Høstens sjarm og skjønnhet

Alle årstider har sin sjarm, er det de som hevder. Selv er vi kanskje noe mer reservert i synet på dette. De fleste årstider har sin sjarm, unntatt senhøsten og vinteren. Disse årstidene er nærmest for et stort og vått gjesp å regne, og vi er hellig overbevist om at det er om vinteren vi blir eldre. Men tidlighøsten kan så menn ha en viss sjarm, med sine flotte høstfarger, bugnende frukttrær og i alle fall tidvis klare høstluft, under en høy og fremdeles lys septemberhimmel.  September kan endatil svinge opp med dager med rent ut sommerlige temperaturer og værforhold.  September kan være som en moden, men likevel vakker kvinne, erfaren, som byr på både saft og sødme. Og siden sommeren dette året stort sett har uteblitt, er det vel september vi får satse på.  Vi er jo som kjent optimist.

Så forleden dag, mellom regnskyllene, våget vi oss faktisk ut på en aldri så liten tur i nærmiljøet for å sjekke forholdene.  Vi tok turen innom et par av Oljebyens flotte kolonihager, herunder den store kolonihagen der Sjalle og hans charmante hustru har en hytte.  Dessverre traff vi ikke nevnte hedersmann eller hans frue denne dagen, men vi spaserte en tur likevel.  Ikke noe i veien med høstfargene hva gjelder disse rognebærene, i alle fall.

Kanskje ikke så mange høstfarger her, men så er det da ennå tidlig på høstparten.  Det er vel heller litt sensommerstemning her enn så lenge, og temperaturen er behagelig.

Vi vandrer videre på kolonihagens stier, og her kan det vel ikke være særlig tvil.  Flott, høstlig rødfarge på denne busken, ingen tvil om det.  Og det er liksom et høstlig preg over vegetasjonen for øvrig, også.  Litt slitt i kantene, liksom. 

Her er det heller ingen tvil om høststemningen.  Det er liksom noe vemodigvakkert ved denne årstiden, og regnskyene truer. 

Vi tar en liten pause, og setter oss ned på en benk noen minutter.  Vi knipser et kjapt mobilbilde oppover mot noen av hyttene, hvorav mange ganske så flotte.  Det blåser opp, og skyene antar et skikkelig truende preg.  På tide å styre våre skritt hjemover, før vi vi risikerer å bli skikkelig “dassblaut”.

På veien hjem hilser vi på denne viltre og sjarmerende krabaten, som bor i gaten i nærheten av vår residens.  Den er skikkelig sosialt anlagt, og har ikke vært i nærheten av noe valpekurs, og logrehalen dunker stadig bort i en plasbøtte som eierne har plassert der.  Skulle nesten tro at det var noen som jobbet og hamret på et eller annet.  Men sjarm har den så det holder. 

Og ja, vi kom hjem før regnet begynte.  Ikke mange minuttene etter at hjemkomst høljet regnet ned. Litt flaks skal man jo ha.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , ,

3 comments


  1. Hahaha, sproget og ironien er på plass 😀

    Skaal!





  2. Høsten er en fin tid :-)
    Flotte farger og er man heldig; også noen varme fine dager. Men hvis været henviser oss til innetid, kan man få gjort alle inneting man ikke har tid og samvittighet til å gjøre om sommeren når vi skal gjøre uteting og nyte ‘alle de solrike dagene’ ute… 😉 :-)





Leave a Reply