Man ser det rett som det er. I avisenes debattsider, på nettet og på papir. Når en del folk riktig synes de må få fram sitt budskap klart og utvetydig, eller rett og slett rope, skriver de med store bokstaver. Hele setninger, kanskje hele avsnitt. Gjerne med en drøss med utropstegn til slutt. For oss virker dette rart, kanskje nesten litt barnslig. Så vi ser ingenlunde vekk fra at forhenværende pater Pollestad, nå historiker, oversetter og forfatter, kan ha rett når han i en herværende lokalavis nylig hevdet at de fleste mennesker, uansett land, aldri lærer å bruke sitt eget språk på en slik måte at de kan uttrykke seg offentlig.
Men tilbake til dette med å skrive med store bokstaver, og effekten av dette. Det er langt fra sikkert at et virker klargjørende. Noen ganger kan det faktisk være rimelig forvirrende. Som i denne setningen, for anledningen på engelsk. Med vanlig typevalg er den jo helt uskyldig:
Paul, be a nice boy and come and help uncle Jack off the horse!
Men når vi skriver med kun store bokstaver, blir det kanskje litt annerledes:
PAUL, BE A NICE BOY AND COME AND HELP UNCLE JACK OFF THE HORSE!
Som man ROPER i skogen får man svar
Det får man. Men det er ikke alltid man blir like klok på svaret… 😀
AU! Jeg hørte ropet helt hit 😀
Jeg ha noen ganger lest tekster hvor jeg føler meg totalt døv og utskjelt etterpå 😀
Ha en fin vinterferie (for det er vel vinterferie for deg der på den vestlandske kysten?
Ja, det er rart med de der STORE BOKSTAVENE og VIRKNINGEN av dem.
Ellers lakker dessverre ferien mot slutten her. Mandag er det jobb igjen. Men man har hatt en fin hjemmeferie. Herlig med noen etter måten avslappende hjemmedager. Heldigvis er det lørdagskveld. Kos dere!
Store bokstaver skal man vel være forsiktig med… med unntak av “JIPPI” og “HURRA!” 😉
Det kan man vel gjerne si, Cezi…. 😀
Liker ikke setninger som bare består av store bokstaver. Ja om det ikke er en kinoplakat da
Men jeg har selv enkelte ganger brukt store bokastaver der jeg ikke har alternativ som å utheve, understreke e.l. Men da bare til et ord eller to.
Store bokstaver føles som roping. Ikke mange jeg kjenner liker å bli ropt til om det ikke er nødvendig 😉
Det kan lett bli litt sånn ropepreg av slikt. Og av og til kan til og med betydningen bli litt sånn uklar…
Tvetydigheter i språket bør unngås. Sa en gang min kollega som midlertidig måtte dele pult med en kvinnelig kollega, formedelst oppussing av lærerværelset. Onde tunger i kollegiet påsto at de hadde pult sammen! 😉
Hehehe….den der er jo festlig, da. “Ja, de har endatil pult foran vinduet!” 😀