Tøffen. Minne om en firbent venn og barsking.

 

Moderen forsøker å fore Tøffen med sunn mat og knuste vitaminpiller. En gang i 1972 eller så.

Vi antar at mange av dere der ute er kjent med begrepet ”Viktige andre”. Personer som betyr eller har betydd mye for en, i oppveksten som i voksen alder. Familie, slekt, venner. Slike som har vært der for en når en trengte det, og vært til hjelp og støtte. Dette kan selvsagt også dreie seg om firbente og pelskledde personligheter, og vi vil tro at de fleste som har hatt det privilegium å ha et dyr som på sine egne premisser deler sitt liv med en, vil vite at dette på ingen måte bare er ”noe”, men i aller høyeste grad ”noen”.  For vår del dreide dette seg om Tøffen.

Tøffen, eller Tøffe-Tom som var det første navnet han fikk, kom inn i vårt liv da vi var seks-sju år gammel og bodde i Stavanger.  Og siden han fikk et for de fleste formål langt og begivenhetsrikt katteliv på samfulle 16 år, kom dette firbente familiemedlemmet til å prege vår oppvekst og vårt liv til vi var godt over 20.  Slikt skaper sterke bånd, noe de fleste som har vokst opp sammen med en kjærlig og trofast firbent venn har forståelse for. Tøffen bar virkelig sitt navn med rette.  Fra informert hold har vi hørt forlydender om at han var “ein knalltøffe haugesundar”, og den tøffeste kattungen i kullet.

Tøffen vokste opp til å bli en Hannkatt med stor H, en katt med baller på alle vis.  Han var ingenlunde en kastrert pinglekatt eller forhenværende hannkatt, han var fullt utrustet på alle vis. Så i løpetiden var det full innsats med å nedkjempe rivaler og nedlegge atskillige særdeles villige hunnkatter, og han kunne være vekke i dager og uker.  Så kom han hjem med reven pels, skrammer og sår, og etter som årene gikk, stadig mer frynsete og klumpete ører.  Han var en skikkelig alfahann, og ”gatas skrekk” i kattekretser.  Og i mange år ble det født bemerkelsesverdig mange kattunger med Tøffens karakteriske ansiktsmønster, komplett med svart prikk på snuten.

Tøffen var heller ikke direkte skuggeredd når det gjaldt å verne hjemmereviret mot andre slags inntrengere.  I en periode var det et par av nabolagets store hunder som stadig slet seg, og løp rundt i nabolagets hager på jakt etter det meste som rørte seg.  De fleste kattene klatret opp i første og beste tre, og noen av dem måtte endatil bøte med livet i møtet med disse hundebøllene.  Men da en av dem kom inn i vår hage, ble rollene snudd.  Tøffen angrep bikkjebeistet fra verandakanten, hoppet ned på nakken dens og klorte seg fast, mens den knurret og hveste faretruende og gjorde hissige utfall mot øynene.  Etter å ha jaget hundebeistet ut av hagen, hoppet Tøffen elegant av.  Moderen vil fortsatt ha det til at hundeeierne siden klaget over at deres dyre jakthund nå var blitt ubrukelig, og var livende redd hver gang den så en katt. 

Men Tøffen hadde så menn sine gode, kjærlige og myke sider.  For oss var Tøffen stort sett den elskeligste og kjærligste pusen man kunne ønske seg. Leken og grei og tålmodig med barn. Den ble påkledd og ustyrt med bjelle og løftet på og kost med på diverse slags vis, helt greit. Så lenge det var unger som stod for behandlingen, var det meste i orden. Tøffen var en trofast venn gjennom oppveksten og opp i voksen alder, og hadde et beskytterinstinkt som var en hund verdig.  Hvis vi var syk, noe vi var en del i oppveksten, pleide moderen å si til Tøffen at nå måtte han passe på.  Og dyret hoppet opp i sengen, og vek knapt fra vår side.  Knurringen var faretruende dersom han oppfattet at noen ville ha ham vekk.  Faderen insiserte på at dyret skulle være i kjelleren om nettene, noe som ikke alltid var like populært. En gang forsvarte den sin plass i sofaen med en slik innsatsvilje at det fløt blod.  Fra faderen.  Faderen pakket pleddet rundt villdyret og bar Tøffen som en bylt ned i kjelleren.

Da vi var 14, flyttet familien fra Stavanger til Karmøy.  Tøffen ble selvsagt med på lasset.  Imidlertid var han særdeles skeptisk til det nye huset, og det varte lenge før den våget seg i nærheten av sitt nye hjem.  I mellomtiden holdt den seg rundt huset og i det gamle fjøset hos morfar og mormor, der den hadde vært på feriebesøk mange ganger.  Da den endelig og etter lang tid våget seg opp til oss i det nye huset på Haugen, var det ikke måte på beskyttelsesinstinkt. En gang satt han på trammen og så truende ut. Og ganske riktig, dyret angrep da vi skulle låse oss inn etter skoletid. Her skulle ingen passere!  Da moderen kom hjem, ble hun også angrepet.  Vaktkatten angrep hennes nylonstrømpekledde legger, og nok en gang fløt det blod. Heldigvis ble Tøffen tilgitt.

Tøffen var en meget spesiell kattepersonlighet, og en skikkelig tøffing. Han både gav og fikk nok utrolig mye bank, og kom hjem med reven pels, sår og flenger.  En gang trodde vi ikke han skulle stå det over.  Rekonvalesensen var langvarig etter et særdeles ublidt møte med en ukjent fiende, antakelig av hundeslekten.  Han ville knapt ta til seg verken vått eller tørt, og det var sorg og fortvilelse i heimen.  Dyrlege var det ingen som tenkte på en gang.  Man brydde ikke ku-veterinæren med slike krek på 70-tallet.  Men merkelig nok kom han seg på bena igjen, etter langvarig og kjærlig pleie og en hel del mating med fisk, biffkjøtt, most lever og ikke minst vitaminer.

Tøffen betød mye for oss.  Han var en viktig del av livet og hverdagen for oss gjennom hele grunnskoletiden, og en god, støttende og ikke minst stilltiende venn i usikre tenår med flytting, atskillelse fra kameratflokken og oppstart på ny skole. Han var der da vi ble konfirmert, mens vi gikk på gymnaset og da vår morfar døde.  Han var der da vi flyttet hjemmefra for å begynne å studere.  Tøffen var et fast tema hver gang vi ringte hjem, og gjensynsgleden var stor ved helgebesøk og i ferier.

Alderdommen og et intenst katteliv begynte til slutt å merke vår firbente venn.  Han begynte rett og slett å skrante.  Selv de tøffeste må til slutt gi tapt for tiden.  Det ble ikke sagt direkte, men blikkene og stemningen der hjemme talte sitt tydelige språk.  Det var hardt for opphavet også, men det var kanskje på tide å la den pelskledde få fri fra sitt jordiske hylster, og fortsette sine aktiviteter på de evige jaktmarker.  Men Tøffen kom oss i forkjøpet.  En dag bare forsvant han, stille og rolig.  Vandret vekk og kom aldri tilbake.  Den siste som så Tøffen i live, var visstnok vår mormor.  Han kom nedom i tunet og gned seg inntil leggene hennes.  Så forsvant han, ut av tiden og ut av vårt liv.  Sorgen var stor, men dette var kanskje den beste utgangen.

I moden alder og bortimot 40 år senere sitter vi og betrakter bildet av moderen og Tøffen.  Rent rasjonelt ser vi jo at Tøffen bare var en alminnelig huskatt.  Et pelskledd lite vesen med en enkel sjel, som var der og delte sitt katteliv med oss i formative og sårbare oppvekstår.  Men for oss var han noe mer.  En virkelig firbent venn.  En som var der.  Et sted langt der inne, der vi fortsatt er liten og sårbar, finnes han ennå.  Av og til kan vi nesten høre at han maler.

 
1
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , ,

26 comments


  1. Næmmen så fin en pus! Og for et utrolig artig bilde, som sier mer en ord! Vitaminpiller servert med teskje, er ikke å forakte 😀

    Husker de Vitaplex boksene veldig godt! 😀





  2. Jeg skulle til å si at dette må tilhøre en svunnen tid. Det er slutt på den generasjonen med katter som lot seg mate med teskje. Nå er det bastante nakketak og ‘sprøyter’ som gjelder.
    Da tenker jeg på medisiner/vitaminer oppløst i fløte og sprøytet inn i munnviken . . .





    • Har erfaring med den metoden også. Skje pleier ikke å funke. I alle fall dersom det dreier seg om noe som smaker guffent for pasienten… :-)





      • I hvertfall ikke uten sårplaster eller tjukke hansker.





        • Moderen hadde en utrolig teknikk med en plast-skje. Det var ganske utrolig hva hun kunne få dyret til å svelge av sunn mat og sunne piller. Og det hjalp! :-)





          • Selv om jeg er ‘akseptert sjef’, så kjenner jeg også min begrensning. Mikkel veier innpå 8 kilo og kan bli ganskle gretten om han blir kommandert til å spise noe han ikke vil.

            Men når det gjelder bading så har han forstått at det ikke finnes noe alternativ. Det måtte da i tilfelle være en direkte drukningsulykke. Så når han bare er våt så godtar han fatalisstisk det meste. Selv en knurrende hårføhner!





  3. Herlig bilde!
    Fikk også noen mindre herlige bilder i hodet når jeg leser om tøffe Tøffen, nabohundenes skrekk *gulp* Men ok, om han skremte nabohundene, så høres han jo ut som en trivelig “kar” like vel :)





  4. Flott bilde og herlig fortalt, litt av en pus den tøffen. :))
    Ser det for meg der katten rider “rodeo” på hundenakken. uuuh..
    Gleder meg til fortsettelsen. 😀





  5. Tøffe-Tom var en skjønning han,det kan jeg se på bildet! :)
    En pelskledd venn i oppveksten -og ellers- er gullegodt det.. En som vet å bevare hemmeligheter og som er myk og vennlig.

    Hunden fikk klar meldig ut om at den ikke var velkommen i hagen av “Gatas Skrekk”.. og så innimellom er det behov for vitaminer fra Mor.. 😉

    Herlig innlegg! :)





  6. Argus: Du verden, det må være litt av en pus! Man utfordrer ikke slike med tvangsforing med uspiseligheter, i alle fall ikke uten beskyttelse og kanskje assistanse. :-)





  7. Ekte,sanne venner,-uansett form,fasong,størrelse og art (!) glemmer man aldri..! :)

    Alle skulle ha ( hatt) en sånn venn…





    • Ja, alle skulle fått oppleve å ha en slik venn. Da hadde det kanskje blitt langt mindre dyrplageri og langt mer respekt for de firbente og deres liv. De som ikke har opplevd å ha et godt og nært forhold til en firbent venn, mangler en viktig dimensjon i livet. Egentlig er det synd på dem.





  8. Nå fikk jeg lest teksten også.. En vakker fortalt historie om en pus, et levende vesen, hengiven, tøff og beskyttene, og en som gav kjærlighet og fikk kjærlighet. Dette var meget rørende å lese Dag Eigil.

    Et dyr kan bety veldig mye, et dyr spør ikke, det bare er der, uansett, like hengiven overfor den/de den elsker, og man blir knyttet til det på en måte som man for alltid vil huske.
    Og du sier det så godt i siste setningen: Han var “noen”, ikke bar e”noe” :)

    Tommel for denne!





    • Dyrene kan ha veldig stor betydning. Det er nok ikke for ingenting at kontakt med dyr virker beroligende og endog blodtrykkssenkende. Og man kan godt forstå at det finnes behov for terapidyr rundt omkring både i fengsler og institusjoner. Takk ellers for tommel. :-)





  9. Mange minner kommer her, fra min barnsoms tøffing og beste venn Prins – mange likhetstrekk både angående når han kom inn i mitt liv og når han dro. Men han var kastrert og ikke så tøff som Tøffen.
    Det er ikke noe som heter “bare en vanlig katt” eller huskatt – vi som er så heldige å få ha dyrene i hus, oppdager alle de forskjellige personlighetene til disse unike, fantastiske dyrene… skam få dem som påstår at dyr ikke har sjel. Men så kan vel ikke et steinhjerte se en ekte sjel, heller…





    • Takk for fin kommentar, Effie. At dyrene har sjel og personlighet er innlysende for personer som har opplevd å ha dyr i huset, som du sier. Det er ingen tvil. Folk uten hjertelag kan vel neppe ane noen sjel i det hele tatt. Det er i grunnen synd på slike folk.





  10. En strålende historie om et varmt vesen. Et dyr har en annen dimensjon over vennskapet enn mennesker kan gi, og det har ikke bare med pelsen å gjøre, men altså personligheten.

    Glimrende bilde også – man formelig hører knurringen, og blikket lyser av forakt. Det er langt under Tøffens verdighet å bli matet med vond mat med en simpel skje på denne måten, og attpåtil bli tatt bilde av!
    “Skal jeg klore damen, eller akseptere dette?!”





    • Takk for fin kommentar. Har forsøkt å formidle stemninger og følelser i forhold til denne pelskledde skapningen, som kom inn en ens liv i tidlig alder, og var en venn og et slags fast holdepunkt gjennom sårbare barne- og ungdomsår. Det er nok mange der ute som har tilsvarende dyrehistorier å fortelle, men dette er altså vår.

      En pelskledd venn blir noe helt spesielt. De som ikke har opplevd å ha en slik, mangler en viktig livsdimensjon. :-)





  11. avatar torillus54

    Velskrevet og innlevende skildring av en kjær pelskledd venn!





    • Det er nok mange som har hatt en Tøffen i sitt liv, en firbent venn som var der for en i sårbare oppvekstår. Det gir minner som en bærer med seg videre i livet, om en trofast, pelskledd venn som som godtok en akkurat som en var, en som forstod og kunne ta vare på hemmeligheter. De som har vokst opp med en slik venn, er heldige.





Leave a Reply