Hvordan temme villdyret?

Selv om vi som kjent er en barsk, mandig og fåmælt herremann, og vår hustru – velsigne henne – er tøffere enn nattoget, så må vi vel innrømme at det var sårt da vår pelskledde og firbente venn Red Fox ble syk og døde for et par måneder siden.  Det er rart med det, men disse pelsdottene sjarmerer seg rett inn i sjelen og biter seg godt fast i de innerste hjerterøttene, og blir værende der.  Red Fox kom inn i våre liv i 2001, og det er ikke fritt for at det ble litt tomt etter den.  Det merkes.  På den annen side fikk den et godt og langt katteliv, med masse kos og kjærlighet, og den fikk sovne fredelig inn hos dyrlegen da det ikke var annet å gjøre. Vi vil ingenlunde se helt vekk fra at den nå har det utmerket ved Regnbuebroens evige musemarker, frisk og rask og gjenforent med sine baller, med flust av så vel byttedyr som villige hunnkatter.

Men av og til skjer det ting som får oss til å lure på om Red Fox fortsatt har en pote med i spillet.  For kort tid etter den siste turen til dyrlegen dukket det opp en ny katt ute i vår have.  Ikke akkurat en rasekatt, men en vanlig, brun huskatt med stripemønster.  En stor og tøff hannkatt med ballene intakt, etter det vi har kunnet observere.  Skulle nesten tro det var Red Fox som sendte inn sin etterfølger.  Brunepus har overtatt det lille kattehuset, der den tydeligvis overnatter, og den venter trofast på trammen når vi kommer hjem etter dagens innsats i samfunnets tjeneste.  Den var godt i hold da den kom, og blankt og fin i den flott mønstrede pelsen er den også.  Og ikke minst: den er sulten. Veldig sulten, og veldig ofte.  Siden det dreier seg om en voksen katt, må den altså ha hatt et ”tidligere liv” et annet sted.  Og vi og vår hustru – velsigne henne – undres.  Kan det være noen samvittighetsløse mennesker som har gått lei av sin firbente venn, og dumpet den ut av en bil?  Har den et hjem et annet sted, og har for vane å tigge mat der den må anta at det bor dyrevenner som har et måltid eller tre å avse?  Eller har den egentlig aldri hatt noe skikkelig hjem, og er nødt til å friste en tilværelse som tigger- og uteliggerpus?

Brunepus er nemlig sky inntil det paranoide.  Den tør riktignok å komme ganske nær oss etter hvert, men vi på vår side må ingenlunde trø den for nære!  Både vi og vår hustru – velsigne henne – har forsøkt oss på et aldri så lite klapp mens den står og spiser, men da er den kjapt ute med hvesing og skarpklodde poter, så det flyter blod.  Og den er råsterk og skikkelig streetwise.  Her er det ikke tale om noen symbolsk potevifting, det var som om hånden ble truffet av en knyttneve med klør på.  Hustruen ble både skremt og forurettet her en dag, etter et særdeles hardt og uvennlig poteslag på hånden ved matskålen. Denne karen kødder man definitivt ikke med. Før Brunepusens ankomst var det et problem at naboens snille, kjælne og veloppdragne pus stadig vekk kom ned i vår have og spiste opp maten til Red Fox.   Man kan vel trygt si at problemet nå er løst.  Nabokatten er livredd Brunepus, antakelig etter noen solide omganger med juling, og viser seg knapt hos oss lenger.

Kan det tenkes at det aldri har vært noen som har forklart Brunepus om det der med klapp, kos og kløing?  Har den aldri fått ligge verken i fang eller sofa?  Eller er den bare forskremt og frustrert, og ute av stand til å vise tillit?  Går det an å temme den, eller er det et håpløst prosjekt?  Gode råd og innspill mottas med takk.

1
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

19 comments


  1. avatar eMTe

    Eg trur dokke er på rett veg med Brunepus. Brennt barn skyr ilden, så det tek nok litt tid før den kjenner seg trygg. Tid og tolmod. Og det trur eg dokke har, tolmod :)

    Trist med Red Fox.





  2. Tålmodighet,snille hender og tid.. Jeg er overbevist om at det er oppskriften! :)
    Du skal se at når pusegullet finner det rette tidspunktet kommer han til å adoptere dere. 😉





  3. Det trengs mye tålmodighet, og litt lokking.. men ikke prøv å klappe han før den er klar, la den lukte på dere, og legg litt godsaker rundt dere uten at dere gjør han noe, sitt gjerne å snakk sammen, mens han pusler rundt dere.. når han er klar så vil ha gni seg inn til dere, og da er dere adoptert :) Lykke til





  4. Det blir bare å bruke TTT-metoden, ting-tar-tid. Den metoden er ganske trygg og med tiden vil du nok få kattens tillit. Lykke til. :)





  5. Støtter de over her. Bare å ta turen til hjelp – kombinert med god mat og vennlig stemme :-)





  6. Mine to samboere, Bergenske Gularsj og den Zwarte innvandreren fra Fredrikstad er begge verdens skjønneste og mest kosete puser. De ligger i armkroken og murmler i nestenkoma mens jeg ser på tv eller tafser på dataen og om natten hender det ofte at de velger å ligge på senga med fare for at matmor kan risikere å legge dem flate i et hendig bevegelsesuhell i nattens løp. MEN… kommer det et menneske hit så er det “vill panikk” og ikke forsøk å nærme deg ! som gjelder. De kan nesten virke som “villkatter” i forhold til andre mennesker og jeg har ofte tenkt at det er jo positivt-prevantivt mot å bli utsatt for allskens rare kattemisshandlere men det har jo også den konsekvens at hvis noe skjer meg , må Gud beskytte min helbred og intet slikt hende , så kan de jo bli missforstått som villkatter av andre og det er jo trist. Men det jeg vil frem til er at kanskje en gammel ensom pensjonist har havnet på sykehus … eller enda verre kanskje gått bort… hva gjør da en liten pus som ikke er vant med andre mennesker enn sin MatMor/Far ?

    Som flere er inne på, gi pusen tid og kjærlighet så kanskje han viser seg å være en god venn eller finner veien hjem igjen til sin(e) eiere når tiden er moden. Sett opp lapper på nærbutikken og i nærliggende områder hvis dere kan, det kan hjelpe til å finne ut om den har et hjem, har mistet sitt hjem eller rett å slett trenger et hjem :) Lykke til dere alle !





    • Takk for fyldig og konstruktivt innspill. Når vi tenker over det, så var vel også Red Fox svært skeptisk til fremmede, og var kjapp til å komme seg ut, eller til å gjemme seg, dersom det kom noen på besøk. Men når besøket var over, og de farlige fremmede hadde gått, kom den fram igjen, og var snill og malende og tam igjen… :-)





  7. avatar torillus

    Etter alle vennlige kommentarer ovenfor føles det rent ut slemt å skrive dette: Brunepus er et rovdyr som har overtatt et ledig revir. Han oppfatter hagen som Stedet Med Husrom Og God Mat, og deg og din velsignede hustru som De Som Klapper Meg Bare For Å Stjele Maten Min. Ikke rart han viser klør! Hvis han mot formodning skulle bli så fortrolig at han begynner å stryke seg mot leggene deres, er det for å markere dere som Min Eiendom. For å slippe å bli bundet av en katt som ikke gjengjelder vennligheten, er det best å ikke fortsette å mate ham. Han vil ikke nære såre følelser av den grunn, bare se på hagen som Stedet Som Slapp Opp For Mat, og gå til noen andre.





    • Fryktelige tanker, Torillus. Og likevel, så mulig. På den annen side, det er kanskje slik dere behandler søte pusekatter som kommer på døren….? :-)





      • avatar torillus

        I hele vårt liv har vi aldri hatt en eneste pusekatt på døren. Katter forstår på lang avstand hvor det ikke er noe å hente! Ryktet har spredt seg i katte-samfunnet: “Der bor den sure kjerringa som dundrer på vinduet og hauker og bærer seg bare en kattestakkar krysser plenen hennes på vei til noe annet!”





    • Nøkterne tanker ja, og rasjonelt sett er det nok sånn når man ikke har kattehjerte. Nå er det jo også slik at brunepus er en liten trøst etter at vår egen Pus forsvant. Koseligere med ful Pus enn null Pus i hagen, om du forstår. :-)

      2





  8. avatar torillus

    Etter disse kommentarer på min kommentar føler jeg meg enda slemmere! Jo, jeg skjønner at ful pus er bedre enn null pus. Og faktisk er jeg veldig glad i en spesiell type katt. Den typen som er ferdig oppdradd og kosete, som ligger på fanget og lar seg klappe. “Intet er så fredelig som en sovende katt, intet gir slik ro i sinnet …. Det er ikke sant, at katten er troløs; ti den har aldri lovet noget: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker dens lille hjerte – det siste sunde i den syke verden. Og mens mennesket stirrer på katten, maler den sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. Ti katten har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansikt til ansikt med den. (Fritt etter innledningen til Kiellands ‘Garmann & Worse’.)

    1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *