Den uhyggelige lyden av telefoner om morgenen

Mandag formiddag. Tidlig formiddag. Første time unnagjort, og vi rusler ned til arbeidsrommet for en kjapp pause. ”Daaah – daaadadatidaaa! Daaah – daaadadatidaa”! Mobiltelefonen slynger ut sine muntre toner, og vibrerer frenetisk i lommen, og vi rykker til. Det er moderen.

Vi blir engstelig når moderen, eller for den del folk i det hele tatt, ringer så tidlig, for så vidt med god grunn. Vi har nemlig erfart at slike oppringinger ikke alltid er spesielt hyggelige. Vi rykkes mentalt 11 år tilbake i tid, til juni 2000. Mobilen ringte i friminuttet, og moderen kunne gråtkvalt fortelle at vår fetter G, sykehusapoteker og forhenværende NORAD-medarbeider i Angola og Mozambique, akkurat hadde omkommet i en sykkelulykke. Påkjørt av en ung og uerfaren bilfører, racersyklende i veibanen på siden av den helt greie sykkelstien. Tøffe kondomdraktsyklister bruker som kjent ikke pysestien. Død ved ankomst til sykehuset. Han ble 47 år. Fetter G. kom nok fram til arbeidsstedet den dagen, men neppe på den måten han hadde tenkt seg da han stod opp. Men fetter G. var en trivelig fyr med sans for mange av livets gleder, og som kunne fortelle temmelig tøffe historier om borgerkrig, nød og elendighet, så vel som særdeles muntre historier fra studietiden. Så hans bortgang gikk virkelig inn på oss. Men døden er som kjent en del av livet, og man må takle de slag som livet gir.

Rundt ni år gikk, og telefonen ringte mangfoldige ganger. Vanligvis kunne vi senke skuldrene da vi forstod at det dreide seg om dagligdagse trivialiteter, men av og til kunne det jo dreie seg om noe mer alvorlige saker, om sykdom og skade. Man blir som kjent skrøpeligere med årene. I januar 2009 ringte mobilen i friminuttet igjen. Moderen kunne gråtkvalt fortelle at ”nå var han far død”. Faderen hadde skrantet i noen år, og var på sykehjem, så dødsfallet var i og for seg ventet. Men døden er som kjent aldri noen velkommen gjest, og det var trist og vemodig som slike hendelser jo helst er.

Mandag 23. mai. Mobilen ringer i friminuttet igjen, og det er moderen. Det er som om vi blir grepet av en fryktelig forutanelse, og vi merker den lette kvalmen og den synkende følelsen. Og før vi får sagt så mye som et ord, vet vi at denne samtalen langt fra blir behagelig. Og ganske riktig. Med trist stemme kunne hun fortelle at vår fetter S., en fyr på vår egen alder, hadde dødd hastig i løpet av natten eller de tidlige morgentimene. Antakelig hjertet. Kona fant ham på gulvet i gangen. Slikt får en til å tenke dype tanker, om hvor viktig det er å fylle sin tid med positive opplevelser og gode relasjoner, og ikke kaste vekk tiden med for eksempel krangling og uvesentligheter. Om hvor viktig det er å ha klart for seg at alle de der hverdagene som renner vekk som sand mellom fingrene, faktisk er selve livet.

Nei, vi liker ikke lyden av mobiltelefoner om morgenen. Vi har vurdert å slutte å ta mobilen med på jobben. Men vi tror neppe at det hjelper.

5
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , ,

22 comments


  1. Slike telefoner er ikke gode. Det er som om en kan høre på ringinga at det er noe. Jeg har det slik med telefoner som kommer usannsynlig tidlig på morgenen. Det er da jeg har fått dødsbudskapene…….





  2. Sånne telefonsamtaler er ikke noe koselige, jeg har fått et par av dem jeg også og liker det ikke :-(
    Som du sier er det viktig å ta vare på den tiden vi har sammen :-)





    • Ja, det er tøft. Men slike beskjeder kommer til oss alle. Hvor viktig er det da ikke at man gleder seg over den tilmålte tiden en får, og fyller den med positive opplevelser.





  3. Føler med deg. Det er vondt å motta slike beskjeder.
    Og det rare er jo at man enkelte ganger kan føle at det er noe som er ugreit allerede før man svarer. Nesten så man må begynne å tro at det mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.





    • Det er det nok også, Rajo. Kanskje en kombinasjon av en sjette sans, erfaringer en har gjort seg og det faktum at telefonen ringer på påfallende tidspunkter…





  4. avatar MT

    Nei ,det vil nok ikkje hjelpe.

    Livet kan brått vere over ja.Ikkje godt å få ei slik beskjed.Ein gjer seg nokre tankar over eige liv når ein opplever dette med sine nærmaste.Viktig å ta vare på dagar ein har og får.

    Marieklem





    • Ingen av oss har noen garanti for verken morgendagen eller neste år. Plutselig kan det være teppefall, på en eller annen måte. Det er vel da en kommer på at det er noe i den bønnen om å lære seg å telle sine dager. :-(





  5. Da mamma fikk hjerneblødning og døde fikk jeg en merkelig urolig følelse inni meg noen timer før jeg fikk tlf fra søstern min. Den tlf kom etter midnatt og jeg skjønte straks at det var noe galt.

    At tlf ringer på “uvanlige” tidspunkt er sjelden gode nyheter. Ja ikke for det, mobilen ringer jo omtrent til alle døgnets tider, men når man ser det er nærmeste familie som ringer når de vet du er opptatt på jobb, og de er opptatt på jobb DA vet du det ikke dreier seg om en samtale om vær og vind..

    Kondolerer så mye.





  6. :( alltid trist med dødsbudskap, og ordene våre blir egentlig litt fattigslige..

    jeg hadde også den tanken her for noen dager siden; “alle de dagene som kom og gikk, var det de som var livet?”
    Vi får prøve å gjøre det beste ut av disse dagene vi har igjen…..





    • Av og til får men en solid vekker, som får en til å tenke i de baner. Men det skader jo ikke å tenke litt på slikt også i hverdagene. Kan man si. Og de dere siste 10 årene, hvor ble de i grunnen av?





  7. Trist, Dag Eigil og jeg legger igjen en klem her, som på fb. Føler med deg.





    • Ja, det er triste greier. Og som kjent er det ingen av oss som har en garanti for en morgendag. Det endelige teppefall kan komme særdeles brått og uventet.





  8. Trist ja, kondolerer : det var så altfor ungt!,
    Jeg skjønner godt det med slike telefoner.
    Jeg har mottatt tre dødsbudskap på telefonen på soverommet!
    Derfor tar jeg aldri telefonen der , bruker den ikke der lenger. Vet det blir en slags overtro, men sånn er jeg.
    Mobilen slår jeg av om natten, dersom noen vil ha tak i meg på nattestid får de komme på døren og DA regner jeg med at det er skikkelig gale.
    Å leve i nuet er ikke så lett, men du får en slags “oppvåkning” av at vi alle er dødelig når slikt skjer.
    Idag er det nøyaktig 6 år siden min mann døde og jeg nådde han ikke.
    Nettopp på grunn av en tlf. som sa jeg kunne ta det med ro og hvile en stund.
    Jeg slet lenge med det og kanskje sitter en bit igjen enda?
    Lisenklem





    • Skjønner godt de der tankene om ikke å ta telefonen verken på soverommet eller om natten overhodet. Og vi har heller ingen problemer med å skjønne at man av og til må ha en hvil, og koble ut noen øyeblikk fra en vanskelig situasjon, kanskje med sykdom og dødsfare. Og plutselig er det for sent likevel. Det er nok mange som har opplevd noe slikt. Moderen, for eksempel. Akk ja. Man får nyte den tiden man har.





  9. Trist, Dag Eigil, men – du har jo ramlet ned på en korrekt konklusjon:
    Det hjelper ikke! Livet går sin gang, enten vi nå vil eller ikke. Det beste vi kan gjøre er å ta inn over oss at slik er det. Være mentalt forberedt. Innse at livet ikke kommer med en garantier og at vi gjør best i å leve det som best vi kan – hver dag!

    Jeg kunne tillegge at det samme i stor grad gjelder dagens klimahysteri, men det hjelper heller ikke – hverken i den ene eller den andre veien. Sånn er det bare! Jeg hadde nær sagt “heldigvis” (For jeg hadde følt meg langt utryggere dersom dagens politikere og miljøfantaster faktisk kunne påvirke vårt klima!)





    • Takk for gode ord, Argus. Livet gir sine slag, og ingen har noen garanti for en morgendag. Og samtidig går livet sin gang, går videre.

      Ellers bra tanker du kommer med om klimahysteriet.





  10. uff triste med slike tlf, opplevd mange av dem. Nok til at hjertet hamre hver gang tlf ringer så tidlig på morgenen eller sent om natten. men som sagt livet går videre uansett om man vil eller ei..





    • Ja, det er nok ikke så mange som slipper unna slike budskap i løpet av livet. Og det virker alltid sterkt. Det er tøffe meldinger å få, det er noe høyst eksistensielt over det. Og da skjelver man og blir redd, og det med god grunn. :-(





  11. Så uendelig trist Dag Eigil :(
    Slike ting er man aldri forberedt på og det er da det går opp for en hvor skjoert livet er, og hvor viktig det er å leve mens man lever. Jeg føler med deg Dag Eigil.

    Klem.





    • Dødsfall og beskjeder om ulykker og skade er alltid skikkelige vekkere, ingen tvil om det. Så også i dette tilfellet. Vi må glede oss over de gode øyeblikkene, og gi hverandre blomster mens vi lever.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *