Hvordan vi opplevde 22. juli 2011

Mange aviser har de senere dagene naturlig nok fokusert på de tragiske hendelsene som utspant seg 22. juli for nøyaktig et år siden.  Blant annet har det vært  mange som har blitt intervjuet om hvordan de opplevde denne dagen, hva de gjorde, hvordan de reagerte, hvilke tanker de gjorde seg, etc..  Og siden ingen har intervjuet oss om hvordan vi opplevde denne dagen, kan vi jo gjøre det her, ganske utilskyndet og av egen fri vilje.

22. juli 2011 befant vi og vår hustru – velsigne henne – oss sammen med en kamerat i den lille turist- og badebyen Tamarindo i Costa Rica, i forbindelse med fjorårets dannelsesreise til Mellom-Amerika. Denne dagen hadde vi bestemt oss for å innta frokosten på en liten frokostrestaurant nede i byen i stedet for på hotellet, men så ble det til at vi gikk og spiste sammen med kompisen.  Så satt vi da på frokostrestauranten og mesket oss med egg og bacon, pølser og bønner, da vi fikk en tekstmelding fra en kamerat hjemme i steinrøysa.  Siden det er noen timers tidsforskjell mellom Norge og Costa Rica, var det altså formiddag da ting begynte å skje der hjemme.  Til vårt store sjokk kunne kompisen i Norge melde om den den enorme eksplosjonen i Regjeringskvartalet, om brann kaos og forvirring, døde og skadde og elendighet.  Terroren var kommet til Norge.  Vi  holdt på å sette både maten og morgenkaffen i vrangstrupen.  Sjokkert sendte vi melding til vår hustru – velsigne henne – på hotellet, som hadde stått over restaurantfrokosten.  Vi bad henne om å sjekke på nettet, eventuelt på CNN. 

Rimelig rystet gikk vi tilbake til hotellet.  Det vi kunne lese på nettet og høre omtalt på CNN ble stadig mer gruoppvekkende, og mistanken om at det stod islamistiske ekstremister bak, kom tydelig fram.  Vår kompis foreslo en badetur til stranden.  Ingen vits i å sitte på hotellet og gruble over elendighet vi likevel ikke kunne gjøre noe med.  Så vi gikk og badet og solte oss, og tok et par øl i strandbaren, men stemningen var likevel rimelig sterkt preget av det som hadde skjedd, eller faktisk var i ferd med å skje, i hjemlandet.  Senere, da omfanget av terroren ble avdekket i all sin gru, kan man ikke si annet enn at det føltes rimelig deprimerende.  Og ja, vi kan ikke si annet enn at vi ble rimelig sjokkert over at gjerningsmannen viste seg å være en etnisk norsk mann, “med arisk utseende”, som en reporter formulerte det. Selv vi var såpass forutinntatt at vi  nærmest forventet at det var islamister som stod bak.  På den annen side var vi ingelunde alene om denne oppfatningen, så vi var og godt selskap.

Feriedagene i Costa Rica gikk mot slutten, og vi skulle reise hjem etter noen dagers “stopover” i New York.  Da vi skulle gjennom den etter måten strenge passkontrollen der, ble vi spurt om “if we were aware of what had just taken place in Norway”. Hvorpå vi svarte “Of course.  We have been watching CNN.”.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , ,

14 comments


  1. avatar eMTe

    Eg hadde akkurat starta ferien min , sola skein og ettermiddagen og kvelden vart tilbrakt framfor tven.
    I dag har eg vore på minnemarkering i kyrkja mi og fylgt med på sendingar på nrk. Er ikkje direkte berørt, men vi bær det med oss.

    Vidareformidlar helsing til Bloghog frå Flabben :)

    Marieklem





    • Takk for hyggelig kommentar. Vi har nok alle vår lille historie om hvordan vi opplevde denne ulykksalige dagen, også vi som ikke har blitt direkte berørt av hendelsene. God kveld til deg også. Eh, er Flabben på besøk? :-)





      • avatar eMTe

        Det hadde vore kosleg om han var, men han er ute på ei reise han tidlegare har annonsert på bloghog, der sola skin og han sikkert kunne hatt behov for solskjerming . Heldige han.Ikkje det spor misunnlig :)





  2. avatar KingKong

    Jeg var her i Oslo, sønnen min hadde akkurat kommet hjem fra Italia for å være med på konfirmasjonsleir. Vi var i Oslo sentrum for å ordne pass, shoppe litt osv, og så skulle vi hjem og se på Tour de France. På vei hjem snakket vi om at vi hadde vært heldige og sluppet unna regnet, det kom jo et tordenskrall uten like, trodde vi.

    Det jeg husker aller best var likevel om morgenen den 23., da min sønn kom og vekket meg (jeg hadde sittet oppe halve natten) og fortalte om rundt 80 drepte på Utøya. Det var et helt ubegripelig sjokk. Frem til da hadde tiden på pc, jakten på opplysninger, diskusjoner ol holdt realiteten litt på avstand, og da jeg gikk til sengs var det snakk om 7-8 personer drept. Kommer nok aldri til å glemme den følelsen.

    Det var også meget sterkt å være i sentrum dagen etter, se de enorme ødeleggelsene, og merke en stillhet som er sjelden i Oslo. Alt var helt uvirkelig.





    • Takk for fyldig og interessant kommentar. Du/dere har nok hatt en helt annen og nærere opplevelse av det tragiske som skjedde denne dagen, i og med at dere hørte eksplosjonen. Godt at opplevelsen ikke ble enda “nærere”. Kan godt forstå at det må ha føltes helt uvirkelig ja.





      • avatar KingKong

        Det nærmeste var en venn av en venn, på vei til jobb i Oslo Sentrum, som ble offer for bomben. Han var ute i god tid, og valgte å gå i stedet for å ta bussen som vanlig.

        Man kunne være fristet til å si at all mosjon ikke er sunt, men det ville vært upassende, så da gjør man ikke det.





  3. jeg var på bloghog vakt og skjønte lite i starten. Men når scenariet ble tydelig så reagrte jeg den gang, og i dag med et uforsonlig, hvitt raseri. Det er bra med et rettsapparat……

    1





    • Det kan du si, ja. Et skikkelig, seriøst rettsapparat som er i stand til å felle riktige og forstandige dommer. Men dersom fyren blir dømt som utilregnelig, mister vi nok en del av tiltroen til nevnte rettsapparat… 👿





      • Han er uansett en frosk i en brønn. Kommer aldri opp igjen.





        • Og hvis drittsekken blir dømt som utilregnelig, så gleder han seg neppe til tvangsmedisineringen. Vi kan kanskje i så fall glede oss over at han blir et lallende vrak stort sett resten av sin levetid, med opphold på reimsenga som krydder i tilværelsen. :-)





          • Utiregnelig vil jo si at vettet hans inndras til fordel for statskassen. ALT de vi kan gjøre gjøre med han. Straff spør du meg.





  4. sjalle: Ja, Breivik havner uansett i en særdeles lite hyggelig situasjon, hva enten det blir fengsel/forvaring eller tvungent psykisk helsevern, ev. etterfulgt av forvaring i fengsel. Og når rampelyset slukkes etter siste rettsrunde for Breiviks vedkommende, gjenstår bare den lange, ensomme isolasjonen….





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *