Tunnelfobi! (del 1)

Nå skal man ingenlunde hevde at man hører til de modigste mannfolkene her i verden. Man har da klart seg så noenlunde så langt, men man er ikke noen utpreget spenningssøker. Blant annet har man et nærmest fobisk forhold til tunneler. For å si det slik: Man vet at de er der, og at deres antall og lengde øker i et nærmest ufyselig tempo, men man liker det ikke. Og sinnet fylles med nostalgisk vemod ved tanken på ferjemessige highlights som Skudenessambandet så vel som ferja mellom Valevåg og Skjersholmane. Og man kan bli rent lyrisk når man tenker på ferjemessige perler som ferja mellom Utbjoa og Skjersholmane. Legendariske ferjesamband som i dag kun er minner. Ja, det var tider, det. Tider da man kunne reise, og samtidig føle at man fikk sjelen med seg. Eller rett og slett få seg noen velfortjente pauser underveis.

I dag er det tunneler som gjelder. Lange tunneler, gjennom store fjell. Undersjøiske tunneler, kilometervis, endog milevis, lange. Det er nesten så ubehaget bryter fram bare ved tanken. Og mer enn én gang har man tenkt på om det er dette vi ønsker å vise fram til turistene her i landet, under mottoet «Besøk Norge, og se landet fra innsiden!». En skremmende utvikling.
Nei, man liker ikke tunneler. Gjennom mange år har man blitt fylt med det man må kunne kalle sterkt ubehag når man kjører gjennom tunneler av typen Rennfast og T-forbindelsen. Kaldsvetting, diverse stadier av kvalme, skjelving, nummenhet, en ekkel følelse av å være gjest i virkeligheten, anfall av reinspikka panikkangst. Selv som passasjer. Å kjøre selv ble etter hvert en komplett umulighet.

Dette førte etterhånden til de merkeligste situasjoner. Dårskap for de fleste, men dødsens alvorlig for praktiserende og overbeviste tunnelfobikere. Vi som vet – VET – at vi neppe vil komme levende fra et forsøk på kjøre igjennom et slikt undersjøisk og kilometervis langt redselskabinett. Vi som vet at vi vil få et anfall av panikkangst dersom vi i overmot skulle forsøke oss på et slikt stunt. At vi vil stivne av skrekk, eller besvime, og kjøre rett i tunnelveggen. Eller det som verre er.

En gang hadde det seg slik at man etter et opphold hos moderen der ute på øya faktisk måtte besørge å få automobilen fra nordfylket til Stavanger. Hustruen – velsigne henne – hadde dratt til byen et par dager i forveien. Første del av turen gikk greit. I henhold til klassisk unnvikelsdsatferd unngikk man Karmøytunnelen ved å kjøre via Haugesund og Aksdal, og etter en fin tur gjennom landlige og til dels rustikke omgivelser, kom man da fram til Arsvågen. Så fulgte en fase preget av nøye og omsorgsfull planlegging. Hustruens samarbeid var her av kritisk betydning. På et på forhånd avtalt tidspunkt satte hun seg på Kystbussen til Mortavika, for der å møte sin tunnelfobiske husbond på parkeringsplassen. Uten hennes oppmøte og bistand med kjøring gjennom Rennfast, hadde hjemturen vært umulig. Å kjøre selv var nærmest «døden i grytå» Og slik var det i flerfoldige år. Fruen måtte kjøre gjennom tunnelene, hver gang. Flaut, umandig og helt forferdelig. Inntil forleden. (Fortsettelse følger …)

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *