Kanskje var det Heinz vi møtte den dagen

Faderen ble født i 1924, men på sett og vis kan man vel si at han vokste opp under krigen. Hvilket utlagt vil si at han ble voksen i løpet av okkupasjonstiden.  Han var 16 år i 1940, og fylte følgelig 21 år i 1945. Fem viktige og formative år fra tenåring til ung voksen ble for faderen som for så mange andre preget av okkupasjonstiden og dens problemer.

Farfar og morfar drev et pensjonat i Kopervik, der faderen vokste opp sammen med sine seks søsken, og det var nok harde tak mange ganger.  Under krigen ble pensjonatet rekvirert av okkupasjonsmakten for innkvartering av et antall unge Wehrmacht-soldater og lavere befal, og faderen fikk oppleve at disse soldatene ikke var noen voldelige bøller, men vanlige, unge menn som bare var 4-5 år eldre enn ham selv. De var veloppdragne og og hyggelige gutter, som lekte med ungene, fant på skøyerstreker med dem og lekte uskyldig snøballkrig med dem om vinteren, og faderen lærte fort å snakke flytende tysk.  En av disse unge soldatene het Heinz, og faderen snakket rett som det var om denne kjernekaren, som hadde godt lag med unger, og snakket om familien sin og vennene sine hjemme i Tyskland, og om hvor vanvittig det var med denne krigen.  Heinz ble både kompis, tysklærer og miljøfaktor, og faderen glemte ham aldri.

Vi gjør et langt sprang fram i tid, til rundt slutten på 1970-tallet.  Det var sommerferie, og vi var hjemme på øya hos opphavet og hadde sommerjobb på Hydro Aluminium, slik som vi pleide i den tiden.  En dag hadde vi vært på ettermiddagskino, og på vår vei hjemover passerte vi parken i Kopervik, for øvrig et ganske pent sted. En stor turistbuss kom kjørende, og parkerte ved parken. Ut kom en stor gruppe stort sett godt voksne og fyldige, tysktalende herrer, som så seg ivrig omkring, og pekte på parken, gatene og den gamle musikkpaviljongen.  Det var ingen tvil om at de kjente seg igjen. Akkurat denne kvelden var opphavet bedt i et middagsselskap, og vi visste ikke når de kom hjem. Med ett kom en av de tysktalende herrene bort til oss, og lurte på om han kunne få spørre oss om noe.  Og på klingende tysk spurte han om vi kjente Herr E., som i krigsårene bodde i pensjonatet nede ved kaien. Vi kunne ikke svare annet enn at vi kjente ham godt, og at det var vårt faderlige opphav.  Den godt voksne tyskerens ansikt lyste opp i et smil, og han spurte om det var mulig å treffe faderen.  Vi svarte at de var ute, og at vi ikke visste når de kom hjem.  Dette var selvsagt lenge før mobiltelefonenes tid, noe vanlig telefonnummer visste vi ikke, og ikke hadde vi bil.  I tillegg begynte de andre tyskerne å bli utålmodige, det var et eller annet de skulle. Vi skjønte jo at dette var en helt spesiell situasjon, men i vår forvirring visste vi ikke hva vi skulle gjøre.  Den tyske herren sa i farten heller ikke hva han het, og gav oss heller ikke noe visittkort eller noen lapp med opplysninger.  Så dermed måtte vi bare si takk og adjø, og turistbussen kjørte. 

Med blandede følelser gikk vi hjemover.  Da vi kom hjem, var opphavet akkurat i ferd med å gå ut av bilen etter middagsselskapet.  De skjønte at sønnen hadde opplevd noe spesielt, og vi fortalte det vi visste.  Faderen ble nok litt sår og kanskje også rimelig snurt, men vi visste jo ikke hva vi skulle ha gjort.  De tyske bussturistene var selvsagt alle gamle okkupasjonssoldater som hadde vært i stasjonert i Norge under krigen, og flere av den hadde nok hatt tilhold i Kopervik.  Og det ble plutselig klart for oss hvem det sannsynligvis var vi hadde møtt.  Det var nok Heinz vi møtte den dagen. Og ennå tenker vi på hvor gjerne vi hadde unnet faderen å treffe igjen sin tyske kompis fra okkupasjonstidens dager. Han ville hatt stor glede av det.   Mang en gang har vi tenkt på det der.  Og det er fortsatt sårt.  Kunne vi gjort noe annerledes den gangen?  Kanskje, kanskje ikke.  Men tilfeldighetene rår vi sjelden med.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , ,

13 comments


  1. Dette var utrolig interessant å lese Dag Eigil fordi det minner meg mye om min fars opplevelser under krigen, han var født i 1920. Jeg gleder meg til ålese fortsettelsen.. og jeg sitter her og undrer: Kan det være selveste “Ketchup” Heinz som blir omtalt? 😀

    Ha iallefall et flott bloggtreff :)





  2. Kos dere på Bloggtreffet, Og jeg er spennt på fortsettelsen av historien her allså.. :)
    Setter meg ned og Venter.. :)





    • Bloggtreffet var meget vellykket, og alle var fornøyde. Sent ble det også. Veldig bra. Historien er nå ferdigskrevet. :-)





      • @ertaberta2:
        Å så sårt at de ikke fikk møte Heinz.
        En fin historie, takk for at jeg fikk lese.
        Og
        Kanskje kommer Herr Heinz tilbake til ferien en gang… ?
        Og
        kanskje Ertaberta kommer seg på ett bloggtreff senere.. 😉
        bloggtreffet hørtes veldig koselig ut..





        • Det er nok en stor fare for at Heinz nå forlengst er død og begravet. Eller i alle fall en meget gammel mann. Det begynner å bli noen år siden denne hendelsen nå etter hvert, årene flyr…





  3. avatar KingKong

    Her må De vennligst komme med en fotsettelse!





  4. Nå har jeg lest resten av historien og jeg sitter her og tenker at du kunne nok ikke ha gjort mye mer enn du gjorde Dag Eigil, tatt i betrakting at på den tiden var det jo hverken mobiler eller alskens andre kommunikasjonsduppeditter. Men jeg skjønner jo godt at din far kunne ha tenkt seg å fått møtt sin venn igjen. Likevel tror jeg nok at tilfeldighetene rår, og det var nok ikke ment å bli slik den gangen.

    Ha en god uke :)





    • Nei, kanskje kunne man ikke gjort så mye mer for at de to gamle vennene skulle få treffes igjen etter mange år. Som du sier, det var nok ikke ment at det skulle bli slik. Akk ja.





  5. avatar torillus54

    Det var en fin og rørende historie! Du kunne neppe gjort noe annerledes enn du gjorde. Heinz kunne uansett ikke latt reisefølget dra sin kos uten ham. Kanskje var de gode minnene enda bedre enn et nytt møte ville blitt?





Leave a Reply