilken kjedelighet, hvilken traurighet.  Eller?

Kanskje vi heller skal snu litt på den berømmelige flisa. Nå kan det nok hende at vi har en jobb som noen der uten mer kanskje vil beskrive som en diagnose heller enn et yrke, her vi bedriver vårt virke som mer eller mindre sidrompa, hvilket er en eufemisme for blyræva, lektor i videregående skole og i fagskolen.  Og hva mer er, vi har vært i yrket lenge.  Kanskje litt vel lenge. På den annen side har vi hatt gleden av å undervise særdeles hyggelige og oppegående elever og fagskolestudenter, sammen med gode kolleger, i et oversiktlig skolemiljø som i det store og hele er blottet for så vel konflikter og mobbing som sosiale problemer.

Mange ganger opp gjennom årene har vi hatt gleden av å treffe på tidligere elever og studenter, som har lutter gode minner fra skoletiden, og husker lærerne som både dyktige og hyggelige.  Å få bekreftet at vi faktisk har betydd noe for andre mennesker, og kanskje til og med utgjort en forskjell, føles verdifullt.  Dersom det er høy lønn og gode karrieremuligheter en er ute etter, så er ikke skoleverket det en primært bør velge.  Men en grei jobb i det offentlige er heller ikke å forakte, ikke minst nu for tiden, og i vår alder.  På den måten har vi sluppet unna mye fart og spenning, som ellers blir godtfolk til del.  Vi har for eksempel sluppet unna å bli innkalt til nervepirrende samtaler om hvorvidt man kan forvente å ha noen jobb neste år, samt opprivende turer til NAV så vel som til banken, med hyggelige og givende samtaler med empatiske saksbehandlere.  For ikke å snakke om den ulidelig spennende ventetiden mens man venter på obligatoriske avslag  på dusinvis av jobbsøknader.

Vi konstaterer også at vi i år har vært sammen med hun som nå er vår hustru – velsigne henne – i samfulle 32 år, og vi trives fortsatt godt i hverandres selskap.  Noe som muligens skulle indikere at de fleste av disse årene har vært gode.  Vi har således i liten grad følt behov for å innlede spenstige forhold på si til diverse elskerinner, eller til å bytte ut vår hustru – velsigne henne – med en annen, yngre og annerledes modell. Nå kan det jo tenkes at det har noe med latskap og makelig legning å gjøre. Og som faderen en gang så treffende sa det: «At de gidder!» Men så langt har vi i alle fall unngått heftige samtaler med skilsmisseadvokater og givende skilsmisseoppgjør.  Og siden vi i tillegg fortsatt er i stand til å stå opp ved egen hjelp hver dag, og reagerer på lys, er vi faktisk godt fornøyd med tingenes tilstand.

Så kanskje er det ikke så ille å være kjedelig og uspennende likevel?

Uncategorized , , , , , , , , ,

Plug and play

Det er pussig, men det finnes folk der ute som ved sin blotte væremåte, tonefall og ordvalg kan få selv den mest dannede, fattede og veloppdragne til å føle seg som en fjott, en dust eller en grønnskolling. En person som stiller de dummeste spørsmål om det som ellers oppegående og opplyste mennesker oppfatter som allment kjente sannheter og offentlige fakta, nærmest som om han akkurat skulle ha klatret ned fra trærne.  Vi skal ingenlunde påstå at de vet det selv, men de trenger bare å si et par ord, og selv den mest blaserte 58-åring føler seg med ett som en usikker eksaminand som plutselig innser at han har svart noe usigelig teit på muntlig eksamen.

Slik som vi opplevde da vi skulle ta en telefon til Kundeservice i Norsk Tipping.  Nå har vi aldri vært direkte bortskjemt hva vinnerlykke gjelder, ei heller hos Norsk Tipping, men en gang hadde vi faktisk 5 rette i Lotto.  Ikke at det var grunn til å slå stiften av lykke av den grunn, gevinsten var bare på skarve 215 kroner.  Men vi kom liksom i tanker om at hvis vi hadde 5 rette, så måtte vi vel også ha 4 rette.  Ja, med ekstratall. Hmmm. Tankevekkende.  Dette måtte sjekkes.

Som den etter måten moderne herremann vi er, på tross av moden alder, også i besittelse av en kortleser til bruk for tippekortet vårt, det såkalte Buypass-systemet.  Denne kortleseren virket greit på den gamle XP-maskinen, etter installasjon av driverprogramvaren.  Men det var da. Siden kom Windows Vista, og da var det ikke fullt så enkelt. Den gamle driverprogramvaren virket ikke, men etter en lengre og støttende telefonsamtale med en hyggelig mann ved Norsk Tippings kundeservice, samt en del tasting, funket det til slutt. Nå har vi pc med Windows 7, og en annen med Windows 8, og vi ønsker igjen å bruke tippekortleseren.  Her var det altså litt av hvert å spørre om da vi var klar for vår andre samtale med Norsk Tipping.

Vi slo nummeret, ventet og tastet oss forbi diverse talemaskiner og valg, og til slutt fikk vi snakke med en levende person.  En kraftig nordnorsk damestemme av den selvsikre sorten.  ”Ja, haillo, ka va det du skuill spørr om?”  ”Eeehh…Dag Eigil her.  Vi hadde i all beskjedenhet 5 rette her på lørdag.  Men er det ikke så at dersom man har 5 rette, så har man også 4 rette?  Vi har jo et tilleggstall inne også.”  ”Nei!” Nordlandsdamen var kort og kjapp i sitt svar. Her var det snakk om språklig økonomi. Ikke noe dilldaill og høflig utenomsnakk der i gården. Vel, greit nok.  For så vidt ikke noe å si på svaret. Så feil kan man ta.

”Men så har vi et spørsmål til.  Hva gjør man dersom man vil bruke Buypass-kortleseren på en pc med Windows 7?”  På grunn av de omtalte problemene med dette på Vista, hadde vi rett og slett ikke turt å prøve. ”Ka?  Ja men herregud, det e jo berre pløgg end plei! Plugg deinn rett inn i USB-porten. Ja, har du ikkje prøvd det før du ringt eillerr…? Hæ hæ hæ hæ hæhæhæhh!” Javisst, nei. Det hadde vi dog ikke.  Vi er jo av natur en forsiktig herre.  Men tro det eller ei, vi vet faktisk hva som er framme og bak på en datamaskin, og en hel del til.  Så vi takket for samtalen, og la på. Og i etterkant tenkte vi vårt.  Vel er vi teit og treig og i satt alder, er vi virkelig så akterutseilt? Tør nesten ikke tenke tanken ut.  Hekkan!

Ha en fortsatt fin dag! 😀

Uncategorized , , , , ,

Engelsk lyrikk som neppe blir brukt i undervisningen

Then everybody was amazed, ’cause in came the village whore

And when she spread her legs apart, the suction slammed the door

Uncategorized ,

Reklame som muligens ikke ville fungert

Analbleking!  Gamle rauhål blir som nye.

Uncategorized , ,

Vaskeladden

Vi sitter i det nyryddete, gule arbeidsrommet i underetasjen, som nå, etter en påkrevd og etter måten grundig opprydding, atter en gang framstår som rimelig presentabelt.  Vi kan slappe av her nede, og bruke rommet som et arbeidsrom. Skrivebordsplaten er tilgjengelig, stolene er ikke lenger midlertidige kleshengere, og bunker med alskens papirer er enten kastet eller sortert og arkivert.  Så har startet opp den seg i arbeidsrommet befinnende stasjonære pc, og kjørt en del oppdateringer.  Nå fungerer den som den skal, og man taster i vei, mens man fra tid til annen skuer ut i en grønnbrun og rimelig velpleid have.

På den andre siden av residensen har naboen, her i huset kalt Vaskeladden, atter en gang hengt ut hageslangen, og vannet plasker.  For å si det slik: Han gjør dette relativt ofte, hvilket her er en eufemisme for påfallende ofte.  Han vasker bilen til stadighet, hver uke, gjerne flere ganger i uken. Han vasker konas bil, også det særdeles ofte. Han spyler og vasker terrassen. Han spyler innkjørselen og garasjegulvet, og noen ganger også hagehellene og deler av veien. Han spyler husets vegger, og vasker dem. Og når han ikke kan finne på annet han kan vaske eller spyle, så spyler og vasker han bossdunkene. Innvendig og utvendig.  Hvilket han altså gjorde senest i dag.  Det er ganske utrolig.  Man må anta at det er helt greit, i alle fall ut fra et renslighetssynspunkt, å innta sitt middagsmåltid fra innsiden av bossdunkenes lokk. Hvis noen hadde påstått at han henger ut hageslangen oftere enn han henger ut tissefanten, så hadde man ikke funnet det usannsynlig.

Det er selvsagt ikke noe galt i dette. Nei, langt derfra.  Naboen er en grei og smilende fyr, med en flott og smilende kone, som hilser når vi treffes, er behjelpelig med å ta inn posten og holde et øye med residensen hvis vi er bortreist, og gjerne har en munter bemerkning på lur.  Riktig et prakteksemplar av noen naboer, som vi setter stor pris på.  Men vi vedgår gjerne at vi fra tid til annen har lurt på hvordan renslighetsstandarden er innendørs. Totalt støvfritt inntil det pinlige, og struktur og tellekanter overalt, daglig klyster og påfølgende desinfeksjon av legeme og endog sjel?  Vasker de munnen med sæbe, også, eller nøyer de seg med tannkrem?  Ikke vet vi.  Men renslighet er som kjent en dyd.

Uncategorized , , , , , , , ,

Lydbåndets barnslige gleder

Ellers ihukommer man av en eller annen grunn en sjarmerende liten historie om faderen. Man kan neppe ha vært spesielt gamle karen den gangen, man var vel knapt begynt på skolen. Og om så var, må det ha vært i 1. klasse. Vi var på besøk hos farfar og farmor på kaien i Kopervik. Vår tante Mary og onkel Alf var der også. Kanskje enda flere. De satt i stuen og lekte med en båndopptaker, en slik skikkelig sak med spolebånd. Dette tekniske vidunder var i sannhet imponerende både for store og små. Tenk at det gikk an å ta opp lyd, til og med sin egen stemme, og så kunne spille det om og om igjen?  Dette var bare helt fantastisk. Etter en stund kom de i hu at faderen faktisk hadde en ganske så pen sangstemme, og at stunden nå var inne for at han skulle gi til beste en sang, til glede for så vel nåtiden som ettertiden. Faderen fikk mikrofonen, og begynte å synge riktig så vakkert. «Sølvet, det er slikt så edelt et malm, det blekner ikke som høstens halm…», men så, midt i sangen, reiser faderen seg med ett opp, og sier inn i mikrofonen, klart og tydelig: «Vent litt, eg må på do!» Hvorpå han legger mikrofonen ifra seg med en skramlelyd, og stamper ut. Stor var overraskelsen da faderen lettet igjen trådte inn i stuen, til akkompagnement av lattersalver, og fikk høre opptaket. I sin troskyldighet hadde han simpelthen ikke ventet at det tekniske vidunderet hadde fått med seg den noe brå pausen i sangen. Han trodde jo at den flotte og moderne maskinen måtte skjønne slikt, og skille viktig fra uviktig, og at han bare kunne fortsette med sangen.

Hvor det siden ble av båndopptakeren, enn si spolen med lydbånd, vet vel knapt Vårherre. Men man skulle ønske man hadde det opptaket i dag.

Uncategorized , , , , , , ,

Naturlig kul. Steffen Kristensen og Kristian Emil Thoresen, intervjuet av Knut A. Kristensen. (Bloggprosjekt i klasse 2BRA)

Kristian E. og Steffen 1

NATURLIG KUL.  STEFFEN KRISTENSEN OG KRISTIAN EMIL THORESEN, INTERVJUET AV KNUT ALFRED ERIKSEN.

Ingen som har noe med klasse 2BRA å gjøre, kan ha unngått å legge merke til dem.  Samtlige her ved SOTS, elever, fagskolestudenter og ansatte, har nok også lagt merke til dem i korridorene, eller når de tar seg en tur i kantina.  De er kule. De er tøffe.  De er velkledde.  De kan diskutere på høyt nivå med hvem som helst om hva som helst, og de nærmest oser av stil og selvsikkerhet, uten å virke overlegne.  For å si det slik: De trenger ikke å sjekke jenter, jentene sjekker dem. 

Disse to gullguttene, som normalt er svært mediesky, har i dag, etter lang overveielse, innvilget et av sine sjeldne intervjuer, i et av skolens hyggelige og smakfullt innredede grupperom, med utsikt mot fjorden og havet. Så til alle dere wannabees der ute: Len dere tilbake, les og lær!

 Steffen

Steffen Kristensen

Alder: 17 år

Bosted: Hundvåg

Kjønn: Gutt

 

Kan du beskrive deg selv med ett ord?

S: Sosial.  Ellers synes jeg at Kristian Emil er fabulous.

Nevn tre negative ting om deg selv.

S: Det er ingen negative ting.

Hva slags rolle har du i klassen?  Klassens klovn, eller noe annet?

S: Klassens konge!

Hvor mye tar du i benkpress?

S: 45 kilo.

Når vil du ha barn?

S: Når jeg er rundt 27 – 28 år.

Ranger utseendet ditt på en skala fra 1 til 10.

10.

Hvor får du din selvtillit fra?

S: Se på meg, da. Har jeg noen grunn til ikke å ha selvtillit?

Nevn to ting med deg selv som du er fornøyd med, og to ting du ikke er fornøyd med.

Fornøyd med hjernen og håret.  Ikke misfornøyd med noe ellers.

Mann eller mus?

S: Jeg er mann, men jeg vil ha mus.

Hva synes du om jærdialekt?

S: Det er den mest innforjævlige dialekten! Selve plassen kan brenne, og det er ikke aktuelt for meg å flytte til det avskummet av en plass!

Er dette ditt svar?

S: Ja.

Hva synes du om porno?

S: Det trenger jeg ikke å se på, for jeg har damer.

Hvor ser du deg selv om 10 år?

S: Sjefsstilling i Statoil, gift, en unge som heter Lukas. Bor i Stavanger, eier en Audi Q7.

Beskriv drømmedama.

S: Andrea Badendyck/Tone Damli/Megan Maskles.

Hvordan var det å vokse opp på Hundvåg?

S: Det var tøffe kår. Måtte dele øya med ghettoen a la Blålysveien.  Trenger ikke noen dypere forklaring enn dette.

 Bærer du negative preg av oppveksten?

S: Ja. Jeg sliter med å knytte meg til andre mennesker.

Hvem er kulest i klassen?

S: Kristian Emil, og Knut på 2. plass.

Hvor mye kostet jakken din, Steffen?

S: 6 800 kroner. Fikk den.

Tok du opp lån?

S: Nei.

Oppsøkte du Thug Life, eller var det Thug Life som oppsøkte deg?

S: De oppsøkte meg. Gud ønsket det slik.

Hvordan er det å ha Dag som lærer?

S: To ord: Privilegert og fabulous.

På en skala fra 0 til – 63, hvor dårlig er Hundvåg FK?

S: – 62.

Hva synes du om Sokndal, «Haua»?

S: Hvis jeg skulle flytte til en plass utenfor Stavanger, måtte det blitt til Sokndal.  Dialekten er helmaks.

 

Kristian Emil Thoresen

Alder: 18 år

Bosted: Kragerø

Kjønn: Gutt

 

Kan du beskrive deg selv med ett ord?

KE: Perfekt!

 

Hva slags rolle har du i klassen?  Klassens klovn, eller noe annet?

KE: Klassens lord.

Når vil du  ha barn?

KE: Når jeg er rundt 35 år.

Ranger utseendet ditt på en skala fra 1 til 10.

KE: 10.  Uten tvil.

Hvor får du din selvtillit fra?

KE: Ved å omgås kongen, aka Steffen.

Nevn to ting med deg selv som du er fornøyd med, og to ting du ikke er fornøyd med.

KE: Jeg er veldig fornøyd med min høyre og venstre tommel. Misfornøyd med noe? Nei.

Mann eller mus?

KE: Mann.

Hva synes du om jærdialekt?

KE: Det er ikke spesielt pent.

Hva er din mening om porno?

KE: Porno er syndig.  Så det har jeg aldri sett.

Hvor ser du deg selv om 10 år?

KE: Da jobber jeg offshore innen drilling. Jeg har kjøpt med hus og fått meg ei kjerring.  Hund: Dachs. Bil: Lada.

Beskriv drømmedama.

KE: Blid, fornøyd, pen.  Må tjene penger, og passe ungene når jeg er offshore.

Hvem er kulest i klassen?

KE: Steffen.

Føler du deg mindreverdig, siden du kommer fra Kragerø?

KE: Nei, overhodet ikke. Jeg føler at alle utenom Steffen ikke forstår mine tanker og følelser om at jeg blir ertet for min dialekt.

Hvordan er det å ha Dag som lærer?

KE: Det er de kjekkeste timene vi har på skolen.  Vi har det gøy og lærerikt i timene til Dag.

På en skala fra 0 til – 63, hvor dårlig liker du Hundvåg?

KE: Jeg har aldri vært der, men dialekten er litt rar.

Hvor dyr er buksa di?

KE: Den kostet 1000 kroner som ny, men jeg kjøpte den for 43 kroner på Fretex.

Kristian E. og Steffen 2

Uncategorized , , , , ,

Nærme oss pensjonsalderen, vi? Nei, vet De hva!

Vi er som kjent en dannet og forsiktig herre, strengt gift og i vår beste alder, flegmatisk og vidsynt av gemytt, men det får da være måte på hva rimelig unge og spreke mennesker skal måtte finne seg i.  Av og til er man rett og slett nødt til å ta Dagbladet fra munnen, og si fra.  Som her forleden, da vi satt og beriket vårt sinn og utvidet vår horisont ved å studere lørdagens utgave av Dagbladet.  El ellers utmerket publikasjon, og selvsagt i papirutgave. 

For mens vi sitter der, stille og fredelig, uten å gjøre en frue fortred, og leser om eks-ordfører Rune Øygards liv på cella, eller nyter synet av Justyna Kowalczyk i et noe dristigere antrekk enn skiløperdrakt, så kommer vi plutselig til Anstøtssteinen, selve forargelsens essens i dennen lørdagsblekka: “Slik sikrer du en trygg pensjon: Vi har spurt fem menn og kvinner som nærmer seg pensjonsalder hvilke grep de har tatt for å sikre framtida si økonomisk.”

Og  så følger det fem kjappe intervjuer med smilende, unge, oppegående og i aller høyste grad yrkesaktive mennesker på henholdsvis 55, 52, 54 og 59 år.  Pluss et intervju med en moden, men vitalt utseende herre på 64,  som formodentlig skulle fungere som avisoppslagets aldersmessige alibi.  Opprørende og skrekkelig! 

Hva i huleste er det Dagbladet her insinuerer?  At vi over 50 er noen aldrende pensjonistaspiranter som snart er klar for både rullatoren og det som verre måtte være?  Selv er man jo en sjarmerende, ungdommelig og kjekk, til tider på grensen til eplekjekk, herremann på 57, og vår hustru – velsigne henne – går fortsatt rundt med ferskenhud og lår som i sin ungdoms vår.  Nei, vet De hva, kjære Dagbladet, dette går ikke an!  Gak hen og vask munnen med sæbe!

Uncategorized , , , , , , ,