Hvor barna kommer fra. En barndomsmisforståelse.

Som barn flest var vi både nysgjerrig og fantasifull.  Vi erindrer i så måte at vi gjorde oss de merkeligste tanker om hvordan ting fungerte og verden hang sammen.  Og slik som det gjerne er i barndommens magiske verden, der tanker, drømmer og fantasier flyter sammen, kunne dette munne ut i særdeles grafiske tanker.  En gang hørte vi de voksne snakke om en onkel som hadde så store plager med hemorroider.  Og siden vi var en del hos mormor og morfar på landet i oppveksten, så vi straks for oss at rompa hans måtte se ut noe i likhet med det melkesprengte juret på ei ku.  Komplett med hengende spener.  At onkel i det hele tatt kunne sitte, var jo i seg selv et mysterium.  Men han brettet kanskje hemorriodespenene inn mellom rompeballene?

Men så var det dette store mysteriet, da.  Hvor kom egentlig barna fra?  Moderen og faderen ville jo framstå som relativt moderne mennesker, så bortforklaringer av typen storken eller bier og blomster var aldri aktuelt i vårt barndomshjem.  Så en dag dette temaet kom opp, tok moderen mot til seg, tok et dypt pust og forklarte med en alvorlig mine at det hadde seg sånn at damene hadde et hull ved siden av rompa, der barna kom ut. Dette var sjokkerende nok i seg  selv, så denne forklaringen slo vi oss til ro med uten videre utdyping.  Jasså, et ekstra hull ved siden av rompa.  Alvorlige greier.  Men vi var en smule i tvil om hvor dette hullet kunne være lokalisert.  Etter en del overveielser kom vi imidlertid fram til at det måtte være et sted på en av rompeballene, eller som vi sa i Siddisbyen, rompeskalkene.  Antakelig på siden av en av skalkene, der hvor det hos veltrente individer kan anes et slags søkk.  Joda,  helt klart. Sånn måtte det være.  Og fra dette tidspunkt og  framover var etter måten unge Dag Eigil særdeles interessert i damer og dameromper.  Spesielt spennende var det jo om sommeren, for eksempel når vi var på stranden.  Og til moderens irritasjon kikket og kikket vi på omtrent hver eneste lettkledde representant for kvinnekjønnet for å sjekke hvor på skinkene dette berømmelige hullet var plassert.  Uten å kunne se noen antydning til hull i rompeskalkene på noen av dem.  Badedraktene eller datidens bikinier var kanskje i drøyeste laget, slik at det ble skjult?  På den annen side kunne heller ikke dette stemme, siden det jo allerede på den tiden fantes damer som våget å iføre seg relativt “vovet” badetøy, av den typen som overlot etter måten lite til fantasien.  En gang observerte vi riktignok en rimelig voksen dame av drøy størrelse, som hadde et stort arr på siden av den ene skinka.  Vi konkluderte følgelig med at denne damen av mystiske grunner hadde fått hullet sitt sydd igjen for godt.  Moderen ante ingenting  om disse våre hullfikserte tanker.  Hun ba oss bare slutte å glo for mye på folk, for det var ikke høflig. 

Etter som årene gikk, fant vi jo etterhånden ut av mysteriet med hullet, dets naturlige lokalisering og dets muligheter.  Og vi er i grunnen glad for det.  Men på den annen side….vel, gudene må vite.  😀

2
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

13 comments


  1. Vi skjønner at den unge pedagog i sine barndoms dager ikke var så opptatt av symmetrien i den menneskelignende kroppen?





    • til:Effjusikay
      Det stod nok kanskje ikke så bra til med sansen for den der symmetrien, nei. Men fantasien setter som kjent ingen grenser. Har ellers oppfordret Sjalle til å komme med en liten illustrasjon… hehehe… :-)





      • Hahaha, jeg lever i frykt for resultatet 😆





      • Jahaja, rompeskalkehull. En flerdimensjonal utfordring. Jeg skal se hva jeg får til…
        Forøvrig kan jeg nevne at min salige mor, da hun fikk spørsmålet ikke overlot noe som helst til fantasien. Særlig da nabogutten, en ufyselig liten dritt hadde tegnet en naken kvinne, og ble tatt in flagranti, med blynt og papir. “Hullet” var plassert rett under navlen. “Vi får håpe ikke moren din ser slik ut ” sa hun, og dermed satte hun seg ned og tegnet (hun var flink til det) en naken kvinne der alle vesentlige deler var tydelige og lokaliserbare.





  2. “Ho skaut rygg, og gav kuse så det song. Etterkvart blei ho så ivrig at beina hinnars gjekk som vengene på ei måke.
    Jau, såpass heftig blei det te slutt, -at hadde eg gloppe or sporet, tør eg døy på eg hadde bròte han”..!

    Den aldrende karen nedi bygda kunne kunsten å ordlegge seg, da han skulle fortelle om ungjenta han sjekket opp i et selskap.
    Om han så uheldigvis hadde “gloppe or sporet”, ville kanskje slikt et sideplassert “ekstrahull” berget ham fra et ubeleilig brudd? 😉

    3





  3. Utrolig morsomt hva unger tenker! Fikk meg en god latter her over tankemønsteret :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *