Dag Eigil: Pedagogen, pedagogen, hvor har du gjort av deg….

Det er rart med det, men vi pedagoger beskyldes fra tid til annen for å være både distré og fraværende.  Mye sykefravær skal pedagogene visstnok ha, og av en eller annen merkelig grunn er det enkelte som mener at vi tidvis kun er fysisk til stede.  At vi er kunnskapsløse og lite inspirerende, lar ting skure, og ikke ser den enkelte elevs behov.  Vi kan selvsagt ikke med vår beste vilje forstå dette.  Vi er jo alltid til stede, nærværende, oppdatert og dertil hensynsfull.  Men det er vel med dette som med det meste ellers her i livet, det kommer an på øyene som ser.  Dessuten finnes det jo alltid mulighet for misforståelser.  Og når alt kommer til alt, dreier det seg om kommunikasjon.  Som her forleden.

 

Fra tid til annen hender det at vi pedagoger her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden blir satt til å undervise på diverse kurs.  Ikke alltid like populært, men det blir i alle fall et par ekstraskillinger ut av det.  Denne uken var det oss språkpedagogers tur.  Et par timer hver med intravenøs eksamensdrill inne på kurssenteret.  Men samtlige er drevne pedagoger med lang fartstid, og vi vet utmerket godt hva vi skal gjøre.  Trodde vi.

 

Kl. 09.30.  Kollega R. skulle starte showet.  Det gikk en stund, og så begynte telefonene å ringe.  Både den stabile og den mobile.  Om vi hadde sett noe til kollega R.?  Han var ikke møtt til undervisning, og eksamenskandidatene var mildt sagt frustrerte.  Hvor i huleste hadde R. gjort av seg?  Riktignok er kollega R. en godt voksen herre, men siden han er en utrolig rutinert og organisert person, vakte hans plutselige uteblivelse både savn og forbauselse.  Tiden gikk.  Eksamenskandidatene protesterte høylydt, kurskoordinator løp lettere forvirret omkring, svettende og med håret til værs, og sentralborddamen ringte det ene nummeret etter den andre.  En ansatt ved kurssenteret måtte gå inn for å roe gemyttene.  Uten særlig suksess.  Overtegnede herremann og en annen kollega diskuterte hvilke muligheter som fantes for å ro i land situasjonen, og hvor i huleste kollega R. hadde gjort av seg.  En forbipasserende kollega nevnte noe om at han hadde sett R. forlate skolen ved litt før kl. 09.30, som om dette var det mest naturlige i verden å gjøre på dette tidspunktet.  Hva, hadde han bare gått?  Force majeure?  Hadde det hendt noe akutt der hjemme, som krevde R.’s umiddelbare oppmerksomhet?  Dreide det seg om tidligsymptomer på presenilitet?  Var kollega R. på vei til å bli medlem av den lokale Korttidsminneforeningen? 

 

Den ene muligheten etter den andre ble lansert.  Skremmende vyer.  Sterke meldinger.  Sentralborddamen ringte hjem til R.’s frue.  Neida, alt i orden der hjemme.  Hva, var ikke R. på jobben, som vanlig?  Burde man ringe til Politiet?  Ta en telefon til sykehuset?  Hadde det skjedd en ulykke?  Var kanskje stakkars, godt voksne kollega R. blitt påkjørt i forbindelse med en kort ekspedisjon opp til REMA 1000?  På den annen side var jo R. fortsatt en særdeles sprek og velholdt herre, med god holdning og førlighet, og samtlige sanser i behold.  Eller?

 

Det ble lett i verkstedbygget, og utenfor skolen.  Og på baksiden av skolen, mot sjøsiden.  Kunne det tenkes at kollega R., i et akutt anfall av forvirring, og etter retting av altfor mange stiler, rett og slett hadde gått på havet?  Hadde han kanskje gått ned de fæle trappene ned til Sikkerhetssenteret, uten å holde seg i rekkverket?  Det hele tok såpass av, at det til slutt ikke hadde forundret oss dersom man hadde foreslått sokning og undervannskamera.  Og samtidig begynte vi så smått å grue oss til det var tid for vår smule innsats i manesjen.  Vi ville sannsynligvis bli mottatt med en alvorlig skyllebøtte. 

 

Stemningen var særdeles trykket.  Inntil kollega R. plutselig dukket opp igjen, med sitt vante jeg intakt, som om intet uvanlig var skjedd.  Hvor i huleste, heite H….. hadde han vært?  Hadde han glemt seg helt ut?  Dette var alvorlig!  Men flegmatiske kollega R. beholdt roen.  Neida, han hadde ikke glemt noe som helst.  Han hadde da sannelig undervist så det holdt, og hans pedagogiske samvittighet var hvit som nysnø.  Hva i alle dager, her hadde han strevet og undervist uten pause, og så ble han møtt med kjeft og sure fjes?  Hva var det de tillot seg overfor en av skolens nestorer?

 

Og så kom forklaringen.  R. hadde sittet på sitt kontor til det var på tide å sette i gang.  Men det stod ikke noe om romnummer er på kurstimeplanen, så han gikk ut fra at det dreide seg om samme rom som i forrige runde for noen uker siden.  Utenfor kontoret satt det et par kurskandidater, som heller ikke visste hvor de skulle være. Ikke hadde de sett noen av de andre kandidatene, heller.  Så R. og de to kurskandidatene gikk til et tomt klasserom, og R. skred til verket.  Grundig, og lenge.  Uten å vite noe om den pågående leteaksjonen, og selvsagt uten å ha med seg mobiltelefon. 

 

Og nedenunder var altså minst 6 personer i full sving med letingen, og vi trodde tydeligvis at vi hadde snudd hver stein.  Men ingen, absolutt ingen, kom på genistreken med å ta en dør-til-dør-runde rundt i klasserommene.  Klasserommet er tydeligvis det siste stedet man forventer å finne en pedagog.  Og så var det dette med kommunikasjonen, da.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , , , ,

14 comments


  1. Skjønner godt dere ble bekymret. Det er mange tanker som farer rundt i hodet i en slik stund og krisemaksimeringen når sine høyder.
    Håper ingen var sinte på han i etterkant, og at dere viste at dere var glad i han istedet for sinte :)

    Ja, her var det snakk om kollegialt samhold og ditto omsorg. Og en ikke så rent liten smule irritasjon fra kursfolket, som driver kurs for næringslivet. Vi antar at situasjonen ble rodd i land, selv om kollega R. måtte finne seg i å høre litt av hvert! 😆





  2. 😀

    Livets teater utspiller seg på så mange scener…! :-)





  3. Nei, hvem skulle trodd at pedagogen var på “rommet sitt” 😯 Og attpåtil måtte han motta kjeft, og helt sikkert berolige kona 😉

    Hehehe…vi synes nesten vi ser R.’s frue, og hvor nervøs hun ble. Men R. er ikke en person som lar seg vippe av pinnen så lett…! :-)





  4. Ja disse pedagogene, de pedagogene. De får det til.
    Har dere ikke slikt høytaleranlegg som overlæreren en sjelden gang gav oss beskjeder i.

    Men det var kanskje ingen som visste hvor bryter’n var 😉

    Fornøyelig lesing, men hvordan gikk det med deg da og hva var det dere egentlig skulle gjøre?

    Av en eller annen grunn er det dårlig med høyttaleranlegg ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden. I grunnen underlig. Men det anses vel kanskje som overflødig i vår moderne tidsalder? Og dessuten var det jo ingen som overhodet kom på at han kunne være i et klasserom. Alle andre steder, men altså ikke der… 😆





  5. Denne var herlig da…dørtildør aksjon ja… Og du skriver utrolig godt da:))) ha en fin kveld:)))

    Takker og bukker så mye for det, Ann Helen…slikt varmer en middelaldrende rølpeskribents hjerte! 😀





  6. Det der har jeg gjort selv en gang. I dokumentsenterjobben skulle jeg undervise i logg-registrering en time på et arkivkurs. Det gjorde jeg også året før, på KNA-hotellet. Jeg var brennsikker på at det neste år var på samme sted, og troppet opp der kl 10. Resepsjonisten var et spørmålstegn. Arkivkurs? Hæ? Ikke her det nei. Ring, ring, nei, i år var det på Forus! Det var ti minutter før kursstart, og jeg ville aldri rekke fram i tide. Heldivis fikk jeg tak i hun som skulle fortelle om seismikk-bytter i timen etter meg, hun hoppet inn en time før, og så var jeg på plass til timen etter. Da var jeg svett gitt. Det var heldigvis ingen andre enn seismikk-damen som kjeftet.

    Hehehehe…den var jo rimelig heftig, da. 😀 Tipper at man følte seg rimelig varm rundt ørene da man endelig var i gang med kurset. Men det er rart med alt som går godt… 😆





  7. Hahaha!Dette var noe av det morsomste vi har lest på lenge. :)

    Veldig hyggelig når til og med erfarne pedagoger med lang fartstid setter pris på våre små skriverier og hverdagsfilosoferinger..! :-)





  8. Det å finne en lærer inne i et klasserom må vel kalles en sjeldenhet!! :)

    Denne her er fornøyelig,Dag Eigil!

    Koseklapp til Red Fox!

    Ja, og det ser ut til at dette også har smittet over på oss kolleger! Vi kommer ikke på tanken, en gang… :-)
    Pus vimser omkring og venter på aftensfisken.. :-)





  9. Morsomt og skræmandes på en gang :) Minner meg litt om “man over board” alarmen jeg engang opplevde på en rigg i Nordsjøen. Vaskerifyren var borte vekk. Han hadde litt problemer mente noen… Men, vi fant han tilslutt, langt inne i en svær haug skittentøy der han lå og sov. Det stuntet kostet han jobben etter hva jeg husker… man tuller ikke med slikt.

    PS: har du sjekket the inbox ? :)

    Ja, riktig så festlig. Og i dette tilfellet, også rimelig uskyldig. I alle fall fikk R. det til å fortone seg uskyldig, på tross av arge eksamenskandidater og oppgitt kurskoordinator. 😀
    Vi går ellers ut fra at den der fyren som lå og sov i skittentøyet, kanskje hadde inntatt saker og ting?

    Inboksen er sjekket. Vi stiller nok ganske sikkert… :-)





  10. Når tiden er inne
    og kurset skal starte
    må ikke lærer’n forsvinne
    sånn helt i det blå

    For kandidatene surner
    og hjernen den turner
    etter svaret: “hvor er pedagogen hen nå?”

    Og når timen er over
    og lærer’n tusler
    stille inn på plassen sin

    Er alle forvirra
    og sinte og sure
    “hvor har du vært, ditt pedagogsvin!”

    Og lærer’n blir lei seg
    og sint og såret
    av disse urettferdige ord

    For han har vært
    der han skulle være;
    i klasserommet der han var i fjor

    Moralen må være
    ikke vær så sære,
    let på det siste stedet du tror!

    😀

    Det er bare til å bøye seg i støvet i ren imponasjon, over Amavels flotte poesi! Det burde vært muligheter for å gi stjernedryss til kommentarer fra tid til annen! :-)





  11. 😆 Nei, tenke seg til. Hvem ville vel gjettet at en pedagog befant seg i et klasserom. 😆

    Ja, hvem kunne vel tenke seg den muligheten. Den var jo totalt usannsynlig… 😀





  12. Dag Eigil da. Man leter da ikke etter bilen i garasjen heller 😀

    Nei, selvfølgelig ikke! Den er man jo ute og kjører i! 😀





  13. Av en eller annen grunn bringer du frem det poetiske på haltende rim i meg, Dag Eigil, jeg vet ikke om det er en urovekkende ting? Uansett, god helg til deg og din hustru 😉





  14. Kommunikasjon er noe dritt.. .. 😉





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *