Leksehøring før i tiden. Et skoleminne fra det glade 60-tallet.

Vi skal ikke ta stilling til hvorvidt alt var bedre før, men en ting er sikkert: Det var andre boller før i tiden, ikke minst i skolen i de glade 60- og 70-årene.  Dette var før dagens klient,- behandlings- og diagnosehysteri fikk sitt sitt gjennomslag, og elevene behørig ble hørt i leksene, gjerne oppe ved tavlen, akkompagnert av latter og bemerkninger. Vi hadde skjønnskrift, leverte drøssevis av stiler, pugget salmevers og bibelsoge og hadde heftige, kjønnsdelte gymtimer med ståpikkfascistoide gymlærere med militær bakgrunn, som krevde disiplin, svette og tårer etterfulgt av kalde avrivninger i fellesdusjen.  Det gikk an å dumpe for de som ikke fikk gode nok skussmål eller karakterer, og selv om det var forbudt, var enkelte lærere ikke fremmede for å ta i bruk rimelig slående argumenter for å stagge obsternasige bråkmakere og sette seg i respekt.  Med hele klassen som tilskuere.  De vanlige elevene gikk i vanlige klasser, og de som hadde litt vanskelig for det, gikk i hjelpeklassen eller i obs-klassen.  Nå for tiden er det jo gjerne lærerne som trakasseres, men det er en annen historie.

Jonnemann var vel ikke noe direkte skolelys, men han gikk i vanlig klasse sammen med overtegnede, og klarte seg på et vis. Han var en morsom og hyggelig fyr med foreldre som drev et på den tiden velkjent konditori og bakeri i her i Siddisbyen, så Jonnemann gikk nok en del på selvstyr.  Og det ville være løgn å hevde at han hadde noen utpreget stålkontroll på dette med lekser og innleveringer.  Han kunne tvert imot svært sjelden leksen når han ble hørt.  Leksehøring med Jonnemann var de reneste festforestillinger, det vi andre i klassen holdt på å tisse i buksen av latter over Jonnemanns fantasifulle ubehjelpeligheter. Stilene hans var så som så, i alle fall språklig. Innholdssiden var derimot noe helt annet.  Det var de villeste fantasier, gjerne helt utenfor oppgavens ordlyd, og ikke sjelden dreide det seg om krigsfly og dristige piloter.  Jonnemann var nemlig særdeles opptatt av jagerfly og hva de brave og fryktløse luftens helter kunne utrette bak spakene i sine teknologiske vidundere.  I dag ville man nok diagnostisert ham som dyslektiker, men på den tiden var det knapt noen som hadde hørt ordet en gang. Så Jonnemann ble vel ansett som en som gav litt blaffen, og kanskje også rimelig lat, i alle fall når det gjaldt skolearbeidet.  Dessuten cashet han inn mangfoldige kroner fra klassekamerater for å få lov til å lese stilene hans, og de som leste dem, mente de hadde fått valuta for pengene. 

En gang ble Jonnemann hørt i historieleksen.  Opp og stå skolerett ved siden av pulten, og eksaminasjonen begynte.  Dagens lekse gjaldt den kjente, norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802 – 1829) fra Finnøy, som døde av tuberkulose i en alder av bare 26 år.  Og under over alle undere: Jonnemann kunne leksen! Han svarte på det ene spørsmålet etter det andre, om hvor han kom fra, hans oppvekst og studietid, hans utenlandsopphold og hans hjemkomst.  Han kunne til og med kommentere Abels femtegradsligninger.  Og læreren var imponert. ”Du verden, Jonnemann, dette var jo veeeldig bra!  Du kan hvis du vil, det er bare et spørsmål om innsats.  Men Jonnemann, denne Abel døde jo veldig ung.  Vet du hva det var han døde av?”  Det er nok mulig at Jonnemann hadde lest leksen sin den dagen, eller fått ekstra hjelp, men når det gjaldt den gode Abels endelikt, stod han fast.  Han hadde tydeligvis ikke peiling på dette med tuberkulosen og dens herjinger.  Så han etter lang overveielse, og etter hvisking fra medelever, presenterte han sitt innlysende svar: ”An styrta i fly!”

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

13 comments


  1. Godt forsøk av Jonnemann, det skal han ha.
    Morsomt fortalt! Husker også salmevers og bibelsoge som skulle læres. Kanskje skolen trenger litt reformasjon?
    😉





  2. 😀 Han kunne iallefall svare for seg om enn det ble litt på tverke så og si!
    Artig lesning, og jeg kjente meg litt igjen på læremåten man hadde i de dager! 😀

    Abel ja, han vokste faktisk opp her i Gjerstad, sågar på Prestegården. Det har jo ikke gått upåaktet hen må vite. Her har han fått sin egen liten snutt av en vei oppkalt etter seg, for ikke å glemme et monument. Som forøvrig skapte mye strid. En rund, svær stein med to runde steiner på siden! Det skal visstnok ha noe med noen matematiske formler å gjøre, men her i Gjerstad blir den sammenlignet med en Krokunge (Kroken er nabobygda) med øreklokker på. Og den ligner! 😀

    Ha en fortreffelig søndagskveld :)





    • Jonnemann hadde så menn ordet og fantasien i sin makt, ingen tvil om det. Dessuten kunne han tegne. Og ellers har Jonnemann greid seg bra her i livet.

      Abel ble født på Finnøy, ikke så langt fra Oljebyen. Ha en forsatt fin aften… :-)





  3. Kjempekjekt å lesa dette fra barndomsklassen min på Storhaug skole :-)





  4. HAHAHA, Jonnemann… ubetalelig 😆 Men jeg ble litt mer nysgjerrig på åssen han faktisk hadde fått inn all den infoen, foruten bortgangen…





    • Jonnemann kunne av og til få seg til å si og gjøre de utroligste ting. Han hadde fantasien i orden, ingen tvil om det.

      Han hadde kanskje lest litt ekstra på leksen den dagen, men vi ser ikke vekk fra at han også fikk festlige innspill fra medelevers jukselapper… :-)





  5. Hmmm, skulle tro vi gikk i samme klasse. Vi hadde også en Jonnemann i klassen. Det vil si, han hete Jon men ble bare kalt Jonnemann. Ellers var de påfallende like. I dag blør hjertet mitt for alle Jonnemennene som hele klassen lo av. Det gjorde det forrsten den gang jeg gikk på barneskolen også. Og jeg kan enda kjenne på sinnet jeg følte overfor lærerne som la opp til det.
    Da mine barn begynte på skolen var jeg livredd for de skulle bli en “Jonnemann.”
    Hvor min klasses Jonnemann ble av vet jeg ikke. Han flyttet fra byen så snart han ble gammel nok og ingen jeg kjenner aner hvor han ble av.





    • Det var nok en annen tone og en annen praksis rundt omkring på skolene og i klasserommene før i tiden. Og skolen og lærerne kom unna med utrolige ting. Ting som det ville blitt førstesideoppslag, politiameldelser, personalsaker og erstatningssøksmål av i dag. Jonnemann har heldigvis klart seg bra her i livet, men han hadde nok sine problemer. Og det er nok en del andre der ute, som kanskje ikke har taklet slike opplevelser i oppveksten like godt.





  6. Innlegget ditt frembringer minner om min egen skolegang :-) Heldigvis har også lærerne etterhvert fått mer kunnskap om ” skavanker” som enkelte elever har. At det etterhvert har gått nesten en inflasjon i diagnosering av alle “skavankene” elevene kan ha, er en annen historie. Men som Rajo skrev, man tenker på “Jonnemennene” enkelte ganger den dag idag, og undres om de hadde hatt en annen hverdag om de hadde startet omigjen på skolen nå?
    Jeg husker spesielt godt en i klassen som var venstrehendt, han ble tvunget til å lære seg å skrive med høyrehånden, fordi det var det som var normalt :-(
    I ettertid kan man si at det ikke er så dumt å beherske å skrive med begge hendene, men der og da var det nok ikke så morsomt for ham det gjaldt.





    • Hehehe…ja, en kan gjerne komme i tanker om dette også. At opplegget med diagnostisering og kartlegging av svakheter, skavanker og syndromer har kommet for langt. Akk ja, det skal ikke være lett… :-)





  7. Jonnemann kunne jeg godt ha tenk meg å ha i omgangskretsen. Både den gang og nå!
    Takk for en god historie. 😉





Leave a Reply to Millenblogg Cancel reply