Vi likte ikke kompressorer. Et barndomsminne.

Det var mye som var farlig da vi vokste opp.  Farene truet hvor enn man vendte seg i vår barndom og tidlige ungdom den gang da i de glade 60-årene.  Fyllikene i den gamle Skolehagen, for eksempel.  De skulle man ingenlunde pleie omgang med.  Eller de to drikkfeldige brødrene som bodde i det store huset oppi gaten.  De hadde rykte på seg for å være riktig så ugreie og lunete, men på den annen side var de visstnok greie med barn, og var vel helst bare slemme mot seg selv.  Den mannevonde bikkja som bodde i et hus i nærheten av badeplassen Sørnes var derimot genuint farlig.  Det fikk vi erfare den gangen vi skulle klappe den, og den for fram, beit og kløvde vår overleppe med sine skarpe tenner.  Men det var mer! 

Godalen var temmelig landlig da vi vokste opp, men den urbane virkelighet var i ferd med å innhente denne rurale perlen.  Solheimveien og andre veier ble anlagt med brask og bram, og boligbyggingen skjøt fart.  Godalen Yrkesskole, nå Godalen videregående, ble bygd, omtrent samtidig med byens første høyblokker litt lenger oppe.  Og den mer eller mindre skandaløse utvidelsen av Østre Ring ble påbegynt, til sorg og lede for de som fikk sine hager beskåret, til dels kraftig, og til ingen nytte.  Det ble gravd, asfaltert, boret, sprengt og asfaltert  og bygd i år etter år i vår barndoms grønne dal, og vi likte det ikke.  Vi var skeptisk til gravemaskiner og store lastebiler, selv om det jo også var litt spennende.  Vi likte ikke lyden av anleggsfolkenes pressluftbor.  Ikke bare var lyden avskyelig i seg selv, men den innvarslet også noe av det verste vi visste, nemlig sprenging med dynamitt. Skytebasene var sikkert flinke nok også på den tiden, men ofte kunne det være så som så med lessingen, og temmelig grov steinsprut var ikke uvanlig.  Og Gud bedre, hvor det smalt!  Men dette var i en tid da det nok var så som så med HMS-tenkning, og folk tålte en hel del før de klaget.  Dessuten var det jo en populær sport blant  “ongane i gadå” å løpe omkring i sprengningsområdet etter braket for å lete etter skytestreng.  Mens dynamitteimen fortsatt lå tung, og støvråket knapt hadde lagt seg.  Ingen sa noe, aller minst anleggsfolkene, det var slik det skulle være. 

Noe av det verste med denne bortimot konstante anleggsvirksomheten var likevel de forferdelige kompressorene.  Disse avskyelige maskinene på hjul, gjerne malt gule eller grå, og stinkende av diesel og feit eksos, som man brukte til å framskaffe pressluft til mineringsborene.  Det var noe med disse i og for seg nyttige og nødvendige maskinene, som vi aldri helt klarte å døye.  Det var noe med selve framtoningen, lukten, nærværet, som fungerte som et frampek mot kompressorenes mest avskyelige egenskap, lyden.  Det var ikke snakk om de lyddempede, skånsomme femitraktorene vi en sjelden gang ser  dag.  Nei, den gangen var det null lyddemping og fri eksos fra avsindige dieselmotorer, nærmest en vegg av lyd og stank som kunne vedvare i timesvis.  Gjerne rett utenfor huset.  Og verst av alt, det var et element av uforutsigbarhet over denne sabla støyen, som var egnet til å skremme livskiten ut av en.  For av og til, og helt vilkårlig, kunne kompressorbeistet finne på sette i noen intense og nærmest skingrende vræl, som om den vrengte sin mekaniske sjel.  For så  å gå tilbake til sin sedvanlige motorbrøling, grunntonen.  Det var komplett umulig å vite når det mekaniske, men akk så stasjonære beistet fikk den neste ria.  Om et minutt?  Kanskje to?  Eller ville den kanskje sette i et vræl akkurat da vi var nødt til å passere den på vei hjem fra skolen?  Murphy’s lov gjaldt på den tiden også, så dette skjedde mer enn en gang. Fullt trøkk, rett fleisen, så vi mistet ranselen og nesten tisset i buksen av skrekk.

Kompressorene var overalt.  I alle fall føltes det slik.  Det var knapt en gate man kunne gå igjennom uten å støte på en eller flere kompressorer.  Lastebiler kom stadig vekk kjørende, med anleggsbrakker eller kompressorer på slep. Det må ha vært gode tider for anleggsbransjen.  Til og med naboen skaffet seg kompressor.  Han skulle visst sprenge ut sin egen hustomt, og  den ekle, grå kompressoren ble fyrt opp både titt og trått. Og den ble stående ute i gata lenge.  Den var skikkelig ekkel, ikke minst siden den hadde en særdeles stygg radiatorgrill foran, som så særdeles truende ut.  Vi måtte lukke øynene eller snu oss vekk når vi skulle passere den.  Det hendte at vi hadde mareritt om kompressorer om natten.  En gang drømte vi at kompressorer egentlig var vanskelige biler, som hadde blitt omskapt til kompressorer som straff av ond demon.  Så kunne de stå der på sine hjul og brøle det de var gode for, uten å komme av flekken.  Naboens kompressor greide likevel å ta sats, lette fra gaten og fly inn gjennom vinduet og inn på soverommet, med den ekle grillen en centimeter fra vårt ansikt, for så å sette i et vanvittig VRRÆÆÆÆÆÆL!  Vi våknet opp, gråtende og fra oss av redsel, og dyvåt av svette.  Og det var ikke lett å passere kompressoren da vi skulle på skolen morgenen etter. Og under over alle under: Noen uker senere kom det en lastebil og tauet vekk elendigheten.

Senere har vårt forhold til kompressorer blitt langsomt bedre, og vi har nå et rimelig avbalansert  og distansert forhold til disse maskinene.  Og merkelig nok ser vi dem sjeldnere og sjeldnere, på tross av hektisk anleggsvirksomhet i Oljebyens gater.  Vi har vel lært oss til å tolerere kompressorer som en del av samfunnsmaskineriet.  Men vi liker dem ikke, heller.  Det er ikke så lenge siden vi gikk en aldri så liten omvei for å unngå å gå forbi en av dem…. 😀

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
barndommens , , , , , ,

6 comments


  1. Lufta er for alle… sa kompressoren 😉





  2. Dette var en litt fornøyelig lesning om min avdøde mormors siste nabolags tilblivelse. Man har nytt den salte smaken av vann nede i Sørnes og dette var endog mens våre barnesko trådte Syreveiens sommerlige ferietid. Da min avdøde mormor senere innfant seg i Østre Ring 67 D hadde man ingen fornemmelse om hvilke monster som hadde kommet seg inn sarte guttebarns drømmevinduer og skremt dem vettløse før de våknet. Gjenlyden hang ikke engang igjen i murveggene rundt parkeringsplassen da vi brukte denne til det den skulle brukes til; å parkere.





  3. Samfunnsutvikling skjer ikke lydløst nei, skrekk og gru :),
    det får du godt fram her.
    Her er det jo rent paradisisk i forhold,
    både før og nå,
    men gærne bikkjer var vi redde for.





  4. De ga lyd fra seg, det er sikkert. Men jeg husker dem ikke som skremmende selv da? Jeg hadde vel mine egne monstre å sloss mot i drømmene. 😀





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *