Vaskedamealarm!

Man burde selvfølgelig skamme seg, og ikke si det høyt, men i vår alder kaster vi alle hemninger, og innrømmer miseren: Vi har vaskehjelp. En gang i måneden kommer det to særdeles effektive, formodentlig østeuropeiske damer hjem til residensen, og gjør skikkelig rent. Ja da, vi støvsuger og vasker selv også, sånn en gang i blant.

I går var det vaskedag, og man stod opp sånn ca. 07.30, for å unngå å bli tatt på sengen av støvsugende og moppesvingende vaskedamer, stod man opp allerede kl. 07.00.  Onsdag er ellers en kjekk dag, man har hjemmekontortid fram til kl. 11.00.  Og ganske riktig, de to formodentlig polske og lite pratsomme damene ankom mens man satt med frokosten. Vanligvis har damene altså ankommet mens man selv fortsatt var hjemme, men i oktober skjedde ikke dette. Da innfant de seg ikke før etter at man hadde dratt til skolen. Og selvsagt var man sløv nok til å sette på alarmen, stikk i strid med fruens beskjed og all fornuft. En ren ryggmargsrefleks. Og det gikk selvsagt som det måtte gå. Oppringing fra Securitas mens man var på jobben, iherdig tenkning før man kom i hu at det måtte være vaskedamene som hadde låst seg inn. Man fikk så vidt avverget utrykningen.

Men man måtte ta turen hjemom likevel. Der fant man de lett forskremte vaskedamene, i full gang med sin embetsgjerning. Man unnskyldte seg, og sa at alarmen for framtiden kom til å være avslått når det var vaskedag. Hvilket det altså var i går. Og som allerede nevnt, i dag ankom damene mens man fortsatt var hjemme. Damene støvsugde og vasket så det var en lyst å se og høre på, og Balder oppførte seg eksemplarisk. Ikke et eneste voff. Han kjenner vaskedamene og de lydene de gjennom sitt arbeid gir fra seg. Herlig å se på at folk arbeider mens man selv slapper av, og enda herligere å se hvor rent og pent det blir. Og da de var ferdige, tok de med seg sine støvsugere, bøtter og mopper, kom med en forsiktig hilsen, og forsvant i bilen sin.

Her er man framme ved et springende punkt. En atferd som beskrevet ovenfor er egnet til å forlede en godtroende sjel som en selv til å anta at vaskerunden var overstått for denne gang, og at man følgelig, før man selv forlot residensen for å gjøre vår plikt til fellesskapets beste, kunne sette på alarmen. Hvilket man gjorde. Hvor feil kunne man vel ta. For da man var på skolen, og i ferd med å gå til undervisning i fagskolen, fikk man på nytt en oppringning fra Securitas. Nok en vaskedag hadde altså alarmen blitt uløst. Noen hadde faktisk låst seg inn med nøkkel. Eller så måtte det være en teknisk feil. Man måtte forlate klassen med oppgaver, løpe ned trappene og kjøre hjem. Denne gangen var Securitas-bilen og -vekteren på plass, men ingen vaskedamer. Vi låste oss inn, og fikk nullstilt alarmen. Ikke noe stjålet eller skadet.

Og døren var låst fra utsiden da man, sammen med vekteren, kom fram til hoveddøren. Et par telefoner til CityMaid oppklarte saken. Vaskedamene hadde gjort seg ferdige, men så oppdaget de at en av dem hadde glemt en jakke i vår residens. Akk ja. låste seg inn, hentet jakken og låste etter seg da de gikk ut. Akk ja. Hva skal man si? Deretter var det å dra tilbake til skolen og fagskoleklassen igjen. Leksen som er lært: Ingen alarm på nå det er vaskedag, ikke under noen omstendighet. Hele dagen, fram til midnatt. Minst!

2
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , ,

0 comments


  1. Uffda, ja du får da trimmet både deg og hjernen!!! Akkurat i dag skulle jeg ønske de vaskedamene kunne ta en tur hit! Men jeg får vel sette i gang selv tenker jeg. God helg!





Leave a Reply