Dag Eigil: En konvolutt med gamle bilder

Geir og Dag i yngre år

Moderen kom med en konvolutt med gamle bilder da vi var ute på øya for noen uker siden. På mange måter var det et lykkelig gjensyn. Og kanskje litt vemodig.  Lykkelig på grunn av følelsene og minnene de vekker, vemodig fordi de er glimt tilbake til en tid som var, da ting på mange måter var tryggere, enklere, nyere og langt mer intenst til stede i opplevelsessfæren.  Ungdommelig optimisme.  Det er enkle bilder.  En kamerat fra Oljebyen er på besøk sammen med sine foreldre, omgangsvenner med vår familie. 

Drivhus 1

Det lille hobbydrivhuset, som opphavet hadde så mye glede av, men som blåste over ende i nyttårsorkanen i 1991.  Selv hadde vi liten sans for det den gangen, da det innebar det vi oppfattet som kjedelig arbeid.  Vi hadde nok satt mer pris på det nå.  Den enkle gleden over en fin tur i den karmøyske skog og mark sammen med opphavet, med inntak av medbrakt niste og sjokolade som et desidert høydepunkt. 

Blomsterflor 1

Sommerlig blomsterflor i hagen.  Eller en liten fisketur på fjorden med båten, med ”bunnsnøre” eller pilk.  Slike ting er det selvsagt fortsatt mulig å gjøre, men det blir liksom ikke helt det samme. En dimensjon ved disse enkle gleder er borte, men henger likevel igjen i disse bildene. Man skal være glad for slike bilder.  Bildene blir nesten som små tidsmaskiner, som med sine glimt av noe som en gang var bringer følelser, tanker, stemninger og endog lukter tilbake, i intense blaff.  Dette noe, og med det, noen, er definitivt over og borte, men likevel bærer vi det med oss.  Den optimistiske ungdommen finnes fortsatt et sted der inne, men nå i en lutret, grånende og formodentlig foredlet utgave.  

Og vi er for øvrig såpass privilegerte at vi har fått oppleve slike ting i oppveksten og unge år.  Med trygge hjem og trygge foreldre, som var der og sannsynligvis ikke visste det beste de kunne gjøre for oss, noe som slett ikke er noen selvfølge for en skremmende stor del av verdens befolkning.  Og gode venner, som fortsatt er der.

Vi har også tenkt litt på når disse bildene ble tatt.  Det er polaroidbilder. Vi husker godt det der polaroidkameraet som vi hadde på 1970- og 80-tallet.  Det var jo skikkelig storveies i sin tid.  Fantastisk, helt utrolig kjekt.  Tenk, bildene med en gang.  Det fikk sannelig gjennomgå, og det var utrolig hva det tålte. Vi mener endatil å erindre at vi hadde det med til Bergen, og at det overlevde studietiden. Til slutt ble det kastet eller satt vekk på grunn av at Polaroid sluttet å lage film, eller hva det nå kan kalles, til det. Bildene trenger ikke nødvendigvis å være tatt samme år, men ut fra antrekk, utseende på aktørene og en del andre detaljer må det nok ha vært i annen halvdel av 1970-tallet.  Vi var nok i gymnasalderen, kanskje i tredjegym.  Russetiden ventet,  og deretter det vi forventet ville bli en lykkelig studietid.  En tid preget av forestående oppbrudd og ungt voksenliv. En tid med forventninger.  Noen av dem ble vel kanskje innfridd.  Andre, kanskje en hel del, ble det ikke.  Samtidig ble nye dører åpnet.  Siden har vi nok mistet en del illusjoner om så vel voksenlivets som arbeidslivets gleder.  Men slik er det jo å være menneske.  Sigurd Hoel har vel truffet det der ganske så godt i ”Veien til verdens ende”.  Hovedpersonen der var ikke gamle gutten før han skjønte det der med livets gjentakelser og rutiner. 

Misforstå ikke.  Selv om slike gamle bilder vekker gode følelser, ønsker vi oss ikke tilbake til denne tiden.  Hver alder har sin sjarm, og det som var viktig og riktig da, virker fullstendig irrelevant nå.  Samtidig setter vi pris på den tryggheten som kun tiden og livserfaringen kan gi.  Men en liten stund varmer vi oss i den nostalgiske gløden fra den gang da, før vi vender tilbake til nåtiden og virkeligheten, med de gleder denne kan gi.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , ,

7 comments


  1. Med slike gledelige gjensyn sendes man i korte blaff mange ti-år tilbake i tid. Opplevelser og minnebilder er blant de byggesteinene som legger grunnlaget for den man er blitt til i voksen alder, og slike minner skal man ta vare på som de edelstenene de er.

    Ja, minnene er alltid gode å ta med seg videre i livet. De er berikende, og gir livet og tilværelsen perspektiv og setter ting i relieff. :-)





  2. Nei, det er rart med det. Man vil sjelden bytte nåtiden med fortiden. Men kanskje kunne få lov å gå gjennom alt sammen en gang til ikke hadde vært så dumt?

    Ja, for kanskje å kunne rette opp tidligere feil og misgrep. Og kanskje få lov til å sette pris på ting som var, men som man den gang ikke evnet å se verdien og gledene i.





  3. Ja nettopp. Man skulle fått oppleve barndommens frihet og små gleder med “voksne” preferanser og verdier.

    Ja, kanskje det. En attråverdig, men umulig tanke. Men alligavel. :-)





  4. jeg sitter på samme måte og blar i gamle bilder.. masse minner om enklere tider enn nå dukker opp, ja!

    Ja, det er rart med den der tidsmaskineffekten som ligger i de der gamle bildene. Og minner om enklere tider og enklere gleder den gang da strømmer på… :-)





  5. Det med vemod skjønner jeg godt, Dag Eigli :-) For noen år siden men sjeg fremdeles bodde i byen, hadde vi en romjul der farsjan tok fram lysbildeframviseren og så satt vi og så gamle barnebilder fra en tid da vi var tre uskyldige unger med framtia foran oss, uten å vite hva skjebnen hadde staket ut.

    Vi får håpe det dreide seg om vemod med glede, da. Den gode vemodsvarianten, med varme og nostalgi.

    Ja, de bildene…ja, det var tider, det. Satte vi egentlig nok pris på dem?





  6. Gøy med gamle bilder! Selv har jeg begynt å skanne inn svart-hvitt bilder fra 1950-tallet, og etterpå venter 60-, 70-, 80- og 90-tallet – godt det ikke kan sammenlignes med dagens digitale mengder … Det morsomme er at alle synes det er like artig og rørende å se dem, uansett sin egen fremtoning.

    Det blir litt vel enkelt med bilder i dag, i og med den digitale teknologien. Men det ble jo tatt en del bilder før, også. Hustruen er veldig flink med fotoalbum, og vi har ofte glede av å bla i dem. Men det er en god ide å skanne inn en del av papirbildene, ja… :-)





  7. avatar torillus

    Du er på ditt beste i denne typen innlegg, syns jeg! De viser også at du er en meget god stilist!





Leave a Reply to astrologen Cancel reply