En ganske kjedelig mann

Jada, vi er fullstendig klar over det. Vi er en trøtt, grå og tvers igjennom kjedelig person. Det er lite ved oss som er spesielt spennende, og vi har i liten grad gjort oss bemerket så langt på vår vei gjennom Jammerdalen. Vi har ikke utgitt bok, i hvert fall ikke så langt, vi har ikke gått verken til filmen eller til scenen, og vi har vel heller ikke gjort oss direkte plagsomt bemerket i media. Vi er en typisk hverdagsperson som gjennomfører våre hverdagsrutiner, tusler oss på jobben hver dag og leverer varene, og ellers henger i livets klokkestreng så godt vi kan. Og når vi dertil kan opplyse om at vi etterhånden har passert de 60, blir bildet rimelig komplett. Hvilken kjedelighet, hvilken traurighet. Eller?

Kanskje vi heller skal snu litt på den berømmelige flisa. Nå kan det nok hende at vi har en jobb som noen der uten mer kanskje vil beskrive som en diagnose heller enn et yrke, her vi bedriver vårt virke som mer eller mindre sidrompa, hvilket er en eufemisme for blyræva, lektor i videregående skole og i fagskolen. Og hva mer er, vi har vært i yrket lenge. Kanskje litt vel lenge. På den annen side har vi hatt gleden av å undervise særdeles hyggelige og oppegående elever og fagskolestudenter, sammen med gode kolleger, i et oversiktlig skolemiljø som i det store og hele er blottet for så vel konflikter og mobbing som sosiale problemer.

Mange ganger opp gjennom årene har vi hatt gleden av å treffe på tidligere elever og studenter, som har lutter gode minner fra skoletiden, og husker lærerne som både dyktige og hyggelige. Å få bekreftet at vi faktisk har betydd noe for andre mennesker, og kanskje til og med utgjort en forskjell, føles verdifullt. Dersom det er høy lønn og gode karrieremuligheter en er ute etter, så er ikke skoleverket det en primært bør velge. Men en grei jobb i det offentlige er heller ikke å forakte, ikke minst nu for tiden, og i vår alder. På den måten har vi sluppet unna mye fart og spenning, som ellers blir godtfolk til del. Vi har for eksempel sluppet unna å bli innkalt til nervepirrende samtaler om hvorvidt man kan forvente å ha noen jobb neste år, samt opprivende turer til NAV så vel som til banken, med givende og barskt realitetsorienterende samtaler med profesjonelt empatiske saksbehandlere. For ikke å snakke om den ulidelig spennende ventetiden mens man venter på obligatoriske avslag på dusinvis av jobbsøknader.

Vi konstaterer også at vi i år har vært sammen med hun som nå er vår hustru – velsigne henne – i samfulle 35 år, og vi trives fortsatt godt i hverandres selskap. Noe som muligens skulle indikere at de fleste av disse årene har vært gode. Vi har således i liten grad følt behov for å innlede spenstige forhold på si til diverse elskerinner, eller til å bytte ut vår hustru – velsigne henne – med en annen, yngre og annerledes modell. Nå kan det jo tenkes at det har noe med latskap og makelig legning å gjøre. Og som faderen en gang så treffende sa det: «At de gidder!» Men så langt har vi i alle fall unngått heftige samtaler med skilsmisseadvokater og nerveslitende skilsmisseoppgjør. Og siden vi i tillegg fortsatt er i stand til å stå opp ved egen hjelp hver dag, og reagerer på lys, er vi faktisk godt fornøyd med tingenes tilstand.
Så kanskje er det ikke så ille å være et kjedelig og uspennende hverdagsmenneske likevel?

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *