En verdig trengendes lidelsesvandring

Det er kanskje ikke alle som kan forestille seg det, men selv vi modne kvalitetsherrer fra øverste hylle, vi herrer i vår beste overgangsalder, kan ha våre små skavanker.  Vi har vel egentlig flere sådanne, blant annet er vi plaget med hypertensjon, hvilket på godt norsk betyr høyt blodtrykk.  Vår hyggelige fastlege pleier å trøste oss med å si at vi er godt utrustet, også når det gjelder blodtrykket, og vi kan ikke annet enn å si oss enig i det.  Vi har forsøkt flere blodtrykksmedisiner gjennom årene, og fikk til slutt et medikament som virket rimelig bra.

Men en gang vi kastet glans over legesenteret ved vårt nærvær, sa fastlegen noe merkelig.  Grunnet strengere regler for blåreseptordningen, kunne vi ikke lenger uten videre få utskrevet de effektive blodtrykkspillene.  De var nemlig for dyre.  Vi måtte følgelig igjennom en periode med utprøving av alternative og rimelige medisiner igjen, før vi igjen eventuelt kunne få utskrevet noe som funket.  Første steg i denne prosessen bestod av å erstatte den dyre blodtrykksmedisinen med daglige og solide doser med et vanndrivende middel.  Første dose skulle tas om morgenen, med oppstart mandag morgen.

Mandagen kom.  Vi stod opp som vanlig, og svelget de to uskyldig utseende, hvite pillene samme med store doser morgenkaffe.  Etter en stund var vi klar til avgang, og beveget oss ut i retning av bussholdeplassen.  Uten å merke noe spesielt påtrengende.  Bussen somlet seg nedover mot sentrum.  ”Somlet” var forresten et svakt ord å bruke her.  Dette var lusekjøring av høy klasse, uten at det var kø. Påfallende mange passasjerer med munndiare og store drøftingsbehov bidro heller ikke til å øke tempoet.  Ville vi nå neste buss?  Det var det store spørsmålet.  Det gjorde vi selvfølgelig ikke.  Og nå begynte vi etterhånden å merke et visst behov.  Det var som om blæren ble fylt med rekordfart.  Et vanvittig trykk var i ferd med å opparbeide seg.  Synet av Breiavannet var knapt til å holde ut på vår vei igjennom Byparken.  Siden neste buss var gått, ble det å ta bena fatt fra sentrum og ut til Lærdommens høyborg, en spasertur på ca. 20 minutter.  Ikke et toalett å oppdrive, og folk over alt.  Det ble en minnerik spasertur, for å si det slik. Turen gjennom Gamle Stavanger og Bjergstedparken ble som en lidelsens vandring gjennom Via Dolorosa.  At vi i det hele tatt kom fram til skolen iført tørre bukser, er intet mindre enn et under.  Lettelsen var enorm da vi endelig kunne tre inn i lettelsens lokaler. 

Neste dag tok vi pillene med oss til skolen, og inntok dem der.

2
 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
Uncategorized , , , , , , , ,

14 comments


  1. For en levende skildring av det som er helt sprengt ! :)

    Egentlig en uting at medisin som funker skal erstattes med tull bare fordi noen “beancounters” i ett eller annet departement har kommet opp med noen halvgeniale innsparingsidéer.





    • Ja, det er helt utrolig, og fastlegen kunne selv ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Men slik er det. Og en hel periode med utprøving av mer eller mindre sprø eller uvirksomme medisiner fulgte, før vi atter en gang kunne innta de virksomme og helt sikkert dyre pillene. Rene nattverden! :-)





  2. Hehe, slikt er…, -bare vondt.
    Det er et EKTE smil man får om munnen når man endelig får sjans til å slippe seg..





  3. det var godt gjort å nå fram til toalettet uten å gjøre det et annet sted på veien.. du vurderte ikke at du kunne gjøre det bak en busk eller hushjørne eller noe lignende???





    • Man kan si at vi hadde det under kontinuerlig vurdering. Vi passerte endatil et offentlig toalett på vår vei. Som for anledningen var stengt! Men til slutt var det bare holde ut, og knipe sammen. Sikkert ikke helt bra for blæren, men slik ble det. :-)





  4. @Nunzio: Det burde de absolutt prøve. For enkelte kan det bli tale om uttapping av en vannmengde på nivå med Breiavatnet. For øvrig har vi alltid lurt på om Fantomet egentlig tisser i trikoten… :-)





Leave a Reply