Ka, va an SÅ fele?

Det er i grunnen rart med alt man husker fra den gang da, før i tiden. Ikke minst fra studietiden, denne tiden som de fleste som har vært studenter, ikke forlater uten spor i sjelen. Så også for undertegnede, fyldige og etterhånden velmodnede herremann.

Året var 1984, vi var studenter og bodde på Fantoft studentby. Det var kald krig, og Treholt-saken var akkurat sprukket i media. Dette var en aldeles forferdelig historie, det var liksom ikke grenser for hva slags avskyelig og nederdrektig spionasjevirksomhet denne betrodde og sjarmerende byråsjefen hadde gjort seg skyldig i, og hvordan han hadde utnyttet sin stilling for egen vinnings skyld. Han hadde spionert til fordel for Sovjetunionen og Irak, og gudene må vite hvilke andre land. De fantasifulle spekulasjonene gikk himmelhøyt. Vi unge og lovende studenter diskuterte jo også denne saken, og det er ikke til å komme fra at vi en gang i blant lo litt oppgitt over de mest outrerte ryktene.

En kompis pleide å ringe hjem til sine foreldre i Stavanger hver lørdag. Dette var jo lenge før mobiltelefonens tid, og fasttelefon var uaktuelt. Det som skulle formidles av telefonisk karakter, måtte besørges ved hjelp av myntapparater. Det fantes noen slike rundt omkring i gangene på Fantoft studentby. Men selv om det var en slags avlukke der, ble samtalene ikke direkte private. Til det var avskjermingen for dårlig, og akustikken for god.

Vår kompis skulle ringe hjem en lørdag formiddag, mens vi stod og ventet. Og med myntene klar, skred han til verket. Hans mor syntes det var hyggelig når sønnen ringte, og hun likte godt å snakke. Man kunne heller ikke beskylde henne for å være direkte lavmælt. Vi kunne følgelig høre det meste av samtalen. Etter en del prat om vind og vær og løst og fast, kom de selvsagt inn på Treholt-saken, diskusjonen gikk friskt.

Så hører vi plutselig vår kompis si med fast og troverdig røst: «Å vett du ka, nå har di visst fonne ud at han der Treholten har spionert te fordel for Sverige, og!» Det ble med ett ganske så stille i telefonrøret, før hans mor kom med følgende nærmest bevingede ord: «Ka seie du, va an SÅ fele?» Vi kunne ikke holde oss lenger, så vi satte i å le. Høyt og tydelig. Kompisen greier merkelig nok å være stille. Så kommer det forsiktig fra telefonrøret: «Koffor ler an?»

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

6 comments


  1. Huffda 😀 Irak OG Sverige, ja kan skjønne at moren fikk hakeslepp 😉 Husker godt den tiden med myntapparater og det å låne telefonen av naboen. Telefonbøssen sto i entreen, med “timer” ved siden av :) På den tiden du skriver om, var jeg fortsatt en jentunge og vi brukte kioskene mye til å tulleringe og ringe til en utkåret (som tilfeldigvis ikke hadde meg som utkåret), sånn bare for å få høre stemmen hans. Om moren tok telefonen så gikk det greit likevel, moren var jo en del av ham, så nestbest og helt ok 😀





  2. Ha ha ha, ja tenke seg til å utlever oss til svenskene da! Det er jo virkelig ikke noe å le av! 😉





  3. Ja han va en fele fant han Treholt’n :-)

    Men hva var det du lo av da? 😆





Leave a Reply