Dag Eigil: Kirsebærtrær og merkelige turtanker

Det er rart med det, men det er i det hele tatt merkelig hvordan tankene kan fly mens man er ute og tar en spasertur.  Som forleden dag, da vi og vår hustru – velsigne henne – vårt livs lys og vår sengs varmekolbe – var ute på vår kultiverte spasertur rundt i egnens vakre nærområder.  Vi la på vår vei merke til den påfallende store mengden med ville kirsebær som en del av de aktuelle trærne kunne oppvise.  Og hva mer er, de var gode.  De vingede pleier vanligvis å forsyne seg grovt av de der bærene, men i år later det til at appetitten til de benebbede har vært begrenset.  Er det færre fugler?  Et dårlig omen?

På vår vei kommer vi også forbi residensen til selveste Sjalle, som vi gjerne gjør på disse turene.  De med langtidshukommelsen noenlunde i orden husker kanskje at Sjalle la ut et bilde av det i vår overdådig blomstrende kirsebærtreet som vokser like utenfor kunstnerens residens.  Dette treet var nå tungt lastet med modne, røde kirsebær, søte som moreller.  Og hva mer er, treet lot til å bevege seg.  Kunne det være vinden? Neppe.  Til det var bevegelsene for heftige.  Og så slår det oss: Kunne det tenkes at det var Sjalle selv som hadde klatret opp i treet, for der å høste av naturens grøde?   Skulle Sjalle og hans hustru overraske sine respektive mager med en real kirsebærgrøt til dessert?  Kanskje han skulle lage en herlig likør, basert på de ville, dog likevel urbane kirsebær?  Skulle de legge kirsebærvin?  Kunne det kanskje være slik at Sjalle hadde jaget sin hustru opp i treet for å høste av dets rikelige avling?  Eller, som vi nevnte for vår hustru – velsigne henne – : Kanskje de satt der oppe, begge to?  Vi hadde glede av denne til dels lattervekkende teorien, og lot oss underholde av diverse indre bilder mens vi nærmet oss treet.  Da vi kom fram, viste det seg at det var noen guttunger som satt der oppe og godgjorde seg med røde villmoreller.  Illusjonen brast.  Men det var da morsomt så lenge det varte.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , , ,

3 comments


  1. Ja, det i treet var det sikkert flere kilo på hver gren da det var på sitt beste. Selv har vi vært nede i kolonihagen og lånt svigers plommehåv og forsynt oss, det samme har nabolagets spreke ungdommer gjort, men de som har fått med seg mest er nok et par tyrkerduer som har bodd i det treet i en måned snart. Skikkelig gode moreller og nå vet vi det til neste år. Da skal vi håve inn 😀

    Ja, det var rimelig imponerende mengder av moreller der. Tror knapt vi har sett på maken. Så får man satse på god avling neste år, også. Kanskje kirsebærvin likevel? :-)





  2. Og det skal jeg bare fortelle deg; Naturen har spilt meg et ondskapsfullt puss, for jammen har jeg ikke blitt allergisk på mine gamle (eldre) dager. Og så jeg som elsker moreller og denslags stenfrukt!

    Huff da! Den der allergien kan tydeligvis ramme selv de hyggeligste mennesker. :-)





  3. Synd, det hadde vært et enda morsommere innlegg dersom det var Sjalle! 😉

    Det hadde vært riktig så festlig, ja. 😀
    Men etter det vi forstår, har han faktisk høstet noen moreller fra det treet. 😀





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *