Dag Eigil: Apen i elektrolysekjelleren

Vi var ung, lovende og ikke så lite grønn ferievikar på det der store aluminiumsverket der ute på øya, og ble satt i skikkelig skittent, svett arbeid med tunge tak som røynet bak, sammen med en usalig blanding av drevne og barkede og bannende arbeidsfolk og andre ferievikarer.  Det var sommer, støvete og varmt som bare pokker, og vi skulle heise noen såkalte anodebolter, svære beist på over 200 kilo, ned gjennom et dertil avsatt hull i gulvet, til i et lite verksted i elektrolysekjelleren.  Der nede ble tuppen saget av ad maskinell vei, og ny tupp påsveist. 

Etter endt nedheisings-seanse ble vi, sammen med en annen grønnskolling, kommandert ned en trapp til nevnte verksted.  “Ja, og så må dere spørre etter sjefen for bolteverkstedet, han de kaller Apen, eller Monkey Man!”  “Hva? Apen?  Really…?”  “Ja, det er riktig.  Det går helt greit.  Helt vanlig.  Han foretrekker faktisk å bli kalt det!”  Forsikringene fra de faste arbeiderne var tilsynelatende helhjertet.  Så ned i elektrolysekjelleren gikk vi.  Der nede ble vi, etter en stunds virring omkring, var en mannsperson med et påfallende, ape-aktig utseende.  Lange armer, lutende kroppsholdning, masse hår som strittet ut av skjortebrystet, bustete øyenbryn og lav panne.  Alt dette, akkompagnert av en dyp, gryntende stemme.  Ingen tvil, dette måtte være “vår mann”.  Så vi spurte, høyt, tydelig og med påtatt munterhet i stemmen:  “Hallo, er det deg de kaller for Apen?”  Stillhet, noe trykket stemning.  “Ja”, sa den andre grønnskollingen, “eller Monkey Man?”

Stillheten ble plutselig brutt av et sabla apebrøl.  “Ka i Heeelvete e det dokke tillate dokke! Eg ska faenmeg gje dokke apeshow, eg!”  The Monkey Man ble postkasserød i fjeset, det var nesten slik at vi mistenkte ham for å kunne få et apoplektisk anfall.  Og så satte han etter oss, mens han i farten grep fatt i noen pinner og noe bøss, og kylte det etter oss.  Han traff, også.  Den rasende Apen forfulgte oss opp trappen.  Der oppe stod de andre arbeiderne og skoggerlo, mens vi gjemte oss bak de arbeidskledte ryggene deres.  Apen var skikkelig forbanna, men de greide å roe ham ned.  De hadde fått full uttelling!

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , ,

7 comments


  1. Slike initieringsritualer er kos. Favoritten vår, i cateringarbeid ute på Nordsjøens plattformer var å sende “bloasane” opp med kost og en bøtte full av kraftige vaskemidler, til helidekket, for å skure rent. 😛

    Ja, det er litt sånn sjarmerende. Vi erindrer også den gangen en fersking ved endt arbeidsdag hadde feid gulvet, og ble bedt om å bære spannet med bøss og drit inn på formannens kontor for der, i hans fravær, å plassere det på skrivebordet. “Du forstår, formaen e så jævla strenge, å an vil sjå at me har jort skikkeligt reint!” :-)





  2. avatar torillus54

    Jeg syns dette var slemt og ondt gjort, jeg! Særlig overfor bolteverkstedsjefen!

    Ja, egentlig var det nok ganske slemt. Grov mannfolkarbeiderhumor uten særlig medlidenhet. Dette var på 80-tallet en gang, så forhåpentligvis har det blitt mer fokus på mobbing i de kretser, også. :-)





  3. Ja, det var slemt både overfor apen og grønnskollingene. Mannehumoren på fabrikkarbeidsplasser er visst ofte slik dessverre.

    Jeg fikk gleden av å hilse på selvsamme mann på et museum en gang, og ble presentert for ham av husbonden som en ga fra sommerjobben i gamle dager. “Han ligner faktisk litt på en gorilla” tenkte jeg i mitt stille sinn da han nesten knuste hånden min mens han hilste. Så jeg ble ikke så veldig overrasket da jeg etterpå fikk høre ovennevnte historie. Slemt det og, men sørgelig sant.

    Men han smilte bredt og snakket hyggelig, og bar tydeligvis ikke agg lenger.

    Joda, vi var en tur på fiskerimuseet på Åkra en gang for noen år siden, og hvem andre treffer vi vel på enn selveste Apen? Noen år eldre var han jo blitt, men han var i godlag! :-)





  4. Jag träffade honom en gång – på Skansen. Men då var han instängd!

    Hehehe…kanskje like godt at han var innestengt, ja! 😀





  5. Fabelaktig og morsom historie. Du skriver bra. Er nok man en grønnskolling som har fått gjennomgå.

    Av og til kan virkeligheten overgå fantastien, vet du. Og Apen plukket opp bøss fra gulvet akkurat som en sint ape i bur i dyrehagen, og kastet det etter oss. :-) Ellers takk for hyggelig kommentar. Slikt er oppmuntrende for en hobbyhumorist og rølpeskribent. :-)





  6. Ganske kort: Sjefshumor! Men at du ikke luktet lunten, dah! 😉

    Ja, i ettertid kan man le av det, og en morsom historie er det jo. Det var også et element av mobbing her, selvfølgelig. Hvorfor vi gikk ned til Apen? Vi var grønne og godtroende, og trodde det skulle være slik, i alle vår ungdommelige naivitet. Akk ja. Mange år siden. :-)





  7. Slike “innvielsesritualer” kan være ganske slemme, – for alle impliserte :-)

    Ja, av og til kan slike “Rites of passage” være riktig så sjokkerende, ikke minst for unge og uerfarne sjeler! :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *