Om sveitserur, kjipe digitalur og en utakknemlig sønn

Av ulike grunner har det blitt mange helger hos moderen der ute på øya de siste par årene.  Vi har fått høre mange historier av familiehistorisk karakter, som vi faktisk ikke har hørt før, eller ikke ante rekkevidden av.  Og episoder fra vår egen oppvekst og ungdom, som vi nok ikke alltid er like stolt over.  Slik som denne historien.

For noen tid tilbake fant moderen ut at hun i hennes alder burde «beskikke sitt hus», så hun pakket sammen en del saker hun hadde tenkt å gi til oss.  Blant annet en liten plastpose med diverse småting. Vi visste at det blant annet dreide seg om gamle armbåndsur. Men posen ble plassert i en skuff hjemme residensen, og der ble den glemt og ble liggende i flere måneder.  Fram til disse dager.

Med en viss spenning gikk vi hen til det store skrivebordet i det som tidvis dessverre også er residensens roterom, og fant fram posen. Vi åpnet den nesten andektig. Og det var som å starte en tidsmaskin. Plutselig ble vi tatt med flerfoldige årtier tilbake i tid. For fra posen trakk vi fram det ene ur-minnet etter det andre. Vårt første skikkelige armbåndsur, for eksempel. Et enkelt og ukomplisert ur, som fortsatt har det gamle glasset intakt. Forsiktig prøvde vi å trekke det opp, men det fungerte ikke. Vi får plassere det i skuffen for de gode minner. Og det uret vi fikk senere, og som var en trofast tidsmåler og følgesvenn gjennom både ungdomsskolen og gymnaset. Glasset er sprukket, men ikke ødelagt, og det er fortsatt et pent, mekanisk ur, som til og med viser dato. Hvilket var rimelig fancy for en skolegutt på det glade 60- og 70-tallet. Det må være bortimot 40 år siden vi siste gang så dette uret, og vi trodde det hadde gått all kjødets, for ikke å snakke om urverkets gang for årtier siden. Spent og nesten litt rørt begynte vi å trekke det opp, og plutselig tikket og gikk det som om det var i går det ble lagt vekk.

I posen fant vi også et klumpete, men enkelt digitalur, et Timex i beste 70-tallsstil. Vi husker at vi var veldig stolt av dette i tredjegym og vårt første år som student, og at det var et ur med etter måten stor kulhetsfaktor. Og til slutt, et etter måten flott herreur av mer «voksen» karakter, gullforgylt og med svart rem, av merket Montine, visstnok et sveitsisk merke. Uten datovisning, og mekanisk, men like fullt pent og elegant. Og det går en bølge av gjenkjennelse og tristesse gjennom oss. Vi fikk faktisk i sin tid dette uret i julegave fra opphavet, og det var nok en flott gave. Et sveitsisk ur med 17 «jewels» eller 17 jævler, som en festlig kompis en gang sa, Incabloc støtsikring og det hele, som de hadde kjøpt i forbindelse med førjulsshopping i London en gang på 70-tallet. Men samtidig blir vi flau når vi i dag betrakter klenodiet. Vi oppførte oss nemlig som en skikkelig utakknemlig, egoistisk drittstøvel den julekvelden, slik unge mennesker nå en gang fra tid til annen gjør i den perioden av livet. Og vi skammer oss den dag i dag når vi tenker på det.

Saken var nemlig at de første kvarts-digitalurene ble lansert rundt midten av 70-tallet. De var temmelig dyre, men ur var jo uansett dyrt på den tiden. Så vi ønsket oss selvsagt et sånt digitalur til jul, og det ganske intenst. Det hadde virkelig vært noe å komme med rundt håndleddet etter jul, og virkelig brife med det til dritmisunnelige kompiser og klassekamerater. Å være den stolte eier av et slikt topp moderne, framtidsrettet teknologisk vidunder måtte være toppen av lykke. Så vi hadde nok store forventninger til at opphavet kom til å gi oss et slikt digitalur som julegave. Pakken så jo tilforlatelig nok ut, og vi formelig sitret av forventning. Men da pakken viste seg å inneholde det som for oss framstod som et kjedelig utseende, tradisjonelt trekkoppur med visere, ble den ungdommelige skuffelsen rett og slett for stor. Sønnen i huset var ingenlunde fornøyd med gaven, noe vi ga våre foreldre klar beskjed om. Og det på selve Julekvelden. Hvorfor i huleste hadde de kjøpt noe slikt? Hadde de ikke skjønt noe som helst? Siden det ikke var et digitalur, kunne det være det samme med hele julegaven. Vi ville simpelthen ikke ha den.

Vår teite og lite gjennomtenkte reaksjon var sjokkerende, både for foreldre og tilstedeværende tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre. Og opphavet ble både sjokkert og direkte forbanna på sin sønn. «Kom her me klokkå, din utakknemligge drittsekk av ein sønn!», utbrøt faderen, med ansiktet formørket av sinne og skuffelse, og grabbet uret. Han sa mye annet også, som vi her skal overlate lesernes fantasi. «Å bare så du vett det, det komme te å bli lenge te neste gang du får nåken presang av oss!». La oss si det slik: Det var temmelig dårlig stemning i heimen resten av julen det året. For å trøste oss selv, gikk vi til innkjøp av det i ettertid rimelig simple Timex-uret. Som vi måtte betale med egne, surt opptjente feriejobb-penger.

Senere så vi lite til det famøse sveitseruret. Det var liksom et ikke-tema. Faderen brukte det i en periode, og dersom det overhodet ble omtalt, var det uttrykkelig som faderens ur. Så ble det lagt vekk, og etter hvert forsvant det vel inn i glemselen. Fram til nå. Og vi husker episoden fra rundt 40 år tilbake, og skammer oss dypt og inderlig.

Nærmest høytidsstemt tar vi på oss Montine-uret. Det går helt fint, og viser tiden med all ønskelig, sveitserurmessig nøyaktighet. Vi tenker med sårhet tilbake til julekvelden den gangen for forskrekkelig mange år siden, og sender noen ord ned gjennom tidsdimensjonen, ord som burde vært sagt den gangen det skjedde, og håper at faderen på underfullt vis hører det: «Tusen takk for det nydelige sveitseruret. Det er jo kjempeflott. Dette satte vi stor pris på!».

2
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *