Sommerminner fra Biehagen (repost)

Inspirert av Leylas nydelige innlegg der hun minnes sin far, våger vi oss frampå med en aldri så liten reposting av denne:

”Ja, det er mange blomster her i Biehagen”, sa morfar”.  ”Noen av dem er hvite, men de fleste er blå”.  Intenst biesurr borte ved bikubene, løvtunge frukttrær bugnende av kart, deilige plommer til høsten!  Og intense farger! Grønt, gult, rødt og rosa, varme og intens sommerduft, av den typen som kun barndommens arketypiske somre kan varte opp med. Intenst, nesten voldsomt.  Og Biehagens mange blå blomster.  Flust av dem, med høye stilker som rakk langt over hodet til en liten pjokk. Morfar visste ikke hva de het, og da var de nok sjeldne. For tøffe, men snille morfar visste det meste.  Det var rett og slett ”Biehageblomstene”.  De ble visstnok i sin tid plantet der av gamle Sofie, ”Såffi”, som folk sa, som i sin tid var kårkjerring på gården, og eide stedet før morfar og familien flyttet dit.  Blomstene skulle visst være proppfulle av nektar, mente “Såffi”, og ha en duft som var bortimot uimotståelig for enhver bie.  Det der biesurret var nok litt foruroligende, men sammen med morfar var det jo ingen fare.  Vi hadde jo sett fryktløse morfar ordne opp med biene, iført birøkterdrakt og røykspreder!  Morfar hadde vært cowboy i Amerika, og skutt med revolver og hamlet opp med klapperslanger, og hva var vel noen bier i forhold til det?  Morfar turte alt, han.  Og fikk til det meste.  Småbruk og drivhus og låve med høy, og kyr og griser og den snille hesten, Lissi, som ofte gikk og beitet der hvor huset står i dag.  Mye arbeid for ham og mormor, men et paradis for oss unger som kom på besøk.  Han likte svært godt å drive med bier, selv om han nok fikk atskillige stikk, og mormor stadig vekk klaget over utslett, astma og allergi når birøkteren kom hjem etter en økt med bikubene.  Familieryktene vil ha det til at mormor til slutt gav ham valget mellom henne og biene, og at det var et tungt valg. 

Nåtid.  Vi er på øya og steller i hagen hos moderen. Klipper gress og stusser busker.  Slår med gressklipper, ljå og kantklipper, raker sammen og kjører vekk med trillebør.  Mange lass.  Det blir en del slike turer gjennom hagesesongen, men vi får ta det som trening.  Mengdetrening.  Vi gjør oss ferdig i den øvre delen av hagen, og rusler ned i Biehagen.  Mye plen der også.  Bikubene er forlengst vekke, og de fleste av frukttrærne har falt for tiden og vinden. Selv de tryggeste og stauteste trær faller til slutt.  Morfar og mormor døde for mange år siden, og nå er heller ikke faderen her lenger.  For et par år siden tuslet han rundt her, og likte å hjelpe litt til med å kvesse ljåen.  Nå må vi kvesse den selv.  Vemodig, men slik er det.  Men bærbuskene er der fortsatt, og plenen.  Og sommeren, og blomstene.  Biehageblomstene.  Noen av dem er hvite.  Men de fleste er blå.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , , ,

7 comments


  1. Nydelig skrevet Dag Eigil. Minner som aldri blir glemt, fantastisk gode minner å ha. Du hadde en morfar som var en sånn man sikkert alltid følte seg trygg sammen med, en som man lærte mye av og som var en venn samtidig som han var en morfar..herlig :) Det var slik med min far også :)





  2. Ja, det var tider, magiske tider. Med besteforeldre som ikke visste det beste de kunne gjøre for barnebarna sine, og foreldre som hadde samme gode innstilling. Slikt blir det minner av, og de blir mer og mer verdifulle etter som tiden går. Vi er sannelig privilegerte, vi som har slike gode barndomsminner. :-)





    • Det er vi sannelig, og jeg skulle ønske alle var like heldige.
      Når jeg snakker med mennesker, opplever og leser om menneskers beretninger om en barndom som var så langt fra min, gråter jeg.





      • Ja, det kan man si. For sannheten er at det finnes utallige der ute som ingenlunde har noen som helst positive minner fra verken barndom, ungdom eller voksen alder. De har ikke opplevd annet enn ufred, kaos og elendighet.





  3. Gullkorn! Så mange minner,opplevelser og dufter som aldri forsvinner! :)





  4. Nydelig skrevet stykke, og det må være svært verdifulle minner å ha, om de som var der for deg. :)

    Selv sitter jeg og vrir hjernen for harde livet her.. Prøver å huske mine eventuelle positive familiære opplevelser..

    Men, det forblir bare et tomt svart hull.., hvori slike gode minner skulle ha vært…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *