En analog tur i banken

Vi skal ikke si at det skjer plagsomt ofte, men ja, det skjer.  Selv i vår snart heldigitale selvbetjeningstilværelse hender faktisk at man har et ærend i banken.  Et ærend av den analoge typen, som krever personlig oppmøte og latterlig gammeldags dialog med en levende bankansatt, en transaksjon som innebærer håndtering og inn- eller utlevering av penger.  Eller for å si kort og brutalt: Kontanter.  Vi er vel i grunnen litt gammeldags slik, men vi liker kontanter.  Man kan betale for seg både i butikker og til privatpersoner, uten elektroniske dippedutter, enkelt og greit, og uten å legge igjen elektroniske spor andre steder enn i minibanken.  Det er jo rett og slett genialt.  Slik sett kan kontanter være noen av de beste tantene man har.

Våre bankbesøk forekommer faktisk så sjelden at man ved en anledning opplevde at hele SR-Bank-bankfilialen var blitt ombygd siden forrige gang man besøkte dette etablissementet, og det synlige antall skrankepersonale var blitt redusert til et minimum.  Hvor resten av personalet var blitt av, vites ikke.  Men ansatte er jo som kjent noe heft i våre dager.  Kostnader på to bein.  Ikke bra, det der.  Så får det heller bare være at servicenivået overfor kundene blir deretter.  Skitt la gå, det er jo bunnlinjen som teller.

Forleden var man så heldig at man i forbindelse med en utgraving av en av hjemmets skrivebordsskuffer kom over en liten pung som man syntes å dra en viss kjensel på.  Heisann, var det der du hadde gjemt deg, tenkte vi for oss selv.  Pungen viste seg å inneholde en del euro, en del US dollars og et par hundre danske kroner.  Som vi altså hadde glemt at vi hadde.  Et raskt overslag viste at man altså plutselig var blitt beriket med en sum tilsvarende ca. 3 600 kroner. En hyggelig, liten sum.  Så vi tok med oss pungen med utenlandsk valuta, med skumle tanker om å veksle dem inn i NOK så snart det ble hverdag.  Men hvor skulle man henvende seg for å få utført denne etter måten basale banktjenesten?  Det naturlige valget falt på Sr-Banks filial på Mariero.  Der var det vanligvis mulig å parkere, og man kunne kombinere besøket i Mammons tempel med en handlerunde i det nærliggende kjøpesenteret.

Stille og fredelig, med valutapungen i lommen, trådte vi inn i banklokalet.  Der inne var interiøret blitt om mulig enda mer minimalistisk enn hva tilfellet var ved vårt forrige besøk, men vi trakk vår kølapp, smilte pent, og ga oss til å vente, til liks med de andre kundene.  Ved tidligere besøk la man merke til at en betydelig del av klientellet var særdeles godt voksne mennesker.  Hva var det man i sin tid kunne lese på en plakat inne på et av Oljebyens vannhull før i tiden: «Credit gives kun til 80-aarige, der er i følge med sine Forældre»?  Nå skal vi som kjent aldri skue verken hunder eller kunder på hårene, men vi fikk jo inntrykk av at de ikke alltid var helt oppdatert hva gjelder moderne og fancy selvbetjeningstjenester.  De trengte faktisk hjelp, og det ikke så rent lite, heller.  Sånn var det også denne dagen.  Seniorkundene måtte ha mye hjelp og forklaring før de fikk sine penger utbetalt, og nå la vi merke til at det ikke var noen skikkelig skranke der i lokalet.  I stedet ble de henvist til et par imponerende og nesten skremmende store automater borte ved veggen, der de måtte forrette sine bankmessige ærender under kyndig og ikke minst tålmodig veiledning og assistanse fra minst et par bankansatte.  Et besynderlig og til dels tankevekkende opptrinn.

Omsider ble det da vår tur.  Vi presenterte vår smule valuta-ærend med et smil, og forventet å bli ekspedert.  Men den gang ei.  Hva, veksle inn utenlandsk valuta?  Endatil kontanter?  Nei, det gikk dessverre ikke an der lenger.  De hadde sluttet med slikt, må vite.  Det ble for dyrt å ha drive med kontant-tjenester og skikkelig skranke.  De kunne kanskje hjelpe med å veksle inn det man hadde av euro, merkelig nok, men veksling av US dollars og danske kroner var ikke lenger mulig der.  For veksling av den slags eksotisk valuta måtte man henvende seg til Sr-Banks hovedkontor på Bankplassen, eller eventuelt oppsøke flyplassbanken ved Stavanger Lufthavn, Sola.  Sånn var det bare.  Man beholdt fatningen, og forlot inkjevetta- filialen på Mariero med valutaen i behold.  Og så kjørte man hjem, lettere rystet.  Hva pokker… parkeringskaoset på Sola eller bussen til sentrum.  Akk ja.  Ved hjemkomst ringte man til Kundeservice i Sr-bank, la fram saken og spurte om det virkelig skulle være slik.  Eller om vi hadde misforstått noe vesentlig her.  Det hadde vi ikke.  Det var for øvrig mulig at flere filialer kom til å bli kontantløse etter hvert, eller rett og slett lagt ned.  Bunnlinjen, vet dere.  Hvordan det endte?  Vel, vi stilte valutatransaksjonen i bero, og fikk vekslet den inn ved SR-Banks filial i Kopervik et par-tre uker senere.  Uten dikkedarer eller henvisning til verken Haugesund eller flyplassen på Helganes.

God bedring, Sr-Bank.  Det hjelper vel neppe, men det er i alle fall godt ment.

2
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

0 comments


  1. Hjelp, ja sånn er det snart overalt her. Ikke lett når man må kjøre til nærmeste by for å gjøre noe manuelt i en bank. Jeg liker det IKKE. Noen ganger må man da ha litt hjelp her og der, men bankene vil visst ikke ha oss i lokalet lenger? Posten fungerer enda, så jeg går dit. Kroner en, kroner to…….





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *