Dag Eigil: Dumt spørsmål, men svar skyldig

Vi erindrer en episode fra yngre år, den gang da ute på øya.  Sammen med vår onkel, en kar som er sånn ca. 5 år eldre enn overtegnede herremann, var vi satt til å ta opp en hel del rader med poteter i heimeåkeren ved siden av “Gamlahuset”.  Ja, på gamlemåten, med greip og “handamakt”.  Dette var nok ikke akkurat yndlingsaktiviteten for noen av oss, men på den annen side var det en jobb som måtte gjøres, og som vi hadde gjort før.  Været var bra, og vi skred til verket. 

I forkant av dette hadde vi begge lest en bok vi begge syntes var ustyrtelig morsom, og som var illustrert med festlige Don Martin-tegninger, “Snappy Answers to stupid Questions”.  Vi lo og vitset om dette, og praten kom etter hvert inn på hva vi burde si dersom det kom noen forbi og spurte om vi tok opp poteter.  Hvilket det burde være særdeles åpenbart for alle at vi vitterlig var i ferd med å gjøre, der vi stod og spadde og grafset i den sorte, muld og plukket rotknoller i liberale mengder.  Og forslagene kom, nesten tettere enn potetene.  “Neida, vi bare koser litt med dem.  Ser hvordan de har det, og hilser på, liksom”.  Eller “Hva, poteter?  Vi søker Den hellige Gral!”  Eller “Potetene er bare bonus.  Egentlig søker vi kontakt med gudinnen Gaia!”  Eller “Vi har en jordfetisj, men for all del, ikke si det til noen.”  Morsomhetene bare trillet ut i all sin ungdommelighet, det var liksom ikke måte på, hva vi skulle kvesse til med hvis det virkelig skulle komme noen og stille oss det magiske spørsmålet. 

Og vi ble bønnhørt, selv uten å ha bedt om det.  Ønsket vårt ble oppfylt.  For plutselig kommer nabokona, hu Agnes, i all sin velde inn gjennom åpningen i steingarden.  Hun stopper opp, og betrakter storøyd oss to skitne og moldete arbeidskarer, før hun utbryter, høyt og tydelig: “Jasså, gutar?  Teke dokke opp poteter?”  Tross grundige forberedelser ble vi svar skyldig.  Først taushet. Deretter avsindig latter.  Og hu Agnes ble vitne til to unge og moldtilklinte herrer som hold på å le seg skakke.  Vi fikk knapt fram et ord.  Hu Agnes trodde nok at det var henne vi lo av, og gikk snurt videre.  Noe kjapt svar ble det ikke.  Men morsomt var det.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , ,

10 comments


  1. Agnes ? er ikke det en potet-type da ? Hmm 😛

    Vi holdt oss vel helst til Beate! 😀





  2. He he he. Tenk å være så uforberedte når dere faktisk var veldig forberedt! Det kunna ha vært meg også det :)

    Ja, helt utrolig. Man mister liksom både munn og mæle når muligheten for en kjapp bemerkning først inntreffer. Selv med øving! :-)





  3. Hehe. Tøffer karer 😀

    Vi trodde nok vi var tøffe og rasende morsomme, vet du. Men akk, møtet med virkeligheten ble for mye for oss.. :-)





  4. Sjalle, du forveksler med gode, gamle Agnes i senga – som du med letthet kan lese både baklengs og forlengs og begge veier samtidig 😀 Eller var det gulrøtter du mente? De er jo i senger… 😯
    Nei, jeg gir opp…

    Hva, gulrøtter både forlengs og baklengs og begge veier samtidig? Wow! Tøffe greier, selv for Sjalle! 😆





  5. he he, det er ikke så rent sjelden at morsomhetene skjer på innsiden av hodet..

    Nei, og kanskje er det bra at de holder seg nettopp der. I alle fall av og til… 😀





  6. He he, det er sjelden en kan forberede slike tilsvar. Ja man forbereder dem, men når sjansen kommer?

    Ja da ender det tydligvis i latter :-)

    Glimrende 😆

    Takker og bukker for hyggelig kommentar. 😀
    Neida, det er ikke alltid det nytter med øving, heller, hehehe…





  7. Det er ikke bestandig så lett å komme med et kjapt svar selv når man vel hva man skal si…Vi kjenner til det der. Men dere fikk jo en god latter tross alt ;)I

    Ikke helt lett å komme med en god bemerkning, nei. Eller tørre å gjøre det. Men morsomt var det jo. 😀





  8. ..Noen ganger er det sånn at “interne planer” er det morsomste av alt! 😆

    Stjerner for denne her!

    Ja nettopp. Og dessuten hadde vi det jo morsomt både før og etter, da. Så en god latter eller fem ble det jo, uansett! Takker for stjernedryss… 😀





  9. Stakkar Agnes! Men ok, sånt kan jo skje den beste…. :-) Long time no see, må bare beklage den åpenbare mangelen på besøk – har bare hatt (og kommer til å få) det så innforj…. travelt, noe min egen blogg også bærer preg av. Nuvel. Ha en fin dag!

    Ja, gamle Agnes skjønte nok ikke helt hva vi lo av, og trodde nok at vi lo av henne. Ellers kjenner også vi til hva det vil si å ha det travelt, ikke minst på jobben. Helt utrolig, men selv vi pedagoger arbeider. :-)
    Nyt sommerdagene! :-)





  10. De nytes, vær du sikker. Livet er forgjengelig og nytes best ferskt, m.a.o. mens det er levelig. Og på denne årstiden mer enn andre. Deilig! Forøvrig synes jeg kanskje at den siste påstanden din faller på steingrunn når jeg leser det nyeste innlegget ditt. 😉





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *