Minner fra den lykkelige skoletid i gamle dager

En sak er vel de fleste enige om, i alle fall de av oss som har levd en stund:  Det meste var bedre før.  Folk var snillere og høfligere, ingen klaget over småtterier, herrene smilte pent og lettet galant på hatten når de gikk forbi, bilene var færre, det var sommer om sommeren og vinter om vinteren selv her på de sørvestlandske regnkysten, kvinnene var underdanige og ekte mannfolk hadde  hår på steder dagens blautfisker knapt aner rekkevidden av. 

Fremfor alt var skolen bedre, og lærerne flinkere.  Den gang, på det glade 1960- og 70-tallet, lærte ungene noe i en skole som virkelig gav dem verdifull kunnskap til glede og nytte senere i livet.  Da var det lærere som kunne sine fag og kjente sine pappenheimere, og som visste hvordan late og obsternasige lømler skulle takles.  Da fantes det pedagoger av høy klasse og med naturlig autoritet.  Og med glede minnes vi den fryktede gymlærer B., som krevde total disiplin og underkastelse i sine timer, og som fikk det.  Et skjevt ord, et blikk han ikke likte, en elev som var uoppmerksom, og det var straffeeksersis for hele klassen til vi kjente blodsmaken, og kollektiv gjensitting med straffelekser dersom noen protesterte.  Latterliggjøring, ukvemsord og utdriting av enkeltelever var pedagogiske grep herr B. tydde til rett som det var.  Tvungen kalddusj i fellesdusjen.  Uten en eneste foreldreprotest whatsoever.  Lærerne hadde jo alltid rett.  Ja, det var tider.  Vi lærte i det hele tatt mye av det der. 

Og fru H., populært kalt fru Hitler, som bidro til å gi oss nødtørftig innsikt i matematikkens og regnekunstens mystiske og fascinerende verden.  Mørkhåret og tettbygd, med tettsittende øyne og et fryktinngytende blikk, og med en særdeles lunefull framtreden.  Hun kunne smile lunt og kurre som en due, for i neste nu å sette i gang refsende taler til overraskede klasser som ville gjort gamle Adolf grønn av misunnelse.  Hennes treffsikkerhet med nøkkelknippet var forbløffende.  PANG! i bordet rett foran nesen til en duppende elev på bakerste pult, eller rett i planeten.  Pekestokker og linjaler ble smelt i bordet så plastbiter og trefliser føk rundt ørene, mens fru Hitler stod der og brølte med håret til værs, frådende av raseri, hvis en stakkar hadde glemt å gjøre matteleksa eller kom med et svar hun ikke likte.  Ja, det var en innføring i tallenes verden som det stod respekt av.  Timer preget av ekte regneglede.  Den dag blir vi nesten fysisk uvel ved synet av tall, figurer og formler.

Skolekjøkken og matlære var en historie for seg.  Ved vår smule skole der oppe på den store haugen var det fru B. som regjerte i det faget, og hun regjerte eneveldig.  I ettertid har vi vel kommet fram til at damen må ha lidd av en eller annen alvorlig personlighetsforstyrrelse, hvis hun da ikke var sprøyte gal.  Hun kunne finne på å gjøre særdeles kjipe ting i forhold til elevene, noe hun tydeligvis hadde stor glede av.  Timene med fru B., som fra rektors side nærmest var geniforklart, var alltid en lidelse.  I likhet med fru Hitler var fru B. oppfarende og lunefull, og kunne om hun ville bruke mesteparten av skolekjøkkentimene til å kjefte og smelle og skjelle ut enkeltelever.  Hun kunne være særdeles ubehagelig, og tok mer enn gjerne i bruk geniale pedagogiske grep som lugging, risting, ørevridning og ørefiker.  Og hun førte en proper neve.  Dette var selvsagt strengt forbudt, men det brydde man fint lite om i den tiden.  Klager ble kontant avvist, end of story. 

En gang skulle vi lage fruktsuppe.  Underveis skjedde det et eller annet som fru B. ikke likte, eller suppen smakte rett og slett ikke godt.  Med en selvrettferdig mine gikk madammen hen og tømte en hel suppetallerken rett i fleisen på en av elevene i gruppen.  Da gutten reiste seg opp, sparket hun ham i skrittet.  Den påfølgende klagen til rektor førte selvsagt ikke fram.

En annen yndet metode gikk ut på at en eller to elever som hun ikke likte trynet på, måtte rydde og vaske opp og stable dekketøy og bestikk, etc.. inn i skapene for hele klassen, som måtte stå og se på at de formastelige jobbet så svetten silte.  Gjerne supplert med ukvemsord, latter og festlige bemerkninger.  Og nåde oss dersom noe ble knust!  En gang var det vi som måtte vaske opp og rydde alt alene, mens klassen så på og de kjekke bemerkningene haglet, fordi vi med våre ørebetennelsesører ikke kjapt nok hadde oppfattet en eller annen beskjed.  Vi kom gråtende hjem, ganske så knust.  Det må finnes en ekstra varm plass i Helvete for fru B. og hennes likesinnede.

Skolehverdagen var likevel ikke helt uten rettferdighetens lyspunkter.  Da som nå tok Nemesis sine runder gjennom hverdagen.  Etter episoden der vi måtte vaske og rydde hele skolekjøkkenet alene, ble det tatt en beslutning i klassen.  Neste skolekjøkkentime sørget noen av guttene for å lage bråk og kvalm ute på vaskerommet.  Da fru B. kom stormende, fikk hun en bøtte og en sekk tredd over hodet, hvoretter hun ble tildelt en god omgang juling.  Samtidig begynte noen av foreldrene å klage, herunder faderen.  Rektor fikk klar beskjed om at dersom elevene ble straffet, ville det bli både politianmeldelse og avisoppslag.  Rett etter fikk vi vikar.  Ryktene ville ha det til at fru B. hadde havnet på det lokale sinnsykeasylet.

Gymnastikklærer B. fikk seg også et skudd for baugen. En gang hadde han beordret felles gjensitting og straffelekse en fredag ettermiddag.  Siden vi skulle reise vekk den helgen, hadde vi fått streng beskjed om å komme rett hjem etter skoletid.  Så vi ignorerte gjensittingen og stakk hjem.  Faderen ble ikke blid da han hørte om den felles gjensittingen. Den påfølgende mandag tok han seg fri fra jobben et par timer, og oppsøkte skolen.  Gymlærer B ble jekket ned atskillige hakk etter denne samtalen. Ikke vet vi hva som ble sagt, men faderen ymtet noe om at han visste hvor B. bodde…. 😀

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , ,

28 comments


  1. He he he, dette lover meget bra Dag Eigil 😆
    Første avsnitt slo an tonen :-)





    • Hehehe…joda, det er nok en tekst preget av en smule ironi. Men likevel skremmende sann. Du har sikkert også opplevd noen slike drittsekk-lærere. 👿





      • Teksten har da endret seg en smule fra i går.
        Heldigvis hadde vi ikke slike drittsekklærere, men vi hadde en sanglærer som var treffsikker med sangboka. Og da var det som regel fortjent :-)





        • Man hadde kanskje ikke skrevet ferdig hele teksten i går aften. :-)

          Man vil ellers ikke utelukke at lærernes strenge reaksjon nok kunne være velfortjent noen ganger. Og selvsagt hadde man også hyggelige og virkelig gode lærere, hvis minne vi gjerne forgyller.





  2. Rart hvordan det har forandret seg. Tror da ikke lærerene er sånn i dag , og godt er det kanskje? Jeg husker det røde ansiktet til en rasende lærer som kaster nøkleknipper, smadret linjaler og skrek, dro elever ut av klasserommet etter ørene og ropte på rektor. Grøsj, så skummelt. Men det er viktig å holde ro i klassen så barna lærer noe også, så hva gjør man i dag for å holde orden i rekkene? 😀





  3. Sterk lesing, og minnene fra tiden på denne skolen er ikke bare positive. Jeg kan bekrefte de nevnte tilfeller da jeg gikk i samme skoleklasse som Dag Eigil.





  4. Huff og huff. Det var annerledes på den tiden det er helt sikkert. Reglene var på en måte satt opp av den enkelte lærer, og da kunne det bli så ymse med både det ene og det andre. Tidene har nok forandret seg, og godt er nok det.
    Det er nok mangt et menneske som idag går rundt med mange traumer fra sin skoletid.

    Sterk lesning, men også godt og bra at du skriver om det Dag Eigil :)





    • Det var nok andre forhold før i tiden, Leyla. Hadde bare en brøkdel av slikt skjedd i dag, hadde det blitt førstesideoppslag i VG og svære tv-debatter. For ikke å snakke om politianmeldelser, rettssaker og erstatningskrav… :-(





  5. Hm.. har ingen eringdring om slike tyranniske lærere, heldigvis. Men at det var strengere kan jeg da huske. Husker også at det ikke beit på meg. Kom i den ene konflikten etter den andre og gikk helskinnet ut av de aller fleste. Rettferdighetsinstinktet var upåklagelig 😉

    -fia





    • Det varierte nok fra skole til skole når det gjaldt distribusjonen av drittsekk-lærere. Og for all del, det var mange kjekke og gode lærere, også. Det var nok i det hele tatt en strengere tone i skolen før, og lærerne var kanskje mer av noen “personligheter” enn hva tilfellet er i dag. Kanskje. Joda, man havnet også i konflikter…akk ja… :-)





  6. Jeg husker både latterliggjøringen og utdritingen godt. Den var fortsatt ikke utryddet på slutten av åttitallet. Det hadde nok vært lettere å ligge lavt og gjøre seg usynlig. I dag ville jeg valgt en anonym tilværelse i bakerste rekke, i stedet for å gjøre meg synlig i første rekke.
    Flott innlegg og veldig bra skrevet. :)





    • Du har nok dessverre rett i det der. Utdritingen fortsatte ganske lenge. Selv husker vi dette igjen fra vår tid som elev i ungdomsskolen på det tidlige 1970-tallet. Komplett utdriting av enkeltelever oppe ved tavla var helt vanlig, og det var selvsagt et par lærere som nærmest eksellerte i dette. Pluss uvkvemsord og drittbemerkninger som ikke ville passert i dag. Noen ting har nok blitt bedre siden den tiden. Men nye problemer og utfordringer har nok kommet til i stedet. Glad at vi ikke er skoleelev i dag… :-)





  7. Du kan ikke ha vært særlig heldig med lærerne dine, Dag Eigil …

    Jeg tror at de som går på skolen i dag også vil ha historier å fortelle når de blir voksne.
    Jeg fikk høre en del seinest i går om en assistent på skolen ungene går på. Han har oppfunnet en lek han praktiserer på ungene i gymmen. Han står med en ball og later som om han skal kaste den på dem. Hvis de tar opp hendene for å fange den eller beskytte seg, er de ute. Hvis de ikke tar opp hendene for å fange den eller beskytte seg … risikerer de selvfølgelig å få ballen rett i ansiktet. Han kaster ganske hardt, så ungene er livredde. Jeg spør meg hva det pedagogiske poenget er … Å gi ungene ballskrekk?
    Han ber ungene “holde kjeft” og deler ut ganske grove karakteristikker hvis de snakker i timen eller ikke gjør som han sier. Han “leikesloss” med ungene uten å skjønne hvor grensa går, og har flere ganger vært så hardhendt at ungene har slått seg. Til ei jente som hadde med seg kaninen sin på skolen for å vise den fram, fortalte han at han skulle ta den med hjem og spise den (dette syntes han selv var så morsomt at han gjentok det flere ganger). Jenta syntes selvfølgelig ikke det var særlig morsomt. Ungene kan også fortelle at denne voksne mannen (som vel kanskje ikke er helt voksen i hodet) spiser snørr når han tror ingen ser på ….





    • Vi har jo alle gått på skolen, og hatt våre erfaringer med både gode, middels og dårlige lærere og assistenter. Det er jo derfor alle vil ha historier å fortelle om sin skolegang den gang da. Og det er nok tøffe tak å være skoleelev i dag. På så mange vis.





  8. Herlig skrevet om det som egentlig er et alvorlig tema, Dag Eigil :)

    Tror mange av oss har vært borti et par slike lærere. Heldigvis praktiseres andre metoder i dag. For det meste da 😉

    Jentungen er så glad i sine lærere at hun helst vil treffe dem også i feriene (stakkars lærere) :) Hun hadde nok blitt ganske forskrekket om hun hadde hørt eller lest om slikt som du viser til i innlegget…





    • Takk for fin og hyggelig kommentar.

      Joda, vi har vel alle hatt opplevelser med mer eller mindre velfungerende lærere og skolemiljøer. Ting var annerledes før, og man skal selvsagt ikke dømme den tidens systemer nord og ned fordi man ser det hele i lys av nåtiden. Men det foregikk nok en del i skolen før, som neppe ville passert i dag. Kanskje vi skal være glade for det. På den annen side er det nok langt fra lett å være skoleelev i dag, heller.





  9. Åfyttihelvette. Om de lærerne ikke fikk en varm, skambrent og sandgnissende plass i helvete så har undertegnede alltid vært klar til å utlevere det som skulle trengs for slike dridfolk. – Men det er nok for sent. Man kan bare skjære tenner i stedet. Sannsynligvis har de vel sjekket ut hele gjengen med enveisbillett til … inkjevetta for lengst.





  10. Det var mange drittstøvler, Sjalle. Men det vet vi jo, det var slik. Og selvsagt også lærere man minnes med stor glede nærmest inntil det sentimentale. Akk ja. Ellers er det også annet man kunne være fristet til å skrive om hva gjelder skoletiden. Om de kjekke friminuttene ute i allslags vær, skolegårdens bøller, slåssing…akk ja. Joda, det er godt mulig det kommer et slikt innlegg også… :-)





    • I løpet av syv år, og en rekke rare skapninger der oppe ved kateteret husker jeg bare to som oppførte seg som folk. Det var en tredje også; sløydlæreren som tvang oss til å høvle og pusse de seks plankebitene som skulle til for et skrin – i et helt år. De ble nemlig aldri bra nok. MEN, han gjelder egentlig ikke, for han endret adferd først da det demret for han at min bestemor var en av hans barndoms-hotties. Da kunne jeg komme med hva det skulle være av skeive treplater og de var alltid “heilt perfekkte” ….

      Resten av klassen gikk for lut og kaldt vann uansett.





      • Huff da! Da stod det nok ikke så bra til med lærerstabens mentale helse på Eiganes heller, den gang da. Det er de som sier at lærerne var mer av noen personligheter før i tiden. Kanskje var det ikke alltid at dette var spesielt positivt. :-(





  11. Tenk du måtte komme i Stavanger før i tiå før eg leste dette!
    fornøyelig og helt sikkert sant! :)





Leave a Reply