Klær skaper folk

Man husker godt at faderen, i likhet med de fleste menn i hans generasjon, brukte hodeplagg. Faderen brukte hatt fra tid til annen, men det ar muligens ikke så ofte. Alpelue eller sixpence ble brukt langt oftere. Og så begynte den tiden da hodeplagg for menn nærmest var helt ut. En langvarig periode, preget av årtier med barhodethet. Der var bare raringer, sosiale tapere og gamle menn som brukte hodeplagg. Selv har vi i liten grad brukt hodeplagg, unntatt i det som må betegnes som særskilte anledninger. Når det har vært for kaldt, for eksempel. Da måtte toppluen fram, og man likte det ikke. Man erindrer imidlertid en kort periode da det var in å bruke en slags skinnlue, med øreklaffer som kunne brettes ned ved behov. Man tror endatil at man hadde en slik, men det var ikke lenge den var i bruk. Faderen likte imidlertid dette hodeplagget godt.

Man erindrer i så måte en pussig episode fra barndommen, den gang da på det glade 60-tallet, som i alle fall delvis dreide seg om hodeplagg. Og antrekk for øvrig. Det må ha vært om sommeren, eller kanskje i påskeferien. Hvorom allting er, man var på Karmøy hos slekta, slik man gjerne var i feriene. Faderen var i Stavanger grunnet jobben, men skulle reise til øya på et avtalt tidspunkt. Med hydrofoilen. Og i god tid før nevnte farkost ankom, var vi, sammen med moderen, tante og onkel, på kaien for å hente ham.

Det var faktisk litt stil over det å reise med hydrofoilen i den tiden. Det var nesten litt eksklusivt, siden det kostet betraktelig mer enn å ta somlebåten “Haugesund” eller “Tre måker”. Båtvertinnene – ja, de fantes faktisk – var iført en flyvertinneaktig drakt og en fiffig liten hatt, og stilte ved landgangen med lister og skriveunderlag for å krysse av for hver passasjer som steg om bord, og det kunne kjøpes fine viner, samt øl og drinker, fra kiosken. Som båtvertinnene kom trippende med, i alle fall når været tillot det. Vel, hydrofoilen kom, og landgangen ble løftet på plass. Båtvertinnene krysset pyntelig av på listen for avstigende passasjerer, og smilte og nikket høflig. Den ene dresskledde og dokumentmappebærende hattemannen etter den andre steg av, og kanskje også en og annen draktkledd kvinne. Og så kom faderen, iført alpelue og slitt, blå parkas og gummistøvler, bærende på en plastpose. Kontrasten var slående, og man så at moderen ble rød i ansiktet av flauhet og kanskje endatil litt sinne. Hun sa klart fra til faderen om hva hun mente, og tante og onkel lo godt. Faderen hadde selvsagt kommet rett fra sin kjeledresskrevende mekanikerjobb, uten tanke for at han kanskje burde hatt tenkt på reiseantrekket. Akk ja. Mange år siden.

 

1
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , ,

1 comment


  1. Morsomt å tenke tilbake på sånne minner! :)





  2. Man skal være den man er og ikke være noen andre! At klær skaper folk er det ingen tvil om, men det er da så mye morsommere å skape folk uten klær… 😀





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *