Den uhyggelige lyden av telefoner om morgenen

Mandag formiddag.  Tidlig formiddag. Første time unnagjort, og vi rusler ned til arbeidsrommet for en kjapp pause. ”Daaah – daaadadatidaaa! Daaah – daaadadatidaa”!  Mobiltelefonen slynger ut sine muntre toner, og vibrerer frenetisk i lommen, og vi rykker til. Det er moderen.

Vi blir engstelig når moderen ringer så tidlig, for så vidt med god grunn. Vi har nemlig erfart at slike oppringinger ikke alltid er spesielt hyggelige. Vi rykkes mentalt 11 år tilbake i tid, til juni 2000.  Mobilen ringte i friminuttet, og moderen kunne gråtkvalt fortelle at vår fetter G, sykehusapoteker og forhenværende NORAD-medarbeider i Angola og Mozambique, akkurat hadde omkommet i en sykkelulykke.  Påkjørt av en ung og uerfaren bilfører, racersyklende i veibanen på siden av den helt greie sykkelstien. Tøffe kondomdraktsyklister bruker som kjent ikke pysestien.  Død ved ankomst til sykehuset. Han ble 47 år. Fetter G. kom nok fram til arbeidsstedet den dagen, men neppe på den måten han hadde tenkt seg da han stod opp.  Men fetter G. var en trivelig fyr med sans for mange av livets gleder, og som kunne fortelle temmelig tøffe historier om borgerkrig, nød og elendighet, så vel som særdeles muntre historier fra studietiden.  Så hans bortgang gikk virkelig inn på oss.  Men døden er som kjent en del av livet, og man må takle de slag som livet gir.

Rundt ni år gikk, og telefonen ringte mangfoldige ganger.  Vanligvis kunne vi senke skuldrene da vi forstod at det dreide seg om dagligdagse trivialiteter, men av og til kunne det jo dreie seg om noe mer alvorlige saker, om sykdom og skade.  Man blir som kjent skrøpeligere med årene. I januar 2009 ringte mobilen i friminuttet igjen.  Moderen kunne gråtkvalt fortelle at ”nå var han far død”.  Faderen hadde skrantet i noen år, og var på sykehjem, så dødsfallet var i og for seg ventet.  Men døden er som kjent aldri noen velkommen gjest, og det var trist og vemodig som slike hendelser jo helst er.

Mandag 23. mai. Mobilen ringer i friminuttet igjen, og det er moderen.  Det er som om vi blir grepet av en fryktelig forutanelse, og vi merker den lette kvalmen og den synkende følelsen.  Og før vi får sagt så mye som et ord, vet vi at denne samtalen langt fra blir behagelig.  Og ganske riktig.  Med trist stemme kunne hun fortelle at vår fetter S., en fyr på vår egen alder, hadde dødd hastig i løpet av natten eller de tidlige morgentimene.  Antakelig hjertet.  Kona fant ham på gulvet i gangen.  Slikt får en til å tenke dype tanker, om hvor viktig det er å fylle sin tid med positive opplevelser og gode relasjoner, og ikke kaste vekk tiden med for eksempel krangling og uvesentligheter. Om hvor viktig det er å ha klart for seg at alle de der hverdagene som renner vekk som sand mellom fingrene, faktisk er selve livet.

Nei, vi liker ikke lyden av mobiltelefoner om morgenen.  Vi har vurdert å slutte å ta mobilen med på jobben.  Men vi tror neppe at det hjelper.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , , ,

3 comments


  1. Du må få deg hemmelig nr.
    Det har jeg.
    Nå lurer jeg på om der finnes noen mennesker igjen
    der ute, eller om alle er døde.

    Hemmelig nummer, ja. Kanskje det. Men da er det vel nesten ingen som ringer. Dessuten vet vi ikke helt om det hjelper mot budskap om dødsfall og elendighet… :-(





  2. Noen samtaler skulle man vel ønske man slapp.
    Og etter at denne uunnværlige lille saken har kommet, er man tilgjengelig om trent 24 timer i døgnet.
    Det er bare å slå av, sier jeg til meg selv, men gjør jeg det?
    Nei, ikke alltid, men noen ganger, og takk for det.

    Ja, dødsbudskap er aldri kjekke å få, hva enten de blir meddelt via mobiltelefon eller på andre, mer gammeldagse måter. Men av og til lurer vi jo på hvordan vi egentlig klarte oss i tiden før mobiltelefon og pc…akk ja.





  3. avatar Mokkaen

    Huff, det gir en støkk sånne triste opplevelser :( Har det litt sånn selv, skvetter litt når tlf ringer på uventede tider.
    Klemmer på dere fra en uinnlogget Mokkaen

    Det er nok ikke så mange som slipper unna slike opplevelser på sin ferd gjennom livet. Og døden er som kjent en del av livet, en del av tilværelsen. Men det er tøft likevel. Og nifst. :-(





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *