Et spørsmål om potetopptak (repost)

På en dag som denne erindrer vi en episode fra yngre år, den gang da ute på øya.  Sammen med vår onkel, en kar som er sånn ca. 5 år eldre enn overtegnede herremann, var vi satt til å ta opp en hel del rader med poteter i heimeåkeren ved siden av “Gamlahuset”.  Ja, på gamlemåten, med greip og “handamakt”.  Dette var nok ikke akkurat yndlingsaktiviteten for noen av oss, men på den annen side var det en jobb som måtte gjøres, og som vi hadde gjort før.  Været var bra, og vi skred til verket. 

I forkant av dette hadde vi begge lest en bok vi begge syntes var ustyrtelig morsom, og som var illustrert med festlige Don Martin-tegninger, “Snappy Answers to stupid Questions”.  Vi lo og vitset om dette, og praten kom etter hvert inn på hva vi burde si dersom det kom noen forbi og spurte om vi tok opp poteter.  Hvilket det burde være særdeles åpenbart for alle at vi vitterlig var i ferd med å gjøre, der vi stod og spadde og grafset i den sorte, muld og plukket rotknoller i liberale mengder.  Og forslagene kom, nesten tettere enn potetene.  “Neida, vi bare koser litt med dem.  Ser hvordan de har det, og hilser på, liksom”.  Eller “Hva, poteter?  Vi søker Den hellige Gral!”  Eller “Potetene er bare bonus.  Egentlig søker vi kontakt med gudinnen Gaia!”  Eller “Vi har en jordfetisj, men for all del, ikke si det til noen.”  Morsomhetene bare trillet ut i all sin ungdommelighet, det var liksom ikke måte på, hva vi skulle kvesse til med hvis det virkelig skulle komme noen og stille oss det magiske spørsmålet. 

Og vi ble bønnhørt, selv uten å ha bedt om det.  Ønsket vårt ble oppfylt.  For plutselig kommer nabokona, hu Agnes, i all sin velde inn gjennom åpningen i steingarden.  Hun stopper opp, og betrakter storøyd oss to skitne og moldete arbeidskarer, før hun utbryter, høyt og tydelig: “Jasså, gutar?  Teke dokke opp poteter?”  Tross grundige forberedelser ble vi svar skyldig.  Først taushet. Deretter avsindig latter.  Og hu Agnes ble vitne til to unge og moldtilklinte herrer som hold på å le seg skakke.  Vi fikk knapt fram et ord.  Hu Agnes trodde nok at det var henne vi lo av, og gikk snurt videre.  Noe kjapt svar ble det ikke.  Men morsomt var det.

3
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , ,

14 comments


  1. Moroklumper 😀





  2. Hahaha! 😀
    Denne humrer jeg godt av! 😀





  3. Vi hadde “potetfri” på skolen og tok opp poteter hos bonden. Det var et slit men avstedkom litt ekstra inntjening av lommepenger. Det var hardt arbeid og ikke no morsomt, men når vi var flere ungdommer samlet hadde vi mye skøy også.
    Det spørsmålet dere fikk blir antagelig like dumt som når noen gløtter på soveromsdøra og spør: “Sover du?” :)





  4. Fornøyelig lesing Dag Eigil 😆 😆





  5. Hehe 😆
    Så det hjelper ikke å tenke ut gode svar på dumme spørsmål i forkant heller?
    Men det ble i alle fall en god latter på oss som fikk lese, og på dere som forberedte dere så godt 😉





    • Man kan ønske at man var munnrapp i slike øyeblikk, men man må nok avfinne seg med at det er relativt få forunt å ha det som de engelsktalende kaller “The gift of the gab”! Kanskje like greit, siden folk lett kan bli fornærmet. Men vi fikk oss da likevel en god latter! :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *