Dag Eigil: Bildefanten

Vi er såpass godt voksen at vi erindrer at ”rekende fant” fortsatt kunne finne på å frekventere vårt idylliske nabolag. Vi var nok ikke helt klar over hva dette med ”fant” egentlig dreide seg om, men vi fikk da med oss såpass at dette dreide seg om folk de ikke akkurat ønsket å få besøk av.  Og hva mer var, ved middagen snakket faderen alvorlig stemme om at Bildefanten var i farvannet!  Dette var en kar med snakketøyet i orden, og penger var noe man ikke brukte i utide, aller minst på tant og fjas!

Så hendte det seg så en varm og fin sommerdag at vi var ute i hagen og lekte, mens moderen lukte i blomsterbedet, stusset rosebuskene og drev med annet hagearbeid.  Alt var lutter idyll, komplett med shorts, fuglekvitter, blomsterduft og insektsurr, og Bildefanten og det denne figuren måtte bedrive var lysår fra vår tankeverden.  Plutselig ser vi moderens ansikt anta en bekymret mine, før hun kjapt legger fra seg hageredskapene og spurter mot kjellerdøren.  Hva i all verden, skulle hun hente noe?  Hvorfor kom hun ikke ut igjen?  I den gufne og klamme jordkjelleren var det da ikke spesielt kjekt å være.  Der inne var det skittent og trangt og lavt under taket, og fullt av alskens rot.  Edderkoppene som hadde sitt opphold der inne var vidgjetne for sin størrelse så vel som sine hårete bein, og mer enn en gang hadde vi sett at faderen hadde satt ut rottefeller og fått solid fangst.  Definitivt ikke noe hyggelig sted å være, selv på en varm sommerdag. 

”Hallo, unge mann!”  Vi snur oss, og blir plutselig var en smilende mannsperson med ryggsekk og et par vesker.  Inn porten kom han, og oppover hagegangen.  ”E du aleina her, ellår e moren din ellår faren din jemma”?  Vi må vel vedgå at vi følte oss noe usikker, men vi var jo allerede da en høflig, ærlig og veloppdragen gutt.  ”Vel, an far e på arbeid, å hu mor stakk plutselig inn i kjellaren.  Hu e dere inne,” sa vi og pekte mot den blåmalte kjellerdøren.  Mannen strente mot kjelleren, med oss i hælene.  Han dyttet opp døren, og fikk snart øye på moderen, som fåfengt forsøkte å gjemme seg bak den gamle klesvaskstampen.  Og Bildefanten sa de bevingede ord: ”Å, sidde du her inne, frue?  Det kan umuligt ver någen kjekke plass å oppholla seg for ei fine dama så deg, å på ein så flotte sommardag! Kom du, eg har någen flotte bilder så eg ska visa deg!” 

Det varte ganske lenge før moderen fikk Bildefanten ut av hagen.  Sannsynligvis måtte hun kjøpe noe også.  Faderen syntes ikke dette var spesielt morsomt.  Vi lærte noe om hvite løgner da, og holdt nok en lav profil resten av dagen.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , ,

10 comments


  1. avatar Abi

    Hehe, neste gang så kanskje dere latet som ingenting :) Mamma hadde ikke lyst til å kjøpe noe, men det forstod jo ikke dere. Veloppdragne som dere var så hadde man jo lært at det å lyve ikke var bra :)





  2. Hehehe 😆
    Stakkar, tenk å måtte gjemme seg sammen med edderkopper og rotter da….





  3. A propos omvandrende selgere. Vi snakket i går om kolportører, dvs mennesker som kolporterer, dvs går på dørene og selger bøker mv. Kanskje også bilder?

    Kolportør høres i hvert fall flott ut. Mye finere enn fant :)





  4. Dette minner meg om engang da moren min fikk en selger på besøk, en som solgte religiøse bøker. Mor sto der og sa at vi ikke skulle ha noe, mens jeg syntes hun var uhøflig som ikke ville kjøpe noe av stakkaren, og begynte å spørre interessert hva han solgte øsv. Det endte med at det ble kjøpt en tykk tegneseriebok som het ” Jesu Liv”. Jeg leste den faktisk flere ganger, men gjett om jeg har fått høre det i ettertid… 😉





  5. Uff da, de kan være rimelig innpåslitne de der Bildefantene og Bokfantene. Jeg husker godt en historie fra da vi var små. Selgeren var så lur at han brettet ut sine bildebøker utover gressbakken en sommerdag. Vi så og så, og han mente vi måtte vise det til mamma også. Inn av døra kom vi fort, i samlet tropp. Han brettet herligheten utover kjøkkenbordet og pratet som en foss.Mannen forsøkte å overbevise min mamma om at hun ikke kunne være interessert i barnas undervisning og utvikling???? Skal si han fikk svar og måtte samle sammen alle sine fargeglade bøker og brosjyrer litt fort. Men lenge etterpå undret vi ungene oss over hvorfor vi ikke kunne få bare EN sånn liten fin bok? At det kostet skjorta, og at det var et barneleksikon med mengder av bøker, forsto jo ikke vi da.





  6. Hun burde vært glad du tok han med for å befri henne fra den kjelleren. Fanter er da mye bedre enn edderkopper!





  7. Hehe, husker særlig disse som kom for å selge diverse bøker på dørene. Jeg syntes også synd på dem, og kunne ikke skjønne at min mor ikke ville ha noe. Men det gjør jeg idag!





  8. Ja, det var mye negerdamer i pastell på svart bakgrunn. Vi hadde ett eller to hjemme i en avkrok av huset. Er ikke slike in igjen nå ?





  9. Hehe stakkar lille veloppdragne Dag Eigil! 😀 Det var mange slags fanter som rekte rundt før i tiden – ikke minst Jehovas vitne! Grøss og gru!





  10. Just what the dtoocr ordered, thankity you!





Leave a Reply