Et øyeblikk av lykke?

En god venn av oss nevnte nylig at han gjerne blir preget av vemod når man på kalenderen kommer til tiden rundt hans fars bortgang og begravelse, selvsagt helt forståelig og ganske naturlig.  Ens foreldre betyr selvsagt noe grunnleggende vesentlig for alle og enhver, og de påvirker ens liv og tankesett også etter at de har forlatt denne verden. Minnene blir spesielt levende på slike dager. Vi føler det selvsagt på samme måten i januar, i dagene som markerer ens egen fars død og begravelse. Tankebildet av den nedbrente Kopervik kirke, der begravelsen fant sted, bidrar til å gi det hele et ekstra element av tristesse.

Vi føler også savnet av faderen når vi kommer til hans bursdag 25. august. Hvilket i tastende stund er i dag. Faderen var en leken fyr som aldri helt gav slipp på barnet i seg, og han var svært glad i slike markeringer. Da kunne han av og til si de utroligste ting.  Og i mange år var dette en anledning til å arrangere familieselskap, med sine søsken, svogre og svigerinner, nevøer og nieser, naboer, kone og avkom. I vår nostalgiske stemning erindrer vi selvsagt disse anledningene med glede og hjertevarme, og samtidig med vemod. Faderen er borte, og det samme er mange av de som før var gjester. Det tynnes i rekkene. Det er naturens og tidens gang. Disse anledningene, og andre familieanledninger, kommer aldri tilbake. Men minnene om dem lyser og varmer. Gledet vi oss nok over dem da dette var nåtid, hverdag og virkelighet, eller tok vi dem for gitt?

Vi vil knytte noen flere ord til tankene om faderens bursdag. Vi kom nemlig til å kikke på et foto her forleden, et av de små, innrammede sådanne som man i hverdagen kanskje ikke tenker så mye på, eller reflekterer så mye over. Det er heller ikke alltid like lett å vite når slike bilder er tatt. Men i dette tilfellet gjør man det. Bildet ble tatt 25. august 1984, på faderens 60-årsdag. Tre personer på en veranda, en fin sensommerdag. Solen inn fra venstre. Moderen, undertegnede og faderen ute på terrassen i foreldrehjemmet.  Alle smiler og later til å ha det bra, og vi tror at smilene uttrykker ekte glede. Faderen er sprek og oppegående, og det er ennå sju år til han skal gå av med pensjon. En tanke han for øvrig avskydde.  Moderen er 53 år på det bildet, og selv er vi en ung, sprek og ikke minst slank mann på snart 28. Antakelig er det fruen, da vår unge forlovede på 23 år, som står bak kamera. Vi er begge fortsatt studenter, og skal antakelig snart dra til tilbake til Bergen og Fantoft for å ta fatt på vårt siste hele studieår der.

Det har vært familieselskap, gjestene har gått, og det går mot kveld og fager kveldssol. Selskapet har vært vellykket. Selv føler vi sikkert at vi har framtiden for oss, at vi er unge og alternative, og at et bugnende koldtbord av et jobbmarked er i ferd med å bli dekket for oss, med de lekreste muligheter. I dag, hele 27 år senere, sitter vi med fasiten og har mistet noen illusjoner. Og vi lurer på hvor alle de årene er blitt av.

Vi betrakter nok en gang bildet, denne lille papirbiten med noen fargeklatter på, som samtidig er en tidskapsel.  Er dette bildet et eksempel på at man har fanget et øyeblikk av ekte glede? Har man her fotografisk fanget inn et glimt av den gode tid, det gode liv, gullalderen, en tid med ungdommelige illusjoner og forhåpninger? Har drømmene blitt oppfylt?  Satte vi pris på de enkle gledene?  Grep vi dagene? Satte vi pris på det som var, dagene som var og ikke minst, de som var?  Og solen går sin gang….

3
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , , , ,

16 comments


  1. Jeg tror nok at du tok vare på øyeblikkene Dag Eigil og viste både lykke og glede. Det tror jeg det i hvert fall var her :-)
    Et fint innlegg om minner, litt vemod og en realistisk relasjon til livets gang.
    Fin slank familie det, slik var det jo for noen år siden 😉

    Flott innlegg Dag Eigil :-)





    • Vi liker i alle fall å tenke at vi tok vare på øyeblikkene og gledet oss over dem. Ellers konstaterer vi jo at tiden går, og at hendelsene det refereres til på bildet, fant sted for mange år siden.

      Ellers strever vi med vekten. Litt ned nå igjen…akk ja. :-)





  2. avatar Leyla

    Nydelig skrevet Dag Eigil. Jeg tror du har tatt var epaa oeyeblikkene og minnene, bildet viser en fin familie, det ser ut som ekte smil og omsorg for hverandre. Man tenker ganske mye paa om man var og er flink til aa ta vare paa minner og ikke minst smaa lykkestunder, og det kan man gjoere bare man proever aa se dem :)

    Ha en fin fredag og snart er det helg :)





    • Takker for hyggelig kommentar, Leyla. Joda, vi håper da at vi i alle fall har tatt vare på i alle fall en del minner om de lykkelige øyeblikkene. Små gullkorn man siden kan ta fram, og glede seg over. :-)





  3. Det er viktig å ta vare på de gode minnene om de lykkelige dagene, som det heldigvis har vært mange av!

    Din mor er på dette bildet bare tre år eldre enn det jeg er nå. Og jeg husker godt da jeg tok dette bildet. Det er – om enn ikke som i går akkurat – men altså 27 år siden?? Det ligger mange år og hendelser imellom da og nå, men noen øyeblikk husker man glasskart, og når de er tatt vare på i bilder som rykkes man brått tilbake til det øyeblikket og inn i situasjonen der og da.

    Det at man skal “gripe dagen” får mer betydning jo eldre man blir og jo oftere man skuer tilbake.





    • Ja, tiden går. I 1984 var vi unge voksne, og mennesker på henholdsvis 53 og 60 var jo VELDIG godt voksne i våre etter måten ungdommelige øyne. Og man skal gripe dagene og øyeblikkene. På den annen side blir man aldri yngre enn man er akkurat i dag, og det er jo noe i den forslitte frasen om at “I dag er den første dagen i resten av ens liv”. :-)





  4. avatar emte

    Eit nydelig innlegg Dag Eigil,som set kjensler og tankar i sving. Ta vare på øyeblikka og gode stunder, synest for eigen del at det har blitt viktigare for meg etter som åra har gått.Kanskje noko med tidsperspektivet,livet som har vore og som er.Kanskje fordi eg/ein vert klar over kva som verkeleg betyr noko.
    Du er lik far din :)

    marieklem





    • Det har nok avgjort noe med tidsperspektivet å gjøre, kanskje spesielt etter at man har passert den der berømmelige middagshøyden i livet. Man reiser seg opp og ser tilbake. Fortiden og minnene blir viktigere enn hva de kanske var i tidligere år. Det er ikke alltid de store og dyre gledene som betyr mest. Ha en herlig helg… :-)





  5. Det vakkert innlegg med tanker som de fleste nok møter i løpet av et liv – også flere ganger. Jeg satt med de samme tankene for noen år tilbake mens vi enda bodde i byen og mormor var hos oss en jul, jeg maste meg til lysbildekveld. Farsjan tok lysbilder før og det var mange fra før jeg ble født, før største storebror også så dagens lys. Særlig et bilde med oss tre søsken fikk meg til å tenke. En bror på hver side og jeg med ny skolesekk, klar til å gå på første skoledag. Hvem skulle tro at den ene endte i Bergen, den andre ga ut førstehjelpsbok for barneskolen og den tredje ble pornoskribent og forfatter 😆





    • Vi tror nok at slike tanker er ganske så vanlige, kanskje oftere jo eldre man blir, og minnene blir flere. Og livet kan nok gå i uventede retninger for de fleste. Det er som kjent vanskelig å spå. Ha en ellers fortsatt fornydelig dag. :-)





  6. Fine tanker her, du. Og jeg er sikker på at du tar godt vare på minner og øyeblikk.
    :-)





    • Takk for fin og lun kommentar. Joda, vi forsøker da å ta vare på de gode minnene her i livet. Så får vi heller forsøke å nedtone de dårlige sådanne. :-)





  7. Og alt det viktige i livet er gratis….. Hmmmmm…. Knakende godt innlegg, med masse tanketeasere :)

    Vemodige, men gode minner. Snille Gubben min gikk igjennom våre bilder da min far døde. Han fant ingen av meg og han sammen. Det var faktisk litt vondt. Har selvsagt bilder av oss fra da jeg var liten :) Og mange gode minner i hjertet 😉





    • Takk for kommentar. Joda, bilder er viktige, og de vekker gode minner som man kan varme seg på når det kanskje røyner på litt. Men minnene en har i hjertet er kanskje like viktige. Og de kan man ikke miste, og ingen kan ta dem fra oss. Ha en herlig dag… :-)





  8. Jeg tror vi lever fra dag til dag, med de selvfølgeligste tanker om evig liv og ingen sorger.

    Sett i ettertid tror jeg de aller fleste av oss, kanskje mest basert på når vi rammes av sykdommer og død og, hvertfall fra vårt ståsted, ting vi skulle ønske kunne funnet sted senere i livet, så ser vi tilbake med mange spørsmål og følelse av å ha tatt ting for gitt, ikke nytet det nok, ikke vært snille og takknemlig nok. Men vi er bare mennesker, og livet må leves. På godt og vondt, med alle sine opp og nedturer, har jeg kommet til at vi fikk den tid sammen og den var ekte i all sin ektehet… til det var over.

    Men i svake melankolske øyeblikk kryper det inn uvelkomne tanker.

    Vakkert innlegg, Dag Eigil! veldig godt beskrevet og fortalt!





    • Takk for veldig bra og fyldig kommentar.

      Joda, de fleste av oss liker nok tanken på at ting skal vare, og være slik de er, uten de store forandringer. Og så er livet akk, så foranderlig likevel, og ikke alle forandringene er like velkomne. Spesielt ikke de forandringene som innebærer tap og savn.

      Man skal ikke fortape seg i fortiden, men leve i samtiden. Men likevel kan nostalgien og minnene om det som var, være gode å tenke på. Og samtidig også vemodig. Ha en herlig dag på samtlige vis.. :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *