Dag Eigil: Pass endelig på passet!

Lue

Noen sier at de har fått passet sitt påskrevet, andre mener det er viktig å passe på skrevet.  Men noe har vi da lært etter våre etterhånden mange reiser til Det store utland: Det er viktig å passe på passet.  Pass er i det hele tatt godt å ha.  Vi erindrer i så måte en pussig, og for den som ble utsatt for det, ganske sikkert frustrerende episode fra den gang da, nærmere bestemt våren 1990.  Vi er såpass gammel at vi husker den kalde krigen og Jernteppets sammenbrudd som hendelser fra relativt ny historie.  I grunnen litt skremmende, det der, siden det faktisk er 20 år siden.  Men alligavel.

Rundt månedsskiftet april/mai 1990 var vi, sammen med gode kolleger, på studie- og opplevelsestur til Berlin, pr. turistbuss. Her skulle vi få oppleve historiens gang og de forestående historiske hamskifter, nærmest ”Hands on”.  Og en interessant tur ble det.  DDR eksisterte på et vis fremdeles, og Berlinmuren stor der med vakter, vakttårn og det hele. På den annen side var det mulig å hakke og hamre biter av muren, som man så kunne medbringe som souvenirer.  På en stor plass foran muren ble det solgt sovjetiske, polske og østtyske militæreffekter, og det var stor stemning og høy murfaktor.  Vi har selv hakket løs biter av Berlinmuren, og en av dem pryder vår nipshylle den dag i dag. Vi har besøkt det berømte Pergamonmuseet og spasert på Unter den Linden, sammen med fattige DDR-borgere som brukte Østmark og kjørte Trabant, eller som noen spøkefugler blant oss sa, ”Pappkraftwagen”.  Vi har sett østtyske gardister bedrive heftig hanemarsj ved vaktskifte, og observert deres nærmest umenneskelige vinkelen de holdt geværene på. 

Mur

Når man skulle inn og ut av DDR og Øst-Berlin, var det full pakke med innsamling av passene, som ble særdeles grundig gransket og stemplet.  Den østtyske grensekontrollen sang nok på siste verset, men de stramt uniformerte grensevaktene kunne fremdeles holde oss igjen og lage problemer for folk dersom de så eller hørte noe de ikke likte.  Og hva mer er, de var godt bevæpnet.  Dette fikk vi oppleve flere ganger, da vi skulle gjennom så vel Checkpoint Charlie som grenseovergangen inn og ut av DDR.  En historisk og kulturelt berikende studietur var det, en dannelsesreise vi aldri kommer til å glemme.

Etter mange utrolige opplevelser var der tid for å starte på hjemturen.  Full pakke med passinnsamling og barske menn i grønne uniformer med maskinpistol i rem over skulderen igjen, og så startet turen gjennom DDR.  Stemningen var høy, og det kan nok hende at enkelte av deltakerne hadde lesket seg med litt av hvert.  Det var jo tross alt 1. mai og allslags, og det endatil i DDR.  Det var en lang tur, med et par nødvendige stopp underveis, og siden vi nærmet oss den siste grenseovergangen, fant noen spøkefugler med vinløv i håret det for godt å planlegge en aldri så liten ”gallaforestilling” da vi nærmet oss Reichsgrenze.  Dette visste de fleste imidlertid ikke noe om, ei heller vi. 

Bussen ankom grenseovergangen, og det var venting og atter venting. De grønnkledde drev med sitt, i særdeles rolig tempo.  Endelig kom turen til vår buss. En myndig, uniformert herre kom inn i bussen, og bekjentgjorde at alle ”Ausweis” nok en gang skulle samles inn. Greit nok.  Inntil godt voksne herr H. plutselig antok et bekymret ansiktsuttrykk, og begynte å lete heftig i så vel lommer som håndbagasje.  Han kunne ikke finne passet!  Letingen ble frenetisk. Herr H. kikket i setelommen, under setet, i midtgangen. Ikke noe pass var å se.  Merkelig, det var jo der tidligere på dagen.  Dette tok tid, og herr stakkars herr H. begynte å bli rimelig fortvilt.  Den uniformerte begynte på sin side å bli irritert, ikke minst siden noen av de mer beduggede  bakerst i bussen lo og vitset.  Vi andre begynte derimot å bli en smule bekymret, og herr H. var nå lettere desperat.  Bussen bak tutet, og den grønnkleddes militærstøvler skrapte mot gulvet.  Herr H. begynte å pakke ut av en ryggsekk han hadde med seg.  Først sjekket han sidelommene, uten suksess.  Til slutt begynte han å ta ut innholdet, herunder skittentøyet.  Og der, nederst i ryggsekken, pakket inn i en formodentlig skitten underbukse, fant han passet sitt.  De bakerst i bussen holdt nå på å dette av setene av latter.  Grensevakten fikk samtlige pass, og forlot bussen med gretten mine og et par sure kommentarer.  Omsider fikk vi passene tilbake, og hjemturen kunne fortsette.  Det viste seg senere at spøkefuglene bakerst i bussen hadde tatt passet fra Herr H.’s jakkelomme, og pakket det ned i ryggsekken hans som en slags ”Practical joke”.  I ettertid kan vi jo le av det, men det spørs om det egentlig var så lurt.

Og som egentlig sindige herr H. sa da han fant passet: ”In mein Vaters Haus gibt es viele Räume”!

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , ,

6 comments


  1. Hmm, det er bedre å få skrevet sitt påpasset enn å få passet sitt påskrevet, ja – håper de i baksetet fikk en practical reprimande!

    De fikk seg nok en skikkelig, rektoral reprimande i etterkant, ja. Med forklaring om hvilke konsekvenser dette kunne fått. :-)





  2. Den var litt på kanten ja. Herr H burde egentlig straks lagt hodet i bløt (…) og pønsket ut en hevn.

    PS: den lua tror jeg faktisk jeg fikk prøve i din residens i vinter en gang. Mystisk sak 😀

    Det var nok den samme lua, ja. Innkjøp i Berlin i 1990. Herr H. ble nok etter måten irritert på sine morsomme kolleger her, ingen tvil om det. Men så skulle han dog snart gå av med pensjon. :-)





  3. Uhyre simpel “spøk”. Idioti. Tenk om han hadde blitt skutt?!

    I alle fall særdeles ubetenksomt. Og kanskje også simpelt. Skutt ville han nok neppe blitt, men han kunne jo blitt anholdt. For eksempel.





  4. 😆 Han sa hva?

    Det er i og for seg litt merksnodig hvordan slike ideer man kommer på i en munter stund plutselig kan vise seg å være alt annet enn gode..

    Man kan trygt si at spøken bikket en smule over, ja.. hehehehe… 😀





  5. Stakkars hr H. Man blir litt stressa når man ikke finner passet sitt, litt varm i toppen kan man vel si.
    Kan ikke de der pokkers passene passe seg litt, eller…. i alle fall passe på seg selv 😉

    Hehe..her er det mange som må passe seg, og mangt å passe på! Og det er nok nødvendig med pass lenge ennå. Kanskje like greit. :-)





  6. Det kan ju ha sina sidor ibland att ha humorister i sin omgivning … Walter Ulbricht, mångårige DDR-ledaren med pipskägg, hade 0,0 humor – men det är egentligen honom som jag förnippar med gamla Östtyskland. Vem kunde tro att det landet och hela östimperiet kunde falla, då kring 1990 …

    Vi husker også Walter Ulbricht og skjegget hans. At han var humørløs, visste vi dog ikke før nå. Ja, det var fascinerende tider rundt 1989 – 90 og deromkring. Utrolig endringer som fant sted, i løpet av relativt kort tid. Gamle problemer forsvant, og nye har dessverre kommet til. Vet ikke om de nye problemene er så mye bedre.





Leave a Reply