Dag Eigil: Arbeidsmaurenes betydning i et inkluderende arbeidsliv.

La det i utgangspunktet være helt klart: Dersom man skal ha en noenlunde velfungerende samfunn, må det være noen som må dra lasset.  Ta ansvar, hjelpe dem som trenger det.  Dette gjelder både på makro- og mikronivå, og selvsagt også i arbeidslivet.  De friske og oppegående må jobbe og betale skatt, slik at samfunnet kan etablere og opprettholde velferdsgoder for de som trenger det.  Skole og helsevesen, trygder og ytelser.  Livet er som kjent omskiftelig, og det er ikke godt å vite når man kan få behov for samfunnets velferdsytelser, enten det er for seg selv eller for sine nærmeste.  God helse eller stabile ansettelsesforhold er på ingen måte noen selvfølge, og det er vel de færreste av oss som bare surfer ubesvært gjennom så vel livet som arbeidslivet, uten å møte vansker eller endog kriser.  Dette er vel også en vesentlig del av årsaken til at myndighetene tilstreber et såkalt inkluderende arbeidsliv, der det skal være plass til de som av ulike grunnet, for kortere eller lengre tid, kanskje ikke er i stand til å yte de sedvanlige 110 prosentene som forventes i dagens turboarbeidsliv.

 

Det er sikkert de som er uenige, men vi mener at vi fortsatt, i det store og hele, har en rimelig høy standard hva angår arbeidsmoral her i landet.  Det finnes fortsatt ganske mange arbeidstakere med høy yrkesstolthet.  Arbeidstakere som stiller på jobb hver eneste arbeidsdag, selv om de kanskje langt fra er helt i form, utfører sine arbeidsoppgaver til punkt og prikke, og takler tøft og til tider umenneskelig arbeidspress uten å klage, i solidaritet med så vel arbeidsgiver som sine kolleger.  Mennesker som opplever store og nærmest overgrepspregede omorganiseringer eller nedskjæringer på sine respektive arbeidsplasser, og som i tillegg til de frustrasjoner og påkjenninger dette måtte medføre, kanskje også blir utsatt for hets og utskjelling, eller direkte mobbing.  Og samtidig levere tjenester av topp kvalitet, med et smil, og helst i går.  Arbeidstakere i skoleverket, og nå i den senere tid, også i NAV, vet for eksempel noe om dette.  Og for den del, mange arbeidstakere i det private næringsliv.  Og det provoserende her, er opplevelsen av at denne arbeidstakergruppen blir tatt som en selvfølge.  Spørsmålet blir da hvorvidt man da, med tanke på å realisere et inkluderende arbeidsliv, på sett og vis har gått for langt.

 

Det er ingen som liker å bli tatt som en selvfølge, som en del av tapetet. Dette gjelder i så vel privatsfæren som i arbeidslivet.  Ikke desto mindre er det dette som er tilfelle.  Men selv arbeidsmaurene, de stabile og langtidsfriske, de som sjelden eller aldri klager, men bare står på, gjør sin jobb, leverer varene og betaler sin skatt, kan av og til begynne å knurre.  Og dersom en slik knurring blir tilstrekkelig høylydt, når de som i alle år har stått på og maurjobbet, ikke lenger finner seg i å bli sett på som en del av inventaret eller kontorutstyret, vil det nok bety problemer for atskillige arbeidsgivere.  Og vi snakker ikke her om ”gullbukseadelen”, de som lett og ledig svinger seg fra den ene prestisjestillingen til den andre, og gjerne tar seg et hopp i gyllen fallskjerm etter å ha ”driti på draget”.  Her snakker vi om vanlige, pliktoppfyllende ansatte, tilhørende den allmenne hop.

 

Tilbake til tanken om det inkluderende arbeidslivet: Trofaste arbeidsmaur, som kanskje ved flere anledninger har ytret ønske om endring av arbeidsoppgaver, eller endog søkt andre jobber, uten at dette har avstedkommet noen ønsket endring, vil kanskje føle det som litt provoserende når for eksempel langtidssykemeldte kommer tilbake, for eksempel etter et ublidt møte med ”veggen”, nærmest knipser med fingrene, og med kysshånd blir tildelt nye og kanskje mer interessante arbeidsoppgaver. Eller kanskje til og med en ny jobb.  For da er det plutselig et helt annet sett med regler som gjelder.  Man forsøker da å virkeliggjøre det inkluderende arbeidsliv her ved bedriften, må vite.  Plutselig later det til at de kan velge fra øverste hylle, og kanskje slippe det de nå anser som uakseptable arbeidsoppgaver.  De vanlige arbeidsmaurene er det jo ikke så farlig med.  De skal på ingen måte behandles med den samme, rævsleikende ydmykhet.  Så de kan fortsatt dynges ned i arbeid som før, og deres ønsker om endring i arbeidssituasjonen, om overhodet å bli sett, er selvsagt ikke noe å bry seg om.  Neida, for dem er det intet behov for personalpolitiske tiltak.  De skal jo regnes som de selvfølgelighetene de er, og dersom de ikke er fornøyde med tingenes tilstand, så kan de jo bare ta sin eventuelle hatt og gå.  Slik er det bare, de har overhodet ingen sak. 

 

Denne gruppen arbeidstakere, som i festtalesammenheng skal være så fryktelig viktig for samfunnet, er altså fritt vilt, og skal kunne kjøres fullstendig på ræva, og i verste fall, for noen, på hodet i veggen.  Da først kan det bli en ”new deal”.  Ja, for noen oppegående personalpolitikk i forkant er jo aldeles utenkelig.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , ,

8 comments


  1. Tiltredes! 5 stjerner avgitt. Mange gode momenter, har intet å tilføye.

    Da vil vi rett og slett bare takke for stjernedryss og hyggelig kommentar! :-)





  2. Det er ganske så snodig sak det der!

    Ja, ganske så merkelig. Men sant. :-(





  3. Her aner jeg et ledelsesproblem, for å underdrive litt…. ? Jeg har selv, ved et par anledninger (i min karriere som dataslave) vist ledelsen fingen og mønstret av. Det har jeg aldri angret på. Ved en anledning opplevde jeg fryden ved å bli tilbakekalt (som innleid konsulent til ca. fire ganger høyere timelønn). Mange vet ikke hva de har før de mister det.

    Det er avgjort et ledelsesfilosofisk problem. Og noen, kanskje en hel del, har fått gleden av å kunne vise fingen og gå, på den måten du beskriver. Også en kompis, godt voksen, ganske nylig. Men for mange, kanskje det store flertall, er nok det bare en drøm. Dersom de ikke ser tegningen, da. Og blir sykemeldt. :-)





  4. Dette er vanskelig, viktig, følsomt og sårbart Dag Eigil.
    Det er lett for en leder å “regne med” den som alltid er der og glemme dem ved anledninger hvor kanskje litt forandring hadde gjort seg.

    Vi er alle unike og har dermed et visst behov for individuell behandling samtidig som de fleste passer inn i den store haugen.
    Det er ikke lett å gjøre alle til lags i en slik situasjon og særlig ikke når man må ta personalhensyn på grunnlag av det du nevner her.

    Det er viktige områder innen administrativ ledelse du peker på her og det er ikke mange ledere som klarer å løse slike forhold bra. De fleste løser de nok til en viss grad tilfredsstillende, men noen tilfeller svært dårlig.

    En av de store arbeidsgiverne i dag som får enormt med pepper og som har meget svak ledelse er NAV.

    Jeg tror hvis man hadde hatt anledning til å gå inn å analysere arbeidssituasjonene i NAV-kontorer rundt om, så ville forskjellen ligget i ledelsen. Der den fungerer, fungerer også alle “kundebehandlerne”.

    Det er mange i NAV som blir urettferdig behandlet pga deres arbeidssituasjon.

    Jeg savner sterkt det å ha ledelsesansvar og å jobbe i dialog med “mine” ansatte. Det var min beste tid i min karriere.

    Fint og viktig innlegg Dag Eigil.

    Dette var en skikkelig fin og fyldig kommentar, som vi setter stor pris på. Nei, det er sannelig ikke alltid like lett å holde oversikten, verken for lokale eller mer distanserte ledere. Og da blir det gjerne slik at man tas som en selvfølge. Og de NAV-ansatte har sannelig fått høre det i det siste, ja. Synes litt synd på dem etter hvert nå… :-)





  5. Veldig bra,Dag-Eigil.

    Her tar du fatt i et ledelsesproblem så det suser. Kanskje ledere i arbeidslivet burde lese innlegget ditt?
    Jeg vil bare bemerke at det også er viktig å ta langtidssykmeldte som klarer å stable seg på beina og komme tilbake, på alvor.
    Men SAMTIDIG må man ta mye mer hensyn til alle de (foreløpig) friske som står på og holder hjulene og smfunnet i gang.
    Arbeidsmaur kan møte vegge hvis de blir overbelastet og ikke får tilbakemelding på arbeidet og dessuten opplever seg oversett.

    Jeg slutter meg forøvrig fullstendig til Breiflabbens kommentar, helt enig med ham.

    Veldig viktig innlegg.

    Stjernestøv i fast form fra meg.:o)

    Hei, Starlett. Hyggelig du stikker innom.

    Neida, vi er på ingen måte ute etter å henge ut de langtidssykemeldte i vårt innlegg. Men det er faktisk ganske mange vanlige arbeidstakere der ute, som opplever den beskrevne forskjellsbehandlingen, mens de selv blir utsatt for det samme, eller endog økende, arbeidspresset hele tiden. Selv om det er så vidt de greier å holde seg oppe selv. Akk ja, ikke noen lett sak, den der.. :-)





  6. Heia Dag Eigil :)

    Jeg satt her og skulle skrive en lang og fyldig kommentar..Men..Jeg skriver heller under paa alt det som du har skrevet..stjerner gjoer jeg ogsaa.

    Kjempebra innlegg!

    Hei og hopp!
    Vi takker for fin kommentar og stjernedryss. Ha en vidunderlig uke fortsatt… :-)

    Ha en flott uke :)





  7. Morn!

    Det jeg skal skrive her, vet du alt om, men jeg skriver likevel. Om den langtidsykemeldte har vært sykemeldt pga arbeidsrelaterte “problemer” er det arbeidsgivers plikt å legge til rette for at arbeidstakeren kan komme tilbake i jobb igjen. Det innebærer i noen tilfeller at arbeidsoppgavene må endres. Slik er loven. Det er jo også slik at en som arbeidsgiver har taushetsplikt, så andre ansatte er kanskje ikke fullt informert i saken. Da blir det opp den ansatte det gjelder å fortelle om seg selv til sine medarbeidere. For noen er det naturlig, for andre vanskeligere. Det tror jeg også kan ha sammenheng med kulturen på arbeidsplassen å gjøre og hvordan den som har vært borte over tid føler seg imøtekommen blandt sine kollegaer. At det kan føles urettferdig for oss andre, er en annen sak. Vi kan bruke feks. medarbeidersamtalen til å utrykke vår misnøye eller ønske om endringer i våre arbeidsoppgaver. I de fleste tilfeller (vil jeg tro) kan vi også uten om medarbeidersamtalen ta kontakt med leder og ytre ønsker om endringer i oppgaver. Vi er jo også forskjellige som mennesker og har vår styrke på ulike områder, for en leder er det viktig å se og vite om hva de ansatte har av kvaliteter/kvalifikasjoner og hva hver enkelt kan bidra med, videre bør vel lederen i samarbeid med den enkelte/fagforeninger og muligens verneombud “unytte” den enkeltes ressurs til det beste for hver ansatt og arbeidsplassen. I vårt yrke er det jo også mulig for oss å hospitere/bytte jobb for en periode med andre i lignenede yrker (om en finner noen som vil gjøre byttet da). Jeg mener hvertfall vi som ansatt har mange muligheter for å gjøre endringer i vår hverdag om vi vil det. Som leder mener jeg en av de viktigste jobbene jeg har er å legge til rette for alle ansatte slik at de opplever en meningsfylt arbeidsdag der de får brukt seg selv og der de føler seg nyttig, uansett om de er friske eller syke.
    Ha en fin dag!

    Veldig flott og fyldig kommentar. Dette er bra! :-)
    Joda, vi er fullstendig klar over dette med at arbeidsgiver har plikt til å legge til rette for at de som har vært langtidssykemeldt, kan komme tilbake til jobb, finne seg til rette og trives. Men vi føler, og har sett hos andre, at dette med å ta “ting” opp i forbindelse med sin leder i medarbeidersamtaler, og ellers, ikke har noen funksjon ut over umiddelbar mentalhygiene der og da. Det hele havner i en skuff, lederen sier tja og ha, og ingen endring skjer. Null! Nada! Det er bare til å køle på med mer av det samme, jf. innlegget. Så dette blir for mange bare svada og fine ord. Men som ordtaket sier: Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner! :-(





  8. Dette var noe av det beste jeg har lest på lenge. Det gjelder både temavalget og din måte å beskrive det på.
    Takk!

    Vi takker for en meget inspirerende kommentar fra en dyktig bloggerl, og dertil kunstner og pedagog! :-)
    Fint at vi valgte et tema som engaserte. Ha en fortsatt herlig aften..og snart helg. :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *