Tøffen. Nostalgiske dyrevenn-refleksjoner over et gammelt bilde.

Moderen forsøker å mate Tøffen. En gang rundt 1972 eller så.

Siden vi er inne på temaet kjæledyr, reposter vi denne, lett forkortet og omarbeidet, til glede for gamle og nye bloggere:

Gamle fotografier. Papir med fargeklatter på, øyeblikk frosset i tid, tidskapsler.  Likegyldige for utenforstående, men høyst meningsfulle for de innvidde.  En dame sitter på en stol med en stor katt på fanget.  Hun prøver å fore dyret med noe fra en plastskje, uten synderlig entusiasme fra den pelskleddes side. Vi rykkes plutselig årtier tilbake i tid.  Det må være minst 40 år siden.  Et hav av tid i et menneskes liv. Det er moderen hjemme i det gamle kjøkkenet. Og Tøffen. 

Tøffen kom inn i vårt liv da vi var seks-sju år gammel. Og siden han fikk et langt og begivenhetsrikt katteliv på 16 – 17 år, kom dette firbente familiemedlemmet til å prege vår oppvekst og vårt liv til vi var godt over 20. Slikt blir det sterke bånd av, noe de fleste som har vokst opp sammen med en kjærlig og trofast firbent venn vet mye om.

Tøffen bar virkelig sitt navn med rette. Tøffen var en katt med baller, en skikkelig alfahann.  På den tiden var det ikke snakk om kastrering, han var fullt utrustet på alle vis. Han var ”Gatas skrekk” i kattekretser, strødde om seg med avkom på hannkatters vis, og i løpetiden kunne han være vekke i dager og noen ganger uker. Så kom han hjem med skrammer og sår og reven pels, og etter hvert stadig mer frynsete ører. Han jaget store og aggressive bikkjer vekk fra hagen flerfoldige ganger, og hadde et beskytterinstinkt som var en vakthund verdig.

Men for oss var Tøffen den elskeligste og kjærligste pusen man kunne ønske seg, leken og grei og tålmodig med barn. Han ble påkledd og ustyrt med bjelle og løftet på og dratt i halen og klemt og kost med etter alle kunstens regler.  Helt greit. Så lenge det var unger som stod for behandlingen, var det meste i orden. Tøffen var en trofast venn gjennom oppveksten og opp i voksen alder. Hvis vi var syk, noe vi var en del i oppveksten, pleide moderen å si til Tøffen at nå måtte han passe på. Og dyret hoppet opp i sengen, malte høylytt og vek knapt fra vår side. Knurringen var faretruende dersom han oppfattet at noen ville ha ham vekk.

Da vi var 14, flyttet familien fra Stavanger til Karmøy. Tøffen ble selvsagt med på lasset, og viste snart de lokale størrelsene hvem som var sjefen.  Han både gav og fikk nok utrolig mye bank.  En gang trodde vi ikke han skulle stå det over. Rekonvalesensen var langvarig etter et særdeles ublidt møte med en ukjent fiende, antakelig av hundeslekten. Han tok knapt til seg vått eller tørt, og det var sorg og fortvilelse i heimen. Dyrlege var det ingen som tenkte på en gang. Man brydde ikke ku-veterinæren med slike krek på 70-tallet. Men merkelig nok kom han seg på bena igjen, etter langvarig og kjærlig pleie og en hel del mating med fisk, biffkjøtt, most lever og ikke minst vitaminer.

Tøffen betød mye for oss. Han var en viktig del av livet og hverdagen gjennom hele grunnskoletiden, og en malende, snill og ikke minst stilltiende venn i usikre tenår med flytting, atskillelse fra kameratflokken og oppstart på ny skole. Han var der da vi ble konfirmert, mens vi gikk på gymnaset og da vår morfar døde. Han var der da vi flyttet hjemmefra for å begynne å studere. Tøffen var et fast tema hver gang vi ringte hjem, og gjensynsgleden var stor ved helgebesøk og i ferier.

Alderdommen og et intenst katteliv begynte til slutt å merke vår firbente venn. Selv de tøffeste må til slutt gi tapt for tiden. Det ble ikke sagt direkte, men blikkene og stemningen der hjemme var tydelige. Det var kanskje på tide å la den pelskledde få hjemlov til de evige musemarker.  Men Tøffen kom oss i forkjøpet. En dag bare forsvant han, stille og rolig. Vandret vekk og kom aldri tilbake. Ut av tiden og ut av vårt liv. Sorgen var stor, men dette var kanskje den beste utgangen. 

I godt moden alder sitter vi og betrakter det gamle bildet av moderen og Tøffen.  Og vi ser jo at Tøffen bare var en alminnelig huskatt. Et pelskledd vesen og enkel sjel med litt for mye hormoner, som var der og delte sitt katteliv med oss i formative og sårbare oppvekstår. Men Tøffen hadde så visst sin oppgave her i verden.  Han lærte oss at dyreliv også har verdi, og at et dyr ikke bare er «noe», men i høyeste grad «noen». Tøffen var en trofast ledsager på den magiske og til tider vanskelige tidsreisen fra barn til voksen, og han lærte oss å sette pris på den betingelsesløse kjærligheten, trøsten og nærheten som bare en firbent venn kan gi.  Et sted langt der inne, der vi fortsatt er liten og sårbar, finnes han ennå. Av og til kan vi nesten høre at han maler….

 

5
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , ,

20 comments


  1. Veldig godt skrevet. :-)
    Jeg leste om at Red Fox har vandret til de evige jaktmarker og sørger med dere.

    Hilsen kattevenn





    • Tusen takk for fin og varmende kommentar, Marthon. Slikt er inspirerende. Og katter er flotte og kjærlige dyr. Fortsatt god aften… :-)





      • Har jo fulgt litt med på Red Fox, vet du, siden vi selv har Maine Coon (selv om vår er sølvtabby).
        Vil du si at Red Fox var en “fang-katt”? Jeg mener … hoppet han opp på fanget og ville bli kost med, eller holdt han litt avstand? Vår (Silas) er veldig sosial – han vil være på samme rom som oss, og kan godt ligge oppå dyna om natta, men han er ikke direkte kjælen og er ikke av den typen som kommer og gnir seg inntil oss. Litt for stolt til det, ser det ut til.
        :-)





        • Red Fox var faktisk ganske så kjælen, og kom gjerne hoppende opp på fanget. Eller opp ved siden av oss sofaen. Den var ikke alltid direkte påtrengende, kanskje av og til litt reservert, men kos ville den ha. Mye kos. Men hvis det kom gjester, eller det ringte på døren, da fikk den fart på seg.. :-)





          • Vår er ganske avslappet når det gjelder besøk og samvær med ukjente mennesker – eller katter/hunder/marsvin.
            Han har sine eksentrisiteter – f.eks. at han må få servert vannet rennende fra springen (da har han et fast rituale med å kjenne på vannet – først med poten og deretter med panna), at han banker på dører som om han skulle vært i Gestapo, og at han sitter og lurer på oss i trappa og slenger ut en pote mot skulderen når vi går forbi – bare for å skremme oss litt.
            :-)

            1





  2. Hehehe…fantastisk. Red Fox likte også å drikke rennende vann fra springen. Ikke helt hygienisk, det der. Men han hoppet opp på kjøkkenbenken i ubevoktede øyeblikk, og var meget interessert hvis kranen skulle begynne å dryppe… :-)





  3. avatar torillus

    En vakker, rørende og poetisk skildring av en katt som har satt spor etter seg. Blogging på sitt beste!

    1





  4. Vemodig vakkert rett og slett!

    Og vi har hatt våre puser oppigjennom her i de rurale støk også selv om de glimrer med sitt fravær nå. De som aldri har hvilt middag sammen med en katt har gått glipp av noe her i livet 😉

    1





    • Ja, vi har også hatt noen pelskledde venner opp gjennom årene, og de har gitt mye glede. Mennesker som ikke har opplevd å ha et godt og nært forhold til en firbent venn, mangler en dimensjon i livet. :-)





  5. Akkurat sånn er det å ha katt. I min barndom hadde vi mange, for på gården trengtes det ofte flinke musefangere. Flott beskrevet, så her ble det en tommel fra meg :)





  6. Gullegodt innleggg om en livet sammen med pelskledd venn! :)
    Tommel,så klart!





  7. Hadde selv katt som liten. En sorgens dag da Pjusken forsvant og aldri kom tilbake :( Bet meg merke i at din mor oppfostret sine barn med vitaminer. Det er nok derfor du har blitt en sann gentleman 😀

    1





  8. Hei – for en fin fortelling med mange kjenkjennende element for en som også har vokst opp med både flere katter og to hunder.
    Og en katt er ikke bare noe – den er i høy grad NOEN, ja.
    Har lest at katters tilstedeværelse og kattens rare, slikkende tunge har positiv, ja i noen tilfeller helbredende virkning på syke mennesker.
    Og jeg slutter meg til Villbåstingen – den som aldri har hvilt middag osv
    God førjulsnatt til deg Dag Eigil





  9. avatar eMTe

    til:tigergutt
    Så fint å sjå ein tigerhale her inne :)





Leave a Reply