Forfølgelse?

På en ganske alminnelig dag som denne, og uvisst av hvilken grunn, ihukommer vi en pussig og litt uhyggelig, bil-relatert opplevelse fra årtier tilbake.  Fargene var nok oppfunnet, men heller ikke mer.  Vi snakker med andre ord om 1980-tallet her, nærmere bestemt sommeren 1984. Vi og vår forlovede, som nå er vår hustru – velsigne henne – var på super-romantisk hyttetur på Hovden, der vi hadde leid en hytte for en drøy ukes tid, for å dyrke naturen, kjærligheten og hverandre.

Nå er det jo så at Hovden-området ikke er så langt fra Åraksbø i Setesdalen der svigerinne T. og svoger K. har en gammel familiehytte der de gjerne tilbringer tid, og vi hadde avtalt å besøke dem. Så på avtalt dato satte vi oss i den oransje Mazdaen, og tok fatt på kjøreturen fra Hovden til Åraksbø. En del av turen gikk langs det man erindrer som en rimelig bred grusvei, som snodde seg gjennom et skogsområde.  Veien var av bra standard og var vel vedlikeholdt, men grusvei like fullt.

Etter noe kjøring ble vi oppmerksom på en bil som var hadde tatt oss igjen, og som ga seg til å kjøre bak oss, ganske tett. Inntil det ubehagelige tett. Sjåføren gjorde ingen tegn til å ville kjøre forbi, og etter noen kilometer begynte man å føle at situasjonen ble litt guffen. Det minnet på sett og vis om, vel, en forfølgelse. Vi prøvde å saktne farten, blinke til høyre, og kjøre litt nærmere veikanten. Bilen bak saktnet også farten, og kjørte fortsatt ikke forbi.

Da vi gasset opp igjen, la den andre bilen seg igjen rimelig tett bak oss. Føreren og passasjeren fortrakk knapt en mine. Ansiktene deres var uttrykksløse.  Nei, veien var ikke så smal at det var vanskelig å passere. Til slutt kjørte vi inntil veikanten, stoppet helt, og gikk ut av bilen. Den andre bilen hadde også stoppet.  Først da man med tordenblikk var på vei bort til forfølgerbilen, blinket han seg ut, ga gass og forsvant.  Han måtte faktisk rygge først, så kloss bak vår bil var han. Vi ventet i minst et kvarter før vi selv kjørte videre. Vi fikk altså ikke sagt noen alvorsord til føreren av forfølgerbilen, og det var kanskje like godt. Den dag i dag føler man litt uhygge når man tenker på episoden, og man lurer på hva de i den andre bilen hadde for seg.

 

2
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
80-tallet , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *