Dag Eigil: En verdig trengendes lidelsesvandring

Det er kanskje ikke alle som kan forestille seg det, men selv vi modne kvalitetsherrer fra øverste hylle, vi herrer i vår beste overgangsalder, kan ha våre små skavanker.  Vi har vel egentlig flere sådanne, blant annet er vi plaget med hypertensjon, hvilket på godt norsk betyr høyt blodtrykk.  Vår hyggelige fastlege pleier å trøste oss med å si at vi er godt utrustet, også når det gjelder blodtrykket, og vi kan ikke annet enn å si oss enig i det.  Vi har forsøkt flere blodtrykksmedisiner gjennom årene, og fikk til slutt et medikament som virket rimelig bra.

Men en gang vi kastet glans over legesenteret ved vårt nærvær, sa fastlegen noe merkelig.  Grunnet strengere regler for blåreseptordningen, kunne vi ikke lenger uten videre få utskrevet de effektive blodtrykkspillene.  De var nemlig for dyre.  Vi måtte følgelig igjennom en periode med utprøving av alternative og rimelige medisiner igjen, før vi igjen eventuelt kunne få utskrevet noe som funket.  Første steg i denne prosessen bestod av å erstatte den dyre blodtrykksmedisinen med daglige og solide doser med et vanndrivende middel.  Første dose skulle tas om morgenen, med oppstart mandag morgen.

Mandagen kom.  Vi stod opp som vanlig, og svelget de to uskyldig utseende, hvite pillene samme med store doser morgenkaffe.  Etter en stund var vi klar til avgang, og beveget oss ut i retning av bussholdeplassen.  Uten å merke noe spesielt påtrengende.  Bussen somlet seg nedover mot sentrum.  ”Somlet” var forresten et svakt ord å bruke her.  Dette var lusekjøring av høy klasse, uten at det var kø. Påfallende mange passasjerer med munndiare og store drøftingsbehov bidro heller ikke til å øke tempoet.  Ville vi nå neste buss?  Det var det store spørsmålet.  Det gjorde vi selvfølgelig ikke.  Og nå begynte vi etterhånden å merke et visst behov.  Det var som om blæren ble fylt med rekordfart.  Et vanvittig trykk var i ferd med å opparbeide seg.  Synet av Breiavannet var knapt til å holde ut på vår vei igjennom Byparken.  Siden neste buss var gått, ble det å ta bena fatt fra sentrum og ut til Lærdommens høyborg, en spasertur på ca. 20 minutter.  Ikke et toalett å oppdrive, og folk over alt.  Det ble en minnerik spasertur, for å si det slik. Turen gjennom Gamle Stavanger og Bjergstedparken ble som en lidelsens vandring gjennom Via Dolorosa.  At vi i det hele tatt kom fram til skolen uten å tisse oss ut, er et under.  Lettelsen var enorm da vi endelig kunne tre inn i lettelsens lokaler. 

Neste dag tok vi pillene med oss til skolen, og inntok dem der. 😀

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , , ,

4 comments


  1. Det er helt for jævlig når man blir såååå trengende som det der. Når det er så ille at man kjenner det kribler inni munnhulen, da MÅÅÅ man 😉

    Det er helt forferdelig, vet du. Og de der vanndrivende greiene der…vel, det må oppleves. :-)





  2. Ja en lærer så lenge man lever ,det er ihvertfall helt sikkert ,men kos deg i kveld :))

    Heldigvis er man aldri helt ferdig utlært! :-) Ha en herlig helg på samtlige vis. :-)





  3. Det der er forferdelig plagsomt og vondt.
    Lurt å ta pillene med seg..;)
    En fin Helg til deg og dine.
    :)

    En opplevelse. En virkelig spesiell opplevelse. Heldigvis har vi ikke lenger slike piller. :-)





  4. Å grøss! Det er grusomt å måtte så veldig!

    En spesiell opplevelse. En opplevelse som får en til å sette pris på de enkle gleder i livet, som ikke alltid er så lette likevel. :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *