Leksehøring i gamle dager. Et nostalgisk skoleminne fra det glade 60-tallet. (repost)

Vi skal ikke ta stilling til hvorvidt alt var bedre før, men en ting er sikkert: Det var andre boller før i tiden, ikke minst i skolen i de glade 60- og 70-årene. Dette var før dagens klient,- behandlings- og diagnosehysteri fikk sitt sitt gjennomslag, og elevene behørig ble hørt i leksene, gjerne oppe ved tavlen, akkompagnert av latter og bemerkninger. Vi hadde skjønnskrift, leverte drøssevis av stiler, pugget salmevers og bibelsoge og hadde heftige, kjønnsdelte gymtimer med ståpikkfascistoide gymlærere med militær bakgrunn, som krevde disiplin, svette og tårer etterfulgt av kalde avrivninger i fellesdusjen. Det gikk an å dumpe for de som ikke fikk gode nok skussmål eller karakterer, og selv om det var forbudt, var enkelte lærere ikke fremmede for å ta i bruk rimelig slående argumenter for å stagge obsternasige bråkmakere og sette seg i respekt. Med hele klassen som tilskuere. De vanlige elevene gikk i vanlige klasser, og de som hadde litt vanskelig for det, gikk i hjelpeklassen eller i obs-klassen. Nå for tiden er det jo gjerne lærerne som trakasseres, men det er en annen historie.

Jonnemann var vel ikke noe direkte skolelys, men han gikk i vanlig klasse sammen med overtegnede, og klarte seg på et vis. Han var en morsom og hyggelig fyr med foreldre som drev et på den tiden velkjent konditori og bakeri i her i Siddisbyen, så Jonnemann gikk nok en del på selvstyr. Og det ville være løgn å hevde at han hadde noen utpreget stålkontroll på dette med lekser og innleveringer. Han kunne tvert imot svært sjelden leksen når han ble hørt. Leksehøring med Jonnemann var de reneste festforestillinger, det vi andre i klassen holdt på å tisse i buksen av latter over Jonnemanns fantasifulle ubehjelpeligheter. Stilene hans var så som så, i alle fall språklig. Innholdssiden var derimot noe helt annet. Det var de villeste fantasier, gjerne helt utenfor oppgavens ordlyd, og ikke sjelden dreide det seg om krigsfly og dristige piloter. Jonnemann var nemlig særdeles opptatt av jagerfly og hva de brave og fryktløse luftens helter kunne utrette bak spakene i sine teknologiske vidundere. I dag ville man nok diagnostisert ham som dyslektiker, men på den tiden var det knapt noen som hadde hørt ordet en gang. Så Jonnemann ble vel ansett som en som gav litt blaffen, og kanskje også rimelig lat, i alle fall når det gjaldt skolearbeidet. Dessuten cashet han inn mangfoldige kroner fra klassekamerater for å få lov til å lese stilene hans, og de som leste dem, mente de hadde fått valuta for pengene.

En gang ble Jonnemann hørt i historieleksen. Opp og stå skolerett ved siden av pulten, og eksaminasjonen begynte. Dagens lekse gjaldt den kjente, norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802 – 1829) fra Finnøy, som døde av tuberkulose i en alder av bare 26 år. Og under over alle undere: Jonnemann kunne leksen! Han svarte på det ene spørsmålet etter det andre, om hvor han kom fra, hans oppvekst og studietid, hans utenlandsopphold og hans hjemkomst. Han kunne til og med kommentere Abels femtegradsligninger. Og læreren var imponert. ”Du verden, Jonnemann, dette var jo veeeldig bra! Du kan hvis du vil, det er bare et spørsmål om innsats. Men Jonnemann, denne Abel døde jo veldig ung. Vet du hva det var han døde av?” Det er nok mulig at Jonnemann hadde lest leksen sin den dagen, eller fått ekstra hjelp, men når det gjaldt den gode Abels endelikt, stod han fast. Han hadde tydeligvis ikke peiling på dette med tuberkulosen og dens herjinger. Så han etter lang overveielse, og etter hvisking fra medelever, presenterte han sitt innlysende svar: ”An styrta i fly!”

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , ,

Leave a Reply