Den jævla nordlendingen

Vi har i grunnen stor sans for den litt barske og rå humoren, språkbruken og væremåten som er en gjengs oppfatning av den folkelige kulturen som preger våre nordligste fylker.  Ingen kan sverge og banne som en irritert nordlending.  Det er nærmest en kunstart.  Nordlendinger kan også få seg til å bruke de utroligste og mest seksualiserte tabu- og fyord for å æresskjelle hverandre, og komme unna med det.  For det er jo kultur, for pokker! Det må dokk berre forstå der sørpå, jævla hæstkuka!  En gang leste vi for øvrig i en avis at en nordlending var blitt frikjent for å ha skjelt ut en politimann i tjeneste for “jævla hæstkuk”.  Vi tror neppe noe slikt ville skjedd her i byen.

Men av og til kan det kanskje bli for mye av det gode, og da kan avstanden være kort fra kultur til kverulering.  Som forleden dag, på bussen her i Oljebyen.  Vi startet litt senere på jobben enn vanlig denne dagen, og så fram til å nyte bussturene under verdige forhold, utenom rushtiden.  Bussturen fra residensen til sentrum var udramatisk, og spaserturen gjennom Byparken var rene parademarsjen. Bussen fra Bredevannet og ut til Lærdommens høyborg ute ved fjorden så også ut til å bli behagelig.  Presis buss og god plass.  Og fredelig….trodde vi. Nesten for rolig.  Et par skoleungdommer. En eldre dame.  En dame med et lite barn.  Og vi.  Dette kunne umulig vare, og ganske riktig: En kraftig fyr med terrengsykkel, iført matchende antrekk, kom støyende inn bussdøren.  Han stilte sykkelen inntil bussveggen, og gikk fram for å betale.  Hvilket han da også gjorde. For seg selv.  Ikke for sykkelen.  På tross av at det henger svære plakater i samtlige busser om at det koster 30 spenn å ta med seg sykkel.  Deretter slenger fyren seg ned på setet bak vårt, drar fram en pose med et halvt horn og en kartong med drikke, og begynner å spise.  Den lille, østeuropeiske sjåførdamen så frustrert ut.  Visste vel ikke helt hva hun skulle gjøre.  “Do betala for sykkel og, ikke bare for do selv! Å forbodt å spisa drikka på boss!” Men sykkeleieren ville ikke være helt med på det der.  Og på klingende, uforfalsket nordnorsk begynte han å skjelle ut den kvinnelige sjåføren etter noter.  “Ka i hælvette e det du sei?  Det e faktisk gratis å ta med sæ sykkel på bussen, det har æ læst i i avisa for ikke så læng sia.  Der stod det svart på kvitt, så kom ikke her, di jævla dritkjærring.  Så berre holl kjæften på dæ, og se førr faen tel å kjør!  Å ellers et æ nårr æ vil, å æ spørr nå faen verken dæ eller ainner om lov!”  Sjåførdamen truet med at hun ikke kjørte før alt var betalt, og bussen stod i flere minutter.  Til  slutt, etter sinte blikk fra andre passasjerer, kjørte hun likevel.  Et par holdeplasser senere stoppet hun igjen.  “Do gå ut med sykkel din nå!  Ikke mer boss på deg!”  Men den nordnorske kjekkasen ville ikke gi seg.  “Æ går ikke ut av bussen, å æ vil ikke betal ei jævla, føkkings krona førr å ta med sykkelen min.  Sykkel på buss æ gratis, å det veit æ faen så godt, så ikke prøv dæ! Kjør, for hælvete!”  Sjåføren gir seg ikke så lett.  “Jai ringe Kolumbus!”  “Ja, berre ring te kem faen du vil.  Æ glær mæ te å se trynet dett når du får hør svaret!”  Sjøføren kjører et par holdeplasser til.  Stopper ved Bjergsted, og griper telefonen.  Etter litt venting og noen gebrokne setninger sier hun at sykkeleieren kan komme og snakke med noen i Kolumbus direkte.  Det viser seg at sjøføren hadde rett.  Siden nyttår har det kostet ekstra å ta med sykkel på bussen.  Men nordlendingen hadde ikke tenkt å gi seg så lett. “Æ har faen ikke sædd nokka info om at det ikke æ gratis med sykkel på buss ennå. Nå må dokker førr svarte hælvete se te å bli enig med dokka sjøl der inn på kontoran. Å æ betal ikke meir i dag. Dra te hælvete, heile møkkagjengen!” Hvorpå han gikk tilbake og satte seg.  Og kranglingen fortsatte.

Endelig framme ved skolen, og vi kunne stige av, og slippe unna maset til den jævla nordlendingen.  Avgjort ikke sjarmerende.  Det må ha vært nordlendingen fra Helvete.  Men livets teater utspiller seg som kjent på mange slags scener.  Heldigvis hadde vi god tid den dagen.

1
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , ,

8 comments


  1. Jezuss… at språket er fargerikt er ikke helt unnskyldning for å oppføre seg som en driiiiitsekk, da 😯





  2. Det der hadde jaggu ikke mye nordnorsk sjarm over seg. Kun tvers igjennom ufordragelig uavhengig av opprinnelsessted! Så det så!

    -fia





  3. Hvis han hadde syklet helt fra nordnorge til Stavanger, og hadde beregnet akkurat nok penger til bussen, er det kanskje ikke rart at hen ble litt ilter?





  4. Utrolig hva gnagsår på pongen kan føre til.
    Det finnes dog et lys i tunellen. Disse tohjulede selvsteriliseringsredskapene fører heldigvis til utryddelse av denne sære rasen av Homo sapiens på sikt. Sykkelfabrikantene må gjerne påskynde prosessen ved å bytte ut plastsetene med støpejern.

    Tror nok det blir fredeligere på bussen i løpet av et par generasjoner. Vi får bare ta dem for det de er, -et evolusjonært blindspor..





  5. Himmel!!! O.O

    En kan jo lure om ikke et voldsomt og fargerikt orforråd veier opp mot mangelen av viktige celler i hjernen.. Noen mennesker må bare kverulere. En får håpe at det finnes ytterst få eksemplarer av typen kverulerende nordlending..





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *