Dag Eigil: Fremmedfrykt, fremmed frykt eller bare frykt? (repost)

Det er ikke valg i år, men mange husker kanskje en del av argumentasjonen om innvandring og fremmedfrykt som i fjor ble brukt i valgkampen.  Argumentene holdes imidletid varme også i år.  Det kan nok være diverse meninger om kvaliteten og validiteten av slike argumenter, og vi vil derfor i det følgende presentere noen tanker omkring den folkelige reaksjonen rundt dette, i det man grunnet fraværet av valgkamp gjerne muligens kan kalle en normalsituasjon. 

Etter det vi kan se, dreier det seg om fellesnevneren frykt.  Frykt for det ukjente, frykt for hva framtiden vil bringe, frykt for seg og sine.  På en måte enkelt, men likevel komplisert.  For følelsene til den alminnelige samfunnsborger spenner nok over en større skala, så som fremmedgjøring, forargelse, frustrasjon og frykt, gjerne med bakgrunn i ulike årsaker. 

Hjemme i våre respektive residenser, hvor ulike de enn måtte være, er de fleste av oss omgitt av kjente, kjære og nære ting.  Ting som nettopp gjør vårt hjem til vårt, med all sin affeksjonsverdi, gjerne i kombinasjon med rutiner og hjemlige regler som vi selv har etablert.  Vi ordner oss slik vi vil, uten innblanding fra andre.  Et ord som ”hjemland” viser til at vi har et tilsvarende forhold til landet vårt.  Når diverse strøk i så vel Oslo som i andre byer får et stadig økende preg av andre kulturer, er det ikke utenkelig at mange kjenner seg en smule fremmedgjort i sin egen by.  Det talsmenn for et flerkulturelt samfunn tydeligvis ikke helt har fått med seg, er at innvandrerne har det samme behov som oss andre for et kjent miljø og en omgangskrets de lett kan kommunisere med.  Derfor har innvandrere alltid søkt sammen etter opphavsland.  Samfunn blir skapt av felles kultur.  Tanken om det flerkulturelle samfunn er følgelig et paradoks.

Forargelsen som mange føler, er rettet mot både freidige muslimer, som krever særordninger, og mot myndighetene, som later til å gi så lett etter.  Folk blir spesielt irriterte når det blir krevd at våre regler skal tilpasses deres kultur.  De negative reaksjonene i etterkant av for eksempel saken om politihijab kom således ikke av frykt, men kanskje heller av en følelse av at muslimer enten bør følge alminnelige regler for skikk og bruk i det landet de har kommet til, eller flytte vekk.  Med andre ord, en følelse av at vi her i røysa har strukket oss langt nok allerede for å imøtekomme dem. 

Krevende muslimer oppfattes således som spesielt provoserende og hykleriske, fordi vi gjerne, og muligens feilaktig, ser på dem som representanter for land med sterk undertrykking av annerledes troende og tenkende, og der minoriteter må gå særdeles stille i dørene for å unngå trakassering og forfølgelse. 

Tegn på det som kan kalles slett samfunnsmoral, er også en kilde til ergrelse.  I 2009 kunne man i Aftenposten lese at 352 drosjeeiere og 589 sjåfører, i hovedsak av pakistansk opphav, til sammen hadde tjent 650 millioner på ”svart” kjøring, samtidig som de hadde fått utbetalt 100 millioner i trygd.  Dette og mangt annet har selvsagt ikke noe med muslimsk tro å gjøre, men kanskje heller bakgrunn i en kultur der følelsen av solidaritet kun når slektninger, eller de som kan regnes som deres egen klan. 

Frustrasjonen retter seg også mot myndighetene, som kan synes å ta mer hensyn til minoritetene enn til flertallet.  Og hver gang slike saker kommer i fokus, får et visst parti et løft på meningsmålingene i og med at det er dette partiet sterkest hevder ønsket om mindre innvandring.  Heller ikke media går fri for folkelig ergrelse når de hevder at integreringen går best hvis vi er utydelige på våre egne idealer, og lar være å kritisere det som vi ser på som ukultur.  Eller dersom aktuelle hendelser som kan relateres til det aktuelle problemkomplekset, for eksempel i våre naboland, blir underkommunisert, da det for tiden ikke er politisk korrekt å omtale slikt.  Og slett ikke i forkant av et stortingsvalg.

Ordet fremmedfrykt blir gjerne brukt om frykt for det som er annerledes, men likevel ufarlig, slik at frykten i realiteten er grunnløs.  Det er følgelig ikke nødvendigvis de annerledes troende i seg selv som virker truende, men heller potensielle konflikter som følge av store, demografiske og kulturelle endringer.  Bare hvis slike forandringer er utenkelige, kan frykten kalles irrasjonell.  Men med flerdobling av folketallet i land som Pakistan, Irak, Somalia og Tyrkia i løpet av de siste tiårene, altså land som Norge allerede har fått mange innvandrere fra, taler for videre immigrasjonspress fra disse, så vel som fra andre land, ikke minst via henteekteskap og familiegjenforening.

Det folkelige, og helt legitime ønsket om å bevare Norge som et fritt og rimelig fredelig land danner således basis for denne frykten, gjerne i kombinasjon med mistro til den politisk korrekte, såkalte ”multikulturelle ideologien”.  Vi får håpe det dreier seg om fremmedfrykt i ordets rette forstand, altså en grunnløs frykt.  Men vi vet ikke om vi er helt sikker.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , ,

3 comments


  1. avatar Abi

    Næmmen ikke helt sikker jeg heller. Jeg vil helst ikke bli helt overtatt, jeg vil at Norge fortsatt skal være Norge liksom……skjønner du??

    Noe sånt, Abi. Noe sånt. :-)





  2. Det er litt vanskelig å formulere seg uten å bli stemplet både som det ene og det andre, men jeg synes da vitterlig at våre kulturelle verdier og opphav også har rett til å bli respektert, i hvertfall i vårt eget land. Men det er der stridens kjerne er, – respekten går ikke begge veier alltid… Jeg har ingen problemer med å respektere andre kulturer, men da ønsker jeg litt respekt tilbake også, hvis du skjønner? 😉

    Det er dessverre blitt altfor lett å trekke fram det der rasiststempelet med en gang noen formastelige hvitinger våger å opplate sin munn med noe som kan tolkes som kritikk mot innvandring. Vi har liksom ikke rett til å være stolte over egen kultur og eget samfunn, det er det bare “de andre” som har rett til. Og ja, det irriterer. 👿





  3. Vår kultur har gjennomlevd renessansen med dens følge av humanistiske og naturvitenskapelige ideer. Slik ligger vår vestlige kultur lysår foran i utvikling av et samfunn som det er behagelig å leve i for alle. Dette bør vi ikke gi slipp på. Men vi skal selvfølgelig ha respekt for menneskene fra andre kulturer uten å respektere alle sider av deres kultur. Takk for et godt innlegg!

    Takker for fin, fyldig og oppmuntrende kommentar. Nei, alle kulturer er ikke likeverdige. Mener nå vi. Det har ikke noe med manglende respekt for andre mennesker å gjøre. Ha en ellers fortsatt fin helg. :-)





Leave a Reply