Fager kveldssol

 

Det er skarp luft og ditto høstfarger denne oktoberdagen, riktig en perle av en høstdag.  Som ekstra bonus har værgudene tatt på seg spanderbuksene, trukket det grådystre skylaget til side og for en stakket stund latt solen slippe til. Gyllent lys skinner over gyllent høstløv utenfor sykehjemsvinduet.  Trærne speiler seg i vannflaten på et lite tjern der ute, og av og til er det som trærne drysser litt bladgull ned i på vannflaten.  Det er høst og løvfallstid.  Litt trist og vemodig, og samtidig ikke uten en viss skjønnhet.  Et siste sprell før den mørke, gufne og sjarmløse parodien på en vinter setter inn.  Det lir mot kveld.

Inne på sykehjemsværelset er det også høst og kveld, dog i en annen forstand.  Sammen med vår gode venn G. er vi på besøk hos gamle fru S., mor til G. Vi har kjent G. så lenge vi kan huske, og kan se tilbake på et livslangt vennskap.  Barndomsvenner i ordets rette og beste forstand. Fru S. har vi selvsagt også kjent fra den tidligste barndom av.  Herr og fru S. bodde i samme ”gadå” som vårt eget opphav der i den gode dalen, og de var gode naboer og omgangsvenner.  Vi ungene gikk ut og inn dørene hos hverandre, lekte sammen, klatret i trær, falt og slo oss, kranglet og slåss fra tid til annen og ble venner igjen, på ungers vis.  Om vinteren rant vi på spark og rattkjelke, uten verken hjelm eller verneutstyr, for det var ingen som kom på at det var farlig å gjøre noe farlig den gangen.  Dessuten var det vinter om vinteren.

Etter noen år flyttet herr og fru S. til en annen del av byen, men hva gjorde vel det?  Vi beholdt kontakten, både voksne og barn, og vi besøkte hverandre ofte.  Det var stor stas hver gang, og herr og fru S. hadde dessuten tv.  ”Kruttrøyk” på svart/hvitt-tv var kveldens høydepunkt.
 
Siden ble det at vi flyttet til Karmøy, men familiene R. og S. holdt fortsatt kontakten.  Besøkene ble kanskje sjeldnere, men det var ikke verre enn at vi besøkte hverandre flere ganger om året.  Og så ble det fisketurer og badeturer og turer i den karmøyske skog og mark, og hyggelig familiesamvær med god mat og hyggelig prat ettermiddag og kveld. Vi minnes fortsatt disse besøkene med stor glede, og herr og fru S. fortsatte å komme på slike besøk i til langt opp i støvets år.
Fru S. er gammel nå, hele 92 år. Hun ble enke for noen år siden, men som den kloke og jordnære damen hun er, taklet hun tapet med styrke. Fru S. var faktisk særdeles oppegående både fysisk og mentalt helt til i fjor jul, og klarte seg selv med et minimum av hjelp.  Hun satte stor pris på besøk, og minst førjulsbesøk, og vi og vår hustru – velsigne henne – var der hvert år.  Tenk, vi hadde ikke glemt henne.

Men selv de sterkeste må gi tapt for tiden.  Fru S. ble plutselig syk og sterkt redusert, antakelig slag.  Hun kom seg på bena igjen, men er nå på sykehjem.  Verden er ikke lenger slik som den pleide å være for den spreke hedersdamen. Hun vet ikke alltid helt hvor hun er lenger, eller hvem som er på besøk.  Mennesker som for lengst er borte, er for henne ganske så levende igjen, og ingen må fortelle henne noe annet, for hun snakket jo nylig med dem.  Ikke hører hun godt, heller, og det er ikke så lett å holde styr på dette med høreapparat og batterier lenger.  Det er ikke lett å vite hvem som er på besøk..  Hun vet jo at G. er sønnen hennes, men hun kan ikke forstå at han er blitt så gammel.  For hvis G. er så gammel som han sier, så må vel hun være fryktelig gammel, og det kan hun ikke skjønne.  Og det er vanskelig å vite hvem vi er, der vi sitter i benken. Hun kjenner oss igjen på en måte, men hvis jeg ikke er G.’s bror, hvem kan vi da være?  Og G. forklarer at vi er den vi er, en god venn.

Mobilen til G. ringer, men ringingen stanser brått. Tomt batteri.  ”Jeg har visst glemt å lade mobilen”, sier G.  Fru S. får dette med seg.  Hva, bil?  Har G. endelig skaffet seg bil?  ”Hvordan kan det gå til, du har jo aldri brydd deg om biler.  Du har jo ikke en gang sertifikat!  Og hvor i all verden har du parkert?”  G. forsøker å forklare misforståelsen, men fru S. driver på.  ”Hva slags bil er det du har kjøpt?  Bruker den mye bensin?  Når fikk du sertifikat?”  Etter mye om og men fikk G. ordnet opp i misforståelsen.  Og med ett er det som det går et forklarelsens lys opp for gamle fru S.  Tåken letter, blikket klarner og stemmen forandrer seg. Hun er til stede.

”Du skal ha tusen takk fort at du besøker meg, Dag Eigil.  Du har så visst ikke glemt meg.  Du må hilse fruen.  Og hvordan går det med din mor der ute på Karmøy?”  Heldigvis kan vi fortelle at det går ganske så greit, og at hun er frisk og oppegående fortsatt. ”Husker du alle de turene vi hadde da vi var på besøk hos dere på Karmøy?  Du må hilse din mor, og dere skal vite at dette er noen av de beste minnene jeg har.  Det var bare fantastisk.  Ja, det var tider, det!”  Fru S. er ganske så realitetsorientert nå. ”Men hvordan er det, hun savner vel mannen sin, din mor også?” Joda, vi kunne da bekrefte at hun gjorde det, men hun taklet det bra.  Og så kommer fru S. med følgende velvalgte ord, som sier mye om så vel savn som livets høst og aften, på ekte stavangersk: ”Eg savne maen min eg og. An konne våre rektigt goe å ha nå.”

1
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , ,

7 comments


  1. Et koselig men sårt innlegg på flere vis. Når livets høst begynner å gå over til livets vinter… Det er jo slik at det er mest plagsomt for de pårørende når de lever så innbitt i fortiden, ikke bare det å se hvordan et menneske kan reise tilbake i tid og bli redusert men også med tanke på at man selv kan ende opp slik – det ligger gjerne i genene.





    • Ja, alderdommen er ikke bare vakker og verdig. På den annen side burde man gjerne nevnt at hele besøket var preget av latter og smil, siden fruen var i stand til å le mye av og med seg selv. Og hun var heldigvis hjemmeboende og oppegående helt til i fjor. Men det er sannelig ikke like lett alltid når det begynner å svikte der oppe i overetasjen…akk ja… :-(





  2. avatar eMTe

    Eit nydelig varmt innlegg.
    Marieklem





  3. Flott skrevet. Smiler litt vemodig her jeg sitter. 😉 En finfin dame jeg kjenner måtte nettopp flytte inn på sykehjemmet og det er rart. Alderen er der, men hun har liksom alltid vært sånn som hun er nå for meg. Ikke var hun noen gang yngre og ikke har hun liksom blitt eldre. En æra er over sier jeg, og minnes så mangt fra hele mitt liv med denne damen i vår nærhet. :) Godt med sånne staute mennesker. 😆





  4. Fint innlegg Dag Eigil :-)
    Livets høst kan også være fargerik. Selv er jeg vel langt ut på seinsommeren og blir det en “indian summer” så tar jeg gjerne imot det 😉
    Flott innlegg og de har vel sagt det som skal sies om det de damene over her.





  5. Du skriver med så god varme, Dag Eigil. :)
    Et godt innlegg, som får tankene til å gå. Jeg har ei gammel grandtante på 93 år, som vi besøker så ofte vi kan. Alltid koselig og lærerikt. Hun er flink til å fortelle om familie og gamle hendelser. Men det er sårt å se hvordan tiden har påvirket henne. Hodet er det ikke noe galt med, men kroppen den er i ferd med å svikte. Det er godt vi ikke vet hvordan vi blir på våre eldre dager.





Leave a Reply to Effjusikay Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *