Dag Eigil: Yrkets nedsider

Jada, vi er fullstendig klar over at vi lever en enn så lenge beskyttet tilværelse.  Vår residens i et av byens  bedre strøk er det intet å si på, våre kjøretøyer fungerer utmerket, vår hustru – velsigne henne – svinser elegant rundt med alle sine yndigheter og  vet knapt det beste hun kan gjøre for oss.  Vi har et utseende som nærmest oser av vellevnet.  Det siste elementet må det avgjort gjøres noe med.  Igjen.  Akk ja, det vinterflesket er sannelig en trofast følgesvenn.  Og hva mer er, vi er i den heldige posisjon at vi har en jobb å gå til, og mottar vår særdeles velfortjente lønn hver måned, etter at vi daglig nærmest har gått ut av vårt gode skinn i disiplenes og pedagogikkens tjeneste.  Og selv om enkelte ondsinnede der ute gjerne liker å hevde at det å være lærer er å regne som en diagnose heller enn et yrke, så liker vi oss.  Selv om vi ikke er helt sikker på at vi ville gjort samme yrkesvalg en gang til.  Vi har hyggelige kolleger og  kjekke disipler, og har i det store og hele ikke så mye å klage over. 

Men i dag er det faktisk grunn til å heve et aldri så lite beger med Cola light, smile og være litt ekstra glad.  Denne mandagen er nemlig ikke slik som de fleste andre mandager.  I dag har vi nemlig sendt inn vår ladning med terminkarakterer for første termin.  En sann svir.  De med liten eller ingen fartstid innen yrket skjønner kanskje ikke helt rekkevidden av dette.  Men for vårt vedkommende er uker og endatil måneder med bortimot kontinuerlig rette- og vurderingsarbeid ferdigstilt, i alle fall inntil videre.  Nå kan vi senke skuldrene og se fram til en roligere periode, i alle fall fram til det hele bryter løs igjen til våren. 

Det er vurdering som er vår profesjon, blir det hevdet.  Javel, kanskje det.  Selv hadde vi helst sett at det var undervisning.  Vi vet at vurdering er nødvendig, og at det tar tid.  Men vi liker det ikke.  Egentlig tror vi vel ikke at noen pedagoger liker dette i særlig grad. Vi kan ikke se behaget i å sitte nedsyltet i rettebunker i ukesvis, hjemme som på jobben, men læreryrket har nå en gang et visst preg av grenseløshet.  Og vi er jo pinlig klar over at det i alle yrker finnes irriterende, men viktige kjerneoppgaver som sliter.  Hos oss er det retting og vurdering.  I andre yrker manifesterer det seg på andre vis.  Men nå tillater vi oss å senke skuldrene, trekke et lettelsens sukk, og la freden synke inn over  oss.  For en stakket stund.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , ,

10 comments


  1. Så godt det må være med en liten pustepause, kan tenke meg det ligger MYE arbeide i slike “Papirarbeider”.
    Nyte roen og freden. :)
    Ønsker deg og dine en flott uke.

    Takk for fin hilsen. Joda, en pustepause i bakken blir det nok. De der bunkene er fæle. Og de er mange. :-)





  2. Aha, endelig en gladmelding fra lærerfronten! :-)
    Det gjelder å finne lyspunktene.

    Man skal ingenlunde være helt blid for dem, nei…. :-)





  3. Kos deg med den gjennfunnede fritiden, det er deg vel unt! Mange som strøk?

    Vi skal nok nyte den der frihetsfølelsen, i alle fall i noen dager. Hvor enn falsk den er. Ikke så mange stryk, faktisk. Og det er jo bra. :-)





  4. Nei nei, det er ikke bra. Da fortsetter de jo til neste år og du får like mange eksamner å rette. Styk dem alle sammen har jeg jo sagt. Da forsvinner de! 😉

    Hmmmm…egentlig en besnærende tanke! Hvilke muligheter… :-)





  5. Egentlig er det fryktelig at det er så mye vrangt her i verden..og at De må rette det 😉

    Ja, det, og attpåtil vurdere elendet! Akk og akk…. :-)





  6. Dokumentasjon er enda viktigere. Elevene har da visse rettigheter.

    Det også. Alt skal vurderes og ikke minst dokumenteres. Omtrent ned til den minste håndbevegelse. Husk også på kvalitetssikringssystemet og avvikskontrollen. Det skal ogås skrives lange utredninger om dette, som skal leses og etterleves. :-)





  7. Og vi på den andre siden av kateteret venter i spenning på hva morgendagen bringer 😉

    Da venter de spente disiplene på å få utsendt karakterutskriftene for første termin. De skal nemlig søke seg lærlingeplass på dette grunnlaget. Spennende tider for de kommende offshorearbeiderne for tiden… :-)





  8. Her er det høyskole det neste, men karakterene er minst like viktige for det :-)





  9. Ta deg en pause nå fremover og kos deg ;))





  10. Men nå er der snart ikke mer olje i Nordsjøen.
    (Men det må du ikke si til disipplene dine.)

    Men de kan sikkert bli gode historikkere med all den tekniske utdannelsen.

    Foresten, visste du at jeg fant olje før de fandt olje i Nordsjøen?
    Helt sant altså.

    Det var på en oljeleitingsbåt drevet av GSI i Huston.
    Vi drev i Rødehavet og Gulfen utenfor Kuwait.
    Den gang sjøt vi med kunstgjødsel som smalt noe ettertrykkelig.

    Det var bare slit hele greia, og forferdelig varmt.
    En tilsvarende båt utenfor Florida eksploderte og der var bare røyksky tilbake av hele båten.
    Inne på kysten gikk vinduene i flere hus.

    Men siden ble det instalert “luftkanoner”.

    Men oljemillionær ble jeg aldri.
    Heldigvis.
    Jeg vet ikke hva jeg skulle ha brukt all oljen til.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *