Dag Eigil:Vinter i Siddisbyen. Et barndomsminne.

Sikker kan man jo aldri være, men vi antar at en hel del har fått med seg at vi faktisk har hatt vinter denne sesongen, endatil en skikkelig langvarig sådan.  Skikkelig kaldvinter med alle dens attributter, med snø, islagte vann, brøytekanter og glatte veier.  Til og med her i Oljebyen har vi vinter, og når sant skal sies, så er vel vinter noe vi Siddiser ikke er direkte bortskjemt med.  Den årstiden man på andre kanter av landet vanligvis har beæret med betegnelsen ”vinter”, har her normalt vært ensbetydende med fem varmegrader og et bortimot sammenhengende regnvær fra oktober til april.  Eventuelt ispedd et parodisk, vinterlig intermezzo i form av noen snøklatter som med en smule flaks kanskje lå en dags tid.  ”I år var vinteren på en torsdag”, kunne man sånn halvveis oppgitt lese i lokalavisen.  Men altså, ikke denne vinteren.  Men merkelig nok, nå ha vi faktisk hatt såpass lang tid med sammenhengende byvinter her at det faktisk er enkelte siddiser som kommer med ytringer om at de utrolig nok er i ferd med å gå lei av hele vinteren, og vil ha vår.  Og det allerede tidlig i februar!  Nei, kan De tenke Dem!  Her har Oljebyens innvånere gått og klaget i årenes år over at Kong Vinter så godt som tok turen hit, og når det vinterlige kongebesøket endelig innfinner seg, så klager folk over det, også.  Ja, verden er i sannhet merkelig.  Men det er jo så rett, det salig Ivar Aasen skrev: ”Til lags åt alle kan ingen gjera”.  Men det er altså ikke akkurat noe som skjer spesielt hyppig, dette her.

Vi for vår del husker ellers godt ellers godt da vi våknet opp til rundt 70 cm nysnø 8. februar 1969.  Ikke var vi spesielt liten, heller.  Vi var faktisk en stor skolegutt på 12 år.  Jada, vi er en godt voksen herre.  Dette var attpåtil på en lørdag, og vi skulle på skolen.  Voksne mennesker i vår aldersklasse har nemlig opplevd dette, det var faktisk skoledag på lørdager helt fram til en gang på 1970-tallet.  Skikkelig stavnsbinding, det rene skoleslaveri.  Helt forferdelig.  De voksne hadde selvsagt lørdagsfri, og vi hadde et bestemt inntrykk av at moderen og faderen ikke var helt uten en viss skadefryd da de vekket oss den morgenen.  Vi vaklet ned, og kikket ut vinduet.  Utenfor var det som om hele byen var innhyllet og formummet, hvilket den jo også var.  Trærne var nedtynget av snø i en grad vi vel knapt har sett verken før eller siden, og en del greiner var brukket.  Faderen gikk og lurte på om taket holdt.  Det var helt surrealistisk.  Og det var selvsagt ingen som kom på å slå på radioen.  Det eneste de voksne var oppsatt på, var å få oss ut og av gårde til skolen.  Vi lurte på om det virkelig kunne være nødvendig, men det var ingen bønn.  Slett ikke.  Man kom jo fra et pliktoppfyllende hjem, av pliktoppfyllende foreldre og besteforeldre og oldeforeldre, og det var jo en plikt å gå på skolen, uansett vær- og føreforhold.  Så bare hold slutt med den sippingen, gutt, få på deg vinterklærne og kom deg i vei!  Hva i all verden, tror du at du kommer fra en familie av unnasluntrere og skoleskulkere?  Nei, under krigen, da var det greier.  Da måtte vi karre oss minst en halv kilometer til utedoen, selv om det var 20 grader minus, og samtlige 20 søsken, søskenbarn, onkler og tanter hadde magasjau på en gang!  Og til skolen måtte vi gå en halv mil på bena hver enda dag, med fiskeskinnsko eller trebånnar, og vi slapp ikke unna om det så regnet tollekniver, og var vi for sene, så fikk vi smake både linjalen og pekestokken!  Knapt var det med mat, også.  Så kom ikke her og klag.  Ja, det var tider, det hadde vært tøft for dagens sveklinger, nei, vet du hva! Så, kom deg ut!

Og vi gav oss pliktskyldigst i vei.  Nå har vi aldri vært så spesielt høy av vekst, ei heller da.  Og 70 cm med snø var ganske tungt å gå i, helt opp til Storhaug skole. Totalt kaos, og fullstendig ubrøytet.  Det var nærmest en mellomting mellom vading og svømming, en kamp med om ikke det våte, så i alle fall det hvite element.  Vi kavet oss i vei over en etter måten lang distanse, og husker ennå blodsmaken og mattheten.  Og vi forbannet oss på at noe slikt ville vi ikke akseptere å bli tvunget til flere ganger.  Endelig kom vi fram til skoleporten, som for øvrig så særdeles nedsnødd og forlatt ut.  Vi så oss omkring, og fikk etter hvert øye på Jonnemann, han som hadde en far som var ”kagemann”.  Hvilket utlagt betød at hans foreldre drev et lokalt sett velkjent bakeri i Kannik.  Jonnemann hadde også blitt sendt i vei ut i snøkaoset.  Jonnemann kom også fra en familie med særdeles pliktoppfyllende mennesker.  På skoleporten hang det en håndskrevet plakat.  Og sammen kunne vi lese den herlige teksten: ”Skolen er stengt i dag, grunnet snøfallet!”.  Vi så megetsigende på hverandre.  Og sammen kavet og svømte vi oss hjem igjen. 

Vi kom hjem, rimelig utmattet.  Og samtidig, rasende.  Hvorfor i H……. ble vi sendt ut på denne ekspedisjonen, når alle andre foreldre hadde hatt vett nok til å la ungene bli hjemme?  Normalt ville både faderen og moderen reagert sterkt på den slags ufinhet fra barnemunn.  Men nå så de rimelig skyldbetynget ut.  De hadde nemlig etter hvert hatt vett til å slå på radioen.  Og der, på ”Lokalen”, ble det gang på gang opplyst om at skolene var stengt, og at ungene burde holde seg hjemme….

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , , ,

13 comments


  1. nei vet De hva, min gode mann. jeg tar gjerne vinteren på en torsdag og overlater gladelig snøhelvetet til innlendinger, trøndere og nordlendinger.

    gi meg bare fortau og fremkommelige allmenninger slik herremenn med paraply er vant til 😀

    Hepp!

    Knallharde forhold, Pistolero! Tøffe tider. Men vi er ytterst enig. Gi oss om ikke solen, så i alle fall våren. Snart. Please.. 😀





  2. knallharde ja – de er bunnfrosne helt fra haciendaen til Storhaug skole, formoder jeg 😀

    Bunnfrosset, og skikkelig, dyp tele langt inn i sjelen…! :-)





  3. 😆 Helt sikker på at de ikke faktisk visste at skolen var stengt?

    Jeg husker svært godt en dag jeg hadde forsovet meg til skolen og stresset som en gal for å få på meg klær og sekk og komme meg avgårde. Ba så tynt min mor hjelpe meg med å lete etter nøklene mine, men hun mente det var min oppgave å holde orden på mine egne ting. (og det var det jo)

    Etterhvert fant jeg dem i lomma på regnjakka og løp av gårde. Kan huske jeg hadde blodsmak i munnen og sånne rare svarte prikker foran øynene da jeg pustende og pesende stod i skolegården og lurte på hvorfor det var mørkt i alle vinduene og ingen å se.

    Etter en stund fikk jeg pustet og pest nok til at hjernen fikk oksygen og kunne tenke igjen, og det gikk opp for meg hva grunnen var.

    Etter å ha tuslet sakte og slukøret hjem igjen ble jeg mødt av en leende mor som sa hun hadde vurdert å fortelle meg at det var lørdag….

    Om de egentlig visste at skolen var stengt? Veeel, vi har jo i ettertid gjort oss visse tanker. Og det var tross alt lørdag. :-)

    Men vi hadde nok visst at det var lørdag dersom vi hadde hatt lørdagsfri, kan man si. En pesende svett historie var det jo uansett. :-)





  4. “blodsmaken og mattheten.” hehehehe :)

    La oss aldri lure på hvorfor våre foreldre ville ha oss ut av “bingen”..og vekk… omtrent som å lure på årsaken til big bang 😀

    Ikke helt uten en viss kjerne av sannhet, det der med blodsmak og matthet. :-)

    Men det var jo tross alt lørdag, og de voksne hadde fri…akk ja. 😀





  5. Tale; “pustet og pest nok til at hjernen fikk oksygen og kunne tenke igjen”

    Er du helt sikker på at dette fungerer ennå?

    Nå har vi forstått det slik at Tale fortsatt er rimelig sprek…? 😀





  6. Bohemen: Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har sluttet med både pesing og tenking for lenge siden!

    Hva, tenking også…? 😀





  7. Minne for livet det der #

    Så absolutt. Det er slikt man aldri glemmer. :-)





  8. Ja jeg husker lørdagsskolen. Vi kjørte lang vei med buss og det var vill jubel hvis vi var så heldig at bussen kjørte seg fast :-) Så gikk da den dagen på et vis.

    Jada, det skal mye til å glemme den der lørdagsskolen. Rimelig kjipe greier. Selv opplevde vi å gå på skolen på lørdager så sent som i 1973, på gymnaset. Ikke helt bra, nei… 😀





  9. Noen ganger har altså snøen en hensikt..Det er en god ting å vite! 😉

    Når de kalde gradene slo seg sammen for alvor,hendte det at det hang en lappe på klasseromsdøren som fortalte at “Dagen er avlyst” ,-det er jammen ikke småtterier,forstår du! 😆

    Hehehe..nei, det er rart hva den der kulden og vinteren kan får seg til å forårsake, vet du! 😀





  10. Lørdagsskole? Ikke rart man ble skolelei etter barneskolen. Artig å tenke på at man før i tiden faktisk tok seg til skolen på egen hånd. Ser ut som alle barn idag blir kjørt til døren. Forøvrig ond mor til Tale, haha!

    Vi opplevde altså å måtte gå på skolen lørdager helt til og med 1. klasse på gymnaset. Egentlig ganske utrolig. Men ellers var det ikke mye snakk om å bli kjørt til verken skolen eller til aktiviteter. Det var til å gå eller sykle. Ikke hadde vi bil, heller.. :-)





  11. En utrolig fornøyelig historie. I ettertid! Men det skulle ikke forundre oss om den var sann. For slik var det i “gamle dager”. Hvor ordet “plikt” faktisk betydde noe.
    Beskrivelsen av hvordan de hadde det under krigen var spesielt morsom. 😉

    Takker for hyggelig kommentar! :-)
    Joda, historien er ikke så veldig langt fra sannheten. Og ja, det var nok en annen oppfatning av dette med plikt og oppmøte til både skole og arbeid på den tiden. Faderen snakket gjerne om de tøffe takene under krigen, så vi har nok gjort et lite poeng ut av dette. Vi skrev en forkortet variant av historien på bloggen til en lokalavis forleden, og den ble tatt inn i papirutgaven. Der hadde man dradd det der med krigen enda et par hak lenger… :-)





  12. Jo da, det var kjekt å se den første snøen lave ned. Og som det lavet ned hehe. Begeistrelsen har avtatt noe etterhvert, må innrømme det. Been there, done that… føles det mer ut som nå.

    Snøen i 69 var jeg noen måneder for sent ute, til å få oppleve 😉 Men det var sikkert imponerende….og slitsomt *ler*

    Her lengtes det etter påske med grilling, sol og påskekylling-jakt. Og ikke minst, så kjenner hu mor sjøl en intens trang til å sitte i solveggen. Kanskje med ei god bok, kanskje med en kopp kakao og kanskje hele påsken?
    Og la dette være sagt…hu mor trenger aldeles ikke snø…for å feire påske. Tvert imot. Hu mor sjøl foretrekker den mer vårlige varianten av påske 😉

    Vi husker klart hvor fantastisk det var med snø da vi var barn. En intens glede over det hvite, og hvor kjekt man kunne ha det i snøen. Vi er hjertens enig i at det nok har blitt avdempet ganske betraktelig gjennom årene. Og i år kan vi nesten ikke vente til snøen forsvinner, og vårtegnene setter inn for alvor. Det er rett før vi blir smådeppa av denne evinnelige vinteren. Vi kommer definitivt ikke til å forfølge vinteren oppover fjellsidene når den endelig trekker seg tilbake, kan man si… 😀





  13. avatar toril54

    Det var en veldig morsom historie – nå i etterkant!

    Ja, i etterkant kan man le av så mangt! Men det var nok ikke så kjekt mens det stod på. 😀

    Ellers begynner vi virkelig å bli lei av vinter og snø i år, også. Hva KAN det komme av, mon tro…?





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *