Om skjeggvekst og gubberåd (repost)

Det er kanskje litt vanskelig å ta inn over seg, vår alder og framtoning tatt i betraktning, men faktum er at også undertegnede herremann også har vært blussende ung en gang. En skikkelig, pen og blond, norsk ungdom med, i det som for oss den gang fortonte seg å være så altfor lenge, den reneste ferskenhud. Ikke var vi plaget noe overvettes med kviser, heller. Dette var i og for seg ikke noe direkte savn, i og med at vi hadde venner som var rimelig godt forsynt med slikt. En av dem hadde endog et oppsyn som var egnet til frambringe tanker om en nystekt pizza. Rent ut appetittvekkende.

Men det var altså dette med skjegget, eller rettere sagt, mangelen på skjegg. Vi følte etterhånden det snart burde begynne å skje en seriøs utvikling her. Det begynte rett og slett å bli et savn. Vi var jo liksom i ferd med å bli voksen, og barberte vel vekk de stakkars fjonene som var, men det var rart med det. Vi savnet liksom den der skrapende lyden, den som tilkjennegir barbering av ekte mannfolkskjegg.

En eldre nabo i hjembygda der ute på Karmøy, en i og for seg koselig og godmodig gammel gubbe, lot til å ha mye moro av det der, og unnlot ikke å komme inn på dette ømtålelige tema når han traff på oss, i tide og helst i utide. Det var nok egentlig ikke vondt ment, men snarere et utslag av tradisjonell mannfolkfleip fra den eldre generasjon til den yngre. “Ja, eg kan sjå at det e dårligt me skjegg ennå. Eg trur pigede at det ikkje vil gro på deg, gut! Har du skaft deg barbersaker ennå, elle e de ikkje merr elle du kan vaska vekk me ein grove klut?” Slikt satt, slikt sved virkelig for en skjeggløs yngling. Men gubben visste råd. “Kom her, gut, så ska eg fortelja deg nåke om skjegg. Eg trur pigede atte du bør bjynna å jødsla det!” Jasså, gjødsel? Skjeggjødsel? Fantes det virkelig et slikt, saliggjørende middel? ”Nå ska du hørra. Har du prøvt me hynsaskit? Det kvita i hynsaskiten? Ikkje det?” Vi kunne ikke annet enn å riste forskrekket på hodet. “Jo, de ska ei seia deg, farr, atte det e nåke så virka! Du ser, det kvita i hynsaskiten, de et akkorat så ein fine krem, ein gjødselkrem så du kan smørra inn i fjese ditt. Gjere du det kvar dag, måren å kvell, så ska du se atte dårr blir fart i sakene!” Om han hadde prøvd det selv i sin tid? “Ja, jysses, ka trur du? Spørr ikkje om presten har bok! Jo, eg prøvte det, å nå e det nesten så eg angra på heila greiå. Sjå, så det vekse! Eg må barbera meg to gonger om dagen. Minst!” Og dermed gikk han, og lot oss stå alene med tankene. En ukes tid senere spurte han oss igjen: “Nå, Dag Eigil, eg syns du ser lika skjegglause ut, eg. Har du prøvt med det kvita i hynsaskiten nå?” Vi ristet beskjemmet på hodet. Vi kunne liksom ikke helt finne oss til rette med tanken på det der. Men det var noe der. Kunne det virkelig hjelpe med litt skjeggjødsel?

Siden har tidens elv rullet i vei. Nabogubben er død for mangfoldige år siden, og selv er vi en godt voksen herremann. Mange skjeggfulle år har gått, og skjegget gror fortsatt irriterende fort. Grått og stygt er det blitt, også, og ferskenhuden er en saga blott. Fy og fy, best å barbere det vekk. Vi prøvde oss nok aldri med den der spesialkremen. Men skjegg ble det da, likevel.

3
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , , ,

4 comments


  1. avatar Cezi1971

    Gubberåd og kjerringråd.. Ikke alltid like tiltalende,men god underholdning,-det er det! :)





  2. 😆

    Underholdene som alltid Dag Eigil!
    Akk ja..det var iallefall et godt “råd” han gav deg..om det hadde hjulper vet man dog ikke..men at det hadde luktet, det er jeg overbevist om! 😀





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *