Dag Eigil: Glemsomhetens gleder

Fra en av våre godt voksne bekjentskaper kan vi bringe følgende sjarmerende lille historie, og vi vil ingenlunde utelukke at den kan være sann:

Et godt voksent par sitter i stuen og ser på tv, og alt er lutter fred og fordragelighet.  Men plutselig kommer fruen på noe, og ber sin husbond om han kunne være så elskverdig å gå ned i kjelleren og hente noe.  Husbonden stamper ned kjellertrappen, men vel nede i kjelleren må han innse at han i grunnen har glemt hva det var han skulle hente.  Så han stamper opp trappen igjen, og vel inne i stuen spør han sin frue:

“Du, ka va det i gronnen eg sko henta der nere?”

Hvorpå fruen repliserer:

“Ka? Sko du henta någe, då?”

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , ,

18 comments


  1. 😆 Greit når begge er like glemske for da glemmer man kanskje å klage over det som ble glemt.

    Ja, så absolutt. Og kanskje var det ikke så viktig likevel. :-)





  2. Det var nå godt han fant vegen opp igjen…. Dette høres ut som en historie som kan fortelles i flere varianter:

    Versjon 2 (avslutningsvis)

    Hvorpå fruen repliserer:

    Ka !? Kem e’ du ??!!

    (hårda bud) 😀

    Grøss og gru! Og ikke blir vi stort yngre med årene, heller. :-)





  3. Hehe. Törs jag avslöja att jag är rökare. Rökare lär enligt vetenskapen löpa mindre risk än icke-rökare för att råka ut för Alzheimer och liknande. Censurerar du denna kommentar på grund av tobaks-reklam? Förresten: Vem är jag?

    Et godt spørsmål, det der siste. Vi har også lurt på noe av det samme om selv selv fra tid til annen. Ikke finner vi helt ut av det, heller. Og vi er en dannet, forsiktig og veloppdragen herre, må vite! :-)

    Ellers er jo røking ut nu om dagen….hehehe.. 😀





  4. avatar Abi

    Der er jeg snart tror jeg :) Jeg kan gå fra kjøkkenet til stua og tilbake igjen for å forsøke huske hva pokker jeg skulle i stua å gjøre. Min plass er jo på kjøkkenet!! 😯

    Ja, av og til kan man jo lure på hva man skulle gjøre, eller hente. Dette har man opplevd utallige ganger. Vår distrehet kommer sikkert til å gå pent og pyntelig over til…vel. Enda godt at du vet hvor i huset du egentlig hører til, da. Grunnleggende, liksom! :-)





  5. Men han huska i det minste hvor kjelleren var – og ikke minst å gå opp igjen!

    Ja absolutt. Viktig, det også. :-)





  6. Hehehe.. fin den. :)

    Den glemsomheten kan av og til ha sine morsomme sider. Og etter hvert som man blir mer og mer glemsom, treffer man jo stadig nye mennesker! 😀





  7. Akkurat så besvimt er faktisk jeg 😀

    Huff! Får håpe det ikke var langvarig! 😀





  8. Under sterk tvil må jeg innrømme at jeg kjenner meg igjen her. :)

    Vi skal ikke se helt vekk fra at selv en dannet og oppvakt herre som oss selv har følt litt på det der. Hmmm. :-)





  9. er ikke slike episoder helt vanlige da?

    😉

    Hele tiden, vet du. Hele tiden. Og verre blir det… 😀





  10. den er dessverre ikke unik en sånn situasjon for enkelte på denne siden av fjellene heller… 😉

    Vi tror nok heller ikke det. Akk ja, den alderen… :-)





  11. Dette var det siste jeg leste før jeg gikk ut med søppel – en matavfallspose som skulle i egen dunk, og tre poser med plastsøppel som skulle til miljøstasjonen 400 m unna. Jeg var kommet langt opp i gata da jeg oppdaget at jeg bar på den gufne matavfallsposen med kaffegrut og fiskebein… :-(

    En bra start! Og hva gjør man så i forglemmelsens stund? 😀





  12. Jeg er redd det er kronisk i mitt tilfelle…

    Vi må vel tilstå at vi også har rimelig lang og personlig erfaring med det der…! 😀





  13. Status for begge to: Teflonhjerne :-)

    Ikke utenkelig…! 😀





  14. Hehehe 😆 Noen dager bare er sånn…. :-)

    Ja, og for noen kommer de rett som det er! :-)





  15. Dette kunne vært meg, dessverre. Til min kones store fortvilelse. Distré, tror jeg man kaller det. Har jeg fortalt om gangen jeg skulle spise en banan? Kastet bananen i boss, og lurte på hva som hadde skjedd når jeg kom noen steg unna….. :-)

    Ja, og hva med den varianten der man kommer ned i kjelleren, eller ut i garasjen, eller hvor det nå måtte være, og så har man glemt hvorfor man gikk ut dit! Akk ja… vanlig, ja. :-)
    Vi lurer jo ellers på om du gjorde forsøk på å spise bananskallet etter å ha kastet bananen..! :-)





  16. Og så en generell kommentar: Kult å se at du figurerer på jevnlig basis i RA!

    Jøss, ser man det! Neugierig har lagt merke til det der. :-)
    Joda, man poster noen innlegg på Siddiland fra tid til annen, og skriver endatil et og annet gammeldags leserbrev. Og det er jo oppmuntrende at RA trykker det. :-)





  17. Been there – done that 😀
    Hender litt for ofte at jeg må tilbake til utgangspunktet for å rekonstruere tankerekka ja 😀

    Ja, det er vel ofte det samme knepet vi bruker i slike situasjoner. Men av og til kan man jo forsøke å tenke seg tilake til utgangspunktet..hmmm…hvordan var nå dette? 😀





  18. Ang. bananen: Nei, men det var nære på! 😀





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *