Dag Eigil: Avdelingsmøtet var verst…

Vi må bare vedgå at en av våre mange laster her i livet, er en hang til å presse oss av gårde på jobb, nesten uansett hvor dårlig vi måtte føle oss.  Listen for å ha sykefravær ligger etter måten meget høyt blant mange i kollegiet, og det skal ganske så mye til før vi ser oss nødt til å kaste inn håndkleet.  Som en festlig sjel der ute ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden en gang sa: “Eneste grunn til fravær er egen begravelse, og da på vilkår av at man stiller med opplegg for vikaren”.  Så vi har nok mang en gang villig vekk delt både virus og andre bassillusker med så vel kolleger som disipler, spesielt i starten.  Nå er det etter hvert lite som biter på oss. 

Inntil onsdag.  Ut over dagen ble vi plutselig voldsomt tett i brystet, akkompagnert av en særdeles plagsom hoste.  Vi følte oss som kollegiets mest populære person på onsdagens fellesmøte, og fikk hele seteraden for oss selv.  Merkelige greier, det der.  Torsdag morgen var vi rimelig redusert, og vurderte saken alvorlig, men det endte selvsagt med at vi stilte på jobben likevel, hostende, hes og febril.  Vi blir gjerne i litt dårlig lune i slike situasjoner.  Det gjør liksom noe med humøret, og utsikten til fem timer i klasserommet og et erfaringsmessig langtekkelig avdelingsmøte bidrog på ingen måte til sinnets munterhet.  Men disiplene var både greie og forståelsesfulle, og ellers er det jo en viljessak.  Så vi kom oss da igjennom dagens undervisning på et vis. 

Avdelingsmøtet var verst, faktisk langt verre enn undervisningen.  Og vårt nærvær ble, merkelig nok, ikke helt verdsatt av de nærmestsittende møtedeltakerne.  En masse detaljer og blablabla om dagens viktige sak, som vi på sett og vis fikk med oss gjennom et filter av tungpustethet, feber og hodepine.  Men møtet trakk ut, og vi begynte etter hvert å bli rimelig irritabel.  Møtet hadde nå så avgjort kommet til møteplagerstadiet, noe som også under normale forhold er egnet til å irritere oss.  Men gjennom våre sløvede sanser forekom det oss at de satt der og laget irriterende lyder med munnen, en form for møteplagersk smalltalk, med tanke på å kvalitetssikre at man måtte kjøre hjem i rushet.  En tanke vi på ingen måte guterte.  Det var bare en ting å si. “Unnskyld, men kan vi få lov til å gå nå?  Vi er faktisk ikke i form!”  Vi gikk.  Før rushet. 

Og i dag er det fredag.  Nok en arbeidsdag. Jippiii!

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , ,

11 comments


  1. Håper at du blir bedre snart, Dag-Eigil!

    Ellers vil jeg bare si at beskrivelsen din fra avdelingsmøtet var særdeles godt beskrevet.
    Du verden så mye tid all møtevirksomheten tar.

    Om man blir bedre lærere av overdreven møtevirksomhet for møtenes skyld?

    DET kan i høyeste grad diskuteres.

    😀

    Stjernestøv til fem stjerner i fast form og god bedring! :o)





  2. Jo takk, jobbfakiren har stått opp igjen, klar for ukens siste stunt. Fortsatt ikke bra, men det går.

    Møter er ikke alltid helt bra, nei… men oppmuntrende kommentar og stjerner hjelper jo! :-)





  3. Lykke til på jobb, Dag-Eigil. Jeg skjønner at fakirfaktoren er høy, men så kan du jo ta det med ro og bli frisk i helga. :o)
    Ha en god dag!





  4. Det går nok bra. Heldigvis en rimelig lett dag i dag, men det er ikke fritt for at vi ser fram til at det blir helg… 😀





  5. Hmmm, lærerne sender elevene på hodet ut av klasserommet ved det minste tegn til feber eller hoste med streng beskjed om at de har å holde seg hjemme i minst sju dager. Er de små får foreldrene bare vær så god å ta seg en uke fri, det spiller ingen rolle omhostet var et engangstilfelle. For smitte skal vi ikke ha.

    Men lærernegår altså på jobben med feber og sykdom…..hmmmm 😉





  6. Bemerkelsesverdig lite sykdsomsfravær i klassene også, her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden. Men store brønnteknikk-elever og fagskolestudenter er jo tøffe, da. Eller så har det kanskje noe med den friske sjøluften å gjøre…?

    Men vi pedagoger er som kjent også en tøff kategori mennesker… :-)





  7. Det bør dere helst være, ja. Skal dere overleve å hanskes med elever og rettebunker hele yrkeslivet!

    Og nei, det var ikke sarkastisk ment.

    Ja, de der rettebunkene er rett og slett skikkelig ille. I perioder føler pedagogene at de egentlig aldri har fri. Det blir retting på oss i helgen også, feber eller ikke feber…akk ja. :-)





  8. Som de sier: det er f.t. bare èn influensa i Norge! Og det er “Svineinfluensaen”.

    Så fører du noen statistikk på hvor mange unger du sendte hjem til sine foreldre med virus i sine slimhinner? (De burde nok være takknemmlige for at du gir ditt bidrag til utbredelse av immuniteten i Norge, men jeg er faktisk ikke helt sikker)

    Jovisst er det tøft å vise at man kan stå oppreist i enhver situasjon, men er det lurt?

    Det er mye svinefokus for tiden, og andre infeksjonstyper som hører årstiden til, blir gjerne ikke like mye fokusert. Men det er nok ikke svinet som har angrepet oss. Og det later til at brønnteknikk-elever og fagskolestudenter har rimelig sterkt immunforsvar. Man havner lett i den der lærerfellen, der man har gjort avtaler med klasser, byttet om på timer og satt et visst apparat i sving, noe som krever at man faktisk er til stede. Og fravær ville skaffet oss problemer, for å si det slik. Så tvinger man seg av gårde, og gjør jobben. Men lurt er det kanskje ikke. Man skal ikke være vekke fra jobben bare man er en smule snufsete, men det er måte på alt. :-)





  9. Hmmmm…dette minner meg om den tiden jeg selv var arbeidstaker og riktig så pliktoppfyllende og ansvarsbevisst, før jeg ble en ekte slabbedask…

    Jeg håper du får et velfortjent “takk for innsatsen” når tiden kommer, for det fortjener du nemlig!

    En riktig god bedring Dag Eigil, og nyt helga i utstrakt stilling, hvis det blir nødvendig! 😀

    Takker for hilsen. Og etter en heftig natt med hosting og svetting, nyter vi helgen som best vi kan her hjemme. Ellers tror vi i grunnen ikke at man får særlig honnør for å ha presset oss av gårde på jobb med feber og piping i brystet. Det blir vel helst tatt som en selvfølge. Innlegg om det kommer. Ha en fortsatt herlig helg… :-)





  10. When the going gets tough,
    the tough get going. :-)

    Noe sånt, ja….! Vi er jo tross alt mannfolk! 😆





  11. Nei, “snufs” holder ikke i disse høst-tider, men kombinert med litt kvalme og hodeverk, ville jeg vel resignert…

    Egentlig har vi nok kanskje vært litt sånn dumsnill, ja. Og sta. Man får som kjent verken medalje eller andre former for påskjønnelse for slik innsats… :-(





Leave a Reply