Dag Eigil: En ganske kjedelig mann. Frustert fredagstristesse.

Vi innrømmer glatt at vi for tiden føler oss som en kjedelig herre, som fører et rimelig ensformig og rutinepreget A4-liv, ikke uten et visst arbeidspress.  Slik blir det gjerne for oss pedagoger når det lakker og lir mot sluttvurdering og eksamenstid i Kunnskapsløftets tegn.  For å si det slik: Det blir mye retting.  Så sent som i går satt vi til kl. 22.30 med dette, selvsagt etter en vanlig undervisningsdag, og man kan vel trygt si at dette var en kveld i rekken av etterhånden mange slike kvelder.  Og mellom oss, vi begynner å bli en aldri så liten smule lei.  Vi er i ferd med å gå i metning.  Så derfor, denne lille tristesse.

Fredagens pedagogiske høytidsstunder er også denne gangen avholdt, forhåpentligvis til samtliges tilfredshet. Vi har selvsagt også denne gangen bukket og tatt imot applausen, uten at vi fikk verken blomster eller hverdagsheltmedalje fra rektor denne gangen heller. Utenfor arbeidsrommets vinduer skuer vi ut over indre Tastas herligheter, for anledningen badet i en overflod av vårlig sollys under en blå himmel.  Relativt vindstille er det også.  Og vi tenker litt over arbeidsuken som nå snart er historie.  Den har til dels vært hard og arbeidskrevende, noe vi ingenlunde ser grunn til å underkommunisere.  Vi fremhever her spesielt mandagen, onsdagen og torsdagen som dager som skiller seg klart ut i så måte.  Tirsdag og nå altså fredag har vært greie dager, med lite undervisning og ingen møter.  Fagskolestudenten har fått tilbake sin 75 sider lange prosjektoppgave i korrekturlest stand, med to gode samfulle timers hjelp fra vår hustru – velsigne henne – , og for å si det pent: Det var virkelig behov for korrekturlesing.  Den ene av dagens klasser har fått igjen sin norskprøve, og vi har gått igjennom den sammen med disiplene.  Her gjøres jobben skikkelig.  Den andre norskklassen viste forståelse for at vi ikke har fått rettet ferdig deres norskprøve, men samtidig var det et ønske fra disiplene om få den igjen i neste uke.  Da må dette i så fall skje innen onsdag, og uten gjennomgang.  Det er ikke utenkelig at dette ønsket etterkommes.

Gårsdagen var ille arbeidsbelastningsmessig sett. Vi liker ikke slike dager, spesielt ikke når det begynner å bli et betydelig antall av dem.  Men vi sov da i det minste godt i natt, og var dertil rimelig trett og guffen ved oppstandelsen.  Vi så på ingen måte fram til fire timer med undervisning, selv i hyggelige klasser.  Men må man, så må man.  Og da vi kom i gang, gikk timene unna rimelig kjapt.  Det blir som med sirkushesten og lukten av sagmuggen. Nå kan vi slappe av med fredagsfrukt og kanskje endatil et wienerbrød på skolens regning, før det er på tide å styre våre skritt hjemover.  Eller hjul.  Det rinner oss abrupt i hu at skolens tusenkunstner i går nevnte noe om at folkevogna må hentes i dag.  Han er nemlig i ferd med å gjøre tapre forsøk på å få den klargjort for årets EU-kontroll, og vi utelukker ingenlunde at han vil kunne klare dette.  Vi får ta ham med i aftenbønnen.  Han har gjort noe med bremsene, men siden han nå skal ha halvannen ukes ferie, må vi kjøre folkevogna hjem, og kanskje bruke den et par ukers tid. Deretter en ny runde hos tusenkunstneren.  Hmm.  Sa han at han ønsket folkevognsbeistet hentet i dag?  Eller kan det vente til mandag?  Her er det sannelig mye å tenke på, men saken må avklares innen ikke så altfor lang tid.  Men vi må altså vite hva vi skal gjøre her.  Skal vi kjøre hjem?  Eller spasere?  Vanskelige valg, tøffe avgjørelser.

Når det gjelder arbeidsbelastningen, navnlig rettingen, så er dette noe vi har til felles med en god del andre pedagoger.  Det er prisen vi betaler for våre avspaseringsperioder.  Vi kan følgelig ikke akkurat bringe dette opp som tema ved medarbeidersamtalen, heller. Eller er det nettopp det vi kan og bør gjøre, i likhet med kollegene?  Fokusere på problemet, belyse det og kritisere en allment godtatt sannhet, i god realismetradisjon?  Vi har mange ganger lurt på dette. Kanskje vi burde gjort det, om ikke annet så for å se avdelingslederens reaksjon, eller som ren mentalhygiene?  Beklager, kjære avdelingsleder, men vi er faktisk blitt mer enn møkka lei av å sitte over bunker med stort sett reinspikka møl til sengetid i uke etter uke, og knapt nok få tid til å lese avisene?  Beklager, men vi synes faktisk ikke at dette er spesielt inspirerende, og vi har tusenvis av kolleger som føler det på nøyaktig samme måten?  Beklager, men vi liker ikke å bli tatt som en f……s selvfølge av arrogante skolepolitikere og skolebyråkrater?  Foreløpig vet vi ikke en gang om det blir noen medarbeidersamtaler i år.  Vi har foreløpig ikke hørt et kløyva ord om når dette i så fall skal avvikles, og tiden går.

Vi vil her indikere at vi har hatt en pause i tastingen.  Hvor vi har vært? Tja.  Flere spennende steder.  Blant annet har vi vært på do.  Det var heldigvis lite folk der, og herredoen er relativt nyoppusset.  Selv om vi bare skulle gjøre nr. 1, gikk vi vår vane tro inn på et avlukke.  Vi liker ikke å gjøre slikt i offentlighet. Så frimodig er vi simpelthen ikke.  Deretter inn i pauserommet en tur. På veien dit blir vi stoppet.  En kollega ber oss være vennlig å hjelpe til med å henge opp en plakat vedrørende årets sommeravslutning.  Du verden, her er man sannelig tidlig ute.  Nesten litt krampaktig optimistisk, det der.  Opplegget er sikkert greit nok, men heller ikke dette året har vi noen planer om å stille.  Og vi har allerede nå bestemt at vi nok ikke kommer til å stille på julebordet, heller.  Inn i selve pauserommet.  Tusenkunstneren sitter der og prater og spiser.  Vi prøver å få øyenkontakt, og kanskje litt informasjon.  Folkevogninfo, på en måte.  Han prater og prater. Latter, fliring.  Det må visst være et utrolig fengende tema de har for seg.  Akk ja.  Men så skjer det noe.  Endelig reaksjon.  ”Du skal få beskjed når jeg er ferdig med å spise!”   Og litt senere: ” Ja, du må definitivt hente den i dag.  Den kan ikke stå på plassen i helgen.  Skoleplassen skal ellers sopes i helgen.  Soperne kommer allerede i morgen!”  Festlig fyr, han der.

Helgen blir sannsynligvis preget av fortsatt retting, men det blir på en litt annen måte enn det å måtte forholde seg til en bråte med arbeid og en meget kort tidsfrist.  Men det foreligger jo en viss mulighet for at vi tar en tur ut på byen for å lufte vettet på lørdag.  Den der luftingen er i og for seg fort gjort, men alligavel. Vi får se hva tiden bringer og hva formen tilsier.  Neste uke kan ellers lett bli atskillig bedre enn de siste ukene har vært.  Det trengs.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , ,

8 comments


  1. Ja, jeg har møtt noen lettvegger i det siste. Det blir stadig tyngre og ukene blir lange mens helgene forsvinner som dugg for solen.

    Ja, du verden. Fredags ettermiddag føler man at man har et hav av fritid foran seg. Men så får man knapt nok sagt “Skål!” før det er søndagskveld. Akk ja. Dessuten begynner det å bli rimelig mange av de der lettveggene etter hvert. :-)





  2. Livet som pedagog er ikke lett skjønner jeg. Men det mener jeg å huske at livet som elev og student ikke var heller. Kanskje utdanning er oppskrytt? 😉

    Det blir litt sånn symbiotisk, det der. Systemet er lagt opp for at pedagogene og disiplene skal plage hverandre…. :-)





  3. Min godeste pedagog. I noen stakkede stunder har undertegnede (eller over, navnet ligger jo over kommentaren) humret litt i skjegget hun ikke har over alle disse slitsomme tider i arbeidets skjød, pedagogens modige klager over de utallige og stadig voksende rettebunker samt tanken på at “lærerne jaggu må tåle såpass, så lang ferie som de har sommer og vinter” osv… osv… Det skal ikke legges skjul på at man endog har vitset om – og med – det. Men etter å ha lest dedtte ditt siste innlegg begynner jeg virkelig å synes at arbeidssituasjonen til den godeste pedagog er langt over hva som er tilfredsstillende, for ikke å snakke om rettferdig! Og nå må jeg sette foten ned. For denne rovdrift av ypperlig pedagogvare er ikke dette landet verken tjent med eller verdig. En løsning på problemet kunne dog kanskje være å flette inn lærerstudenter til å unnakomme rettbunkene så de ferdig utdannede og allerede hardt arbeidende pedagogene får sine velfortjente timer fri på kveldstid etter å ha banket kunnskap inn i våre unge håpefulle resten av tiden som går under begrepet “dag.” Man nekter å tro at dere utdannet dere til såkalt Sevven Ellevven som pedagog.

    Vi takker og bukker for en meget inspirerende og velskrevet kommentar. En fornøyelse å lese. Ellers får vi trøste oss med å se litt framover. Det er jo tross alt snart juni. Og i kommende uke er det Himmelsprett og fri på fredag og allslags! :-)





  4. Eg smile av deg uansett ka du skrive og siden eg bor på indre Tasta så trenge eg ikje å sei at her va det prkatfullt idag.
    God helg og det med å “lufta vedet” kan ta lenger tid enn beregnet av og te :)

    Tusen takk for hyggelig kommentar til vår lille smule fredagstristesse. Slikt varmer. :-)

    Ellers kan Indre Tasta og Maritime GMC framstå riktig så vakkert av og til. Spesielt om våren. Ha en fortsatt fin helg. :-)





  5. Uffda. Nei dette hørtes heilt rauå ud Dag Eigil.
    Du må komme deg til byen og hyle innpå noen romslige enheter med alkohol. Føle på din indre anarkist og lufte vettet. Tjohei 😀

    Ikke bra i det hele tatt. Egentlig helt forferdelig. Men vi skal nok greie oss denne gangen også. Så det blir nok en liten bytur, ja…. 😀





  6. Har man overlevd byturen med pedagogisk riktig eleganse?

    Her overlever man det meste, i alle fall så langt. Og hva mere er, man føler seg riktig bra! En forsiktig bytur i all beskjedenhet kan gjøre underverker! :-)





  7. Åh, ja! Jeg skjønner deg veldig godt!
    Jeg har vært så dum at jeg peilet meg inn på disse ukene i mai, med å plassere praksisperioden min! I tillegg til jobben på skolen. Selv om de har skaffet vikar, så er opplegget i klassen min disse ukene mitt ansvar. Så delvis jobb (planleggingsdelen) og praksis står for tur. Begynner i morgen.
    Men sommerferien nærmer seg, og takk og lov for det!
    Jeg har heldigvis ikke slike bunker å rette, men litt blir det på meg også.
    Lykke til.

    Livet som pedagog har avgjort sine positive sider. Men det finnes også negative sådanne. I tastende stund er det langhelg, og vi lar frihetsfølelsen sige inn for noen dager. Lykke til! :-)





  8. Et særdeles velskrevet hjertesukk, Dag Eigil! Men, mist ei motet, snart er det sommerferie, – late dager med bølgeskvulp, bare tær, reker og edle dråper i glasset….Ønsker deg ei kjempefin uke :-)

    Ahh! Hvilken herlig og oppmuntrende kommentar. Slikt varmer. Og om det ikke er ferie riktig ennå, så er det i alle fall langhelg. Vi har til og med kommet til bunns i rettebunken. Sånn foreløpig, i alle fall. Og det føles faktisk herlig! Ha en fin Himmelfartshelg! :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *