Om oppdagelsen av den kvinnelige skjønnhet og ynde

Det er kanskje vanskelig å ta det inn over seg, kanskje spesielt de som kjenner oss, men selv en fyldig og moden herremann som overtegnede har en gang vært en blussende ungdom, full av komplekser, kviser og hormoner.  Selv vi har en gang gått igjennom ungdommens store oppvåkning og gjort den store oppdagelsen, nemlig det motsatte kjønn.  Den hormonrusframkalte sansen for viktigheten av Den lille forskjellen. En merkelig opplevelse, nærmest en transfigurasjon.  For plutselig framstod disse grinende, sutrende og jentelusbefengte krekene som riktig så attraktive, med spirende og etterhånden svulmende former både her og der.  Attributter som med ett hadde en særdeles stimulerende effekt på oss unggutter.  Helt utrolig. Hvem skulle trodd noe slikt?

En gang stod vi utenfor heimen der hjemme i den gode dalen og pratet på unggutters vis sammen med noen jevnaldrende kamerater, og ikke helt uventet kom praten ganske snart inn på hvilke av jentene i nabolaget og på skolen vi syntes var penest.  Smaken er som kjent delt som baken, og det var ikke alltid like lett å forstå hva et par av kameratene så av skjønnhet i enkelte av disse jentene.  På den annen side var det ikke så enkelt for dem å forstå hva vi så i noen av våre ”favoritter”, på tross av våre heftige beskrivelser og lovprisninger. Så vi slo like godt til, og kom med noen livlige beskrivelser av den jenta vi oppfattet som klassens skjønnhetsdronning, ei jente fra Hundvåg hvis kvinnelige skjønnhet, ynde og sjarme burde kunne få enhver unggutt med synet i orden til å bli mo i knærne. Men en av kameratene, Jonnemann, kunne ikke for sitt bare liv skjønne hvem det dreide seg om.  Nå gikk Jonnemann riktignok i en annen klasse, men alligavel. Han hadde da sett henne i skolegården mangfoldige ganger.  Skjønnheten fra Hundvåg ble beskrevet i detalj, både av oss selv og et par av de andre, og sterke, verbale virkemidler ble tatt i bruk.  Inntil det endelig gikk opp for Jonnemann hvem det dreide seg om.  Hvorpå Jonnemann ytret de bevingede ord: ”Å harregud, e det hu der dokker meine? Eg trodde dårr va någe me nårr, eg!”.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

2 comments


  1. Du må oversette denne Egil:
    Eg trodde dårr va någe me nårr, eg!”.

    Tror den er morsom da 😉





  2. Hehehe…vi innser vel at poenget her er formulert i en noe lokal dialektform. Ekta stavangersk, dette. Og som i normalisert språkdrakt betyr noe i retning av “Åh, er det henne! Jeg trodde det var noe med henne/trodde hun var pen! :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *