Dag Eigil: Om skjeggvekst, og probate råd for å stimulere denne

Det er kanskje litt vanskelig å ta inn over seg, vår alder og framtoning tatt i betraktning, men faktum er at også overtegnede herremann også har vært blussende ung en gang.  En skikkelig, pen og blond, norsk ungdom med, i det som for oss den gang fortonte seg å være så altfor lenge, den reneste ferskenhud.  Ikke var vi plaget noe overvettes med kviser, heller.  Dette var i og for seg ikke noe direkte savn, i og med at vi hadde venner som var rimelig godt forsynt med slikt.  En av dem hadde endog et oppsyn som var egnet til framprovosere tanker om en nystekt pizza.  Rent ut appetittvekkende.

Men det var altså dette med skjegget, eller rettere sagt, mangelen på skjegg.  Vi følte etterhånden det snart burde begynne å skje en seriøs utvikling her.  Det begynte rett og slett å bli et savn.  Vi var jo liksom i ferd med å bli en voksen gentleman, og barberte vel vekk de stakkars fjonene som var, men det var rart med det.  Vi savnet liksom den der skrapende lyden, den som tilkjennegir barbering av ekte mannfolkskjegg. 

En eldre nabo i bygda der ute på øya, en i og for seg koselig og godmodig gammel gubbe, lot til å ha mye moro av det der, og unnlot ikke å komme inn på dette ømtålelige tema når han traff på oss, i tide og helst i utide.   Det var nok egentlig ikke vondt ment, men snarere et utslag av tradisjonell mannfolkfleip fra den eldre generasjon til den yngre.  “Ja, eg kan sjå at det e dårligt me skjegg ennå.  Eg trur pigede at det ikkje vil gro på deg, gut!  Har du skaft deg barbersaker ennå, elle e de ikkje merr elle du kan vaska vekk me ein  grove klut?”  Slikt satt, slikt sved virkelig for en skjeggløs yngling.  Men gubben visste råd.  “Kom her, gut, så ska eg fortelja deg nåke om skjegg.  Eg trur pigede atte du bør bjynna å jødsla det!”  Jasså, gjødsel?  Skjeggjødsel? Fantes det virkelig et slikt, saliggjørende middel?   “Nå ska du hørra.  Har du prøvt me hynsaskit?  Det kvita i hynsaskiten?  Ikkje det?”  Vi kunne ikke annet enn å riste forskrekket på hodet.  “Jo, de ska ei seia deg, farr, atte det e nåke så virka!  Du ser, det kvita i hynsaskiten, de et akkorat så ein fine krem, ein gjødselkrem så du kan smørra inn i fjese ditt.  Gjere du det kvar dag, måren å kvell, så ska du se atte dårr blir fart i sakene!”  Om han hadde prøvd det selv i sin tid?  “Ja, jysses, ka trur du?  Spørr ikkje om presten har bok!  Jo, eg prøvte det, å nå e det nesten så eg  angra på heila greiå.  Sjå, så det vekse!  Eg må barbera meg to gonger om dagen. Minst!”  Og dermed gikk han, og lot oss stå alene med tankene.  En ukes tid senere spurte han oss igjen: “Nå, Dag Eigil, eg syns du ser lika skjegglause ut, eg.  Har du prøvt med det kvita i hynsaskiten nå?”  Vi ristet beskjemmet på hodet.  Vi kunne liksom ikke helt finne oss til rette med tanken på det der.  Men det var noe der.  Kunne det virkelig hjelpe med litt skjeggjødsel?

Siden har tidens elv rullet i vei.  Nabogubben er død for mangfoldige år siden, og selv er vi en godt voksen herremann.  Mange skjeggfulle år har gått, og skjegget gror fortsatt irriterende fort.  Grått og stygt er det blitt, også, og ferskenhuden er en saga blott.  Fy og fy, best å barbere det vekk. Vi prøvde oss nok aldri med den der spesialkremen.  Men skjegg ble det da, likevel.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , ,

11 comments


  1. Jeg liker at men har litt gråstenk både i hår og sjegg, det gir karakter :)

    Hmmm…gråstenk og gråstenk. De der salt-og-pepperfargede skjeggstubbene er sannelig ikke av liten estetisk verdi…! :-)





  2. Prøvde å få meg skjegg i sånn åttogtjue år før jeg ga opp, jeg….

    Måtte levere legitimasjon (eller legimitasjon som antageligvis dine elever skriver) i like mange år for å få kjøpe røyk…

    Du er ikke alene om den saken.

    Nå ser jeg ut som han Bondevik! Firogførti, og like ung og frisk i huden. Blir antageligvis seende ut som han (en sånn halvveis tenåring) frem til jeg blir sekstisju, og så “poff!!” blir jeg syttifem…

    Hmmm…vi kjenner oss litt igjen i den der framstillingen. En årsak til komplekser i vår pure ungdom, men en attraktiv tilstand nå. Det gjelder som kjent å eldes med verdighet! 😀





  3. Man bruker det man liker å kalle livet (frem til ca 20 år) på å ønske oss å bli eldre for den ene grunnen eller andre.. Så går det ti år hvor vi er fornøyd med den vi er i øyeblikket og når man tipper over på baksiden av 30 begynner hysteriet over; hvor ble barndommen og ungdommen av?!
    Den er der fortsatt, men bedre gjemt bak større mager, mer hår, lavere bakende og mer gravitasjonskrefter. Man er ikke yngre eller eldre enn hva man føler selv, med eller uten ekte mannfolkskjegg! 😉

    Ja, barndommen og ungdommen kan fortsatt hentes fram, i alle fall stemningen og følelsen av den. Og enkelte folk er gamle allerede i 30-årsalderen. :-)
    Men det er rart med det, det finnes til og med en form for eksistens også etter fylte 50! :-)





  4. Hei Dag Eigil

    Etterhvert som man ser hva det koster å få det unna med “Gilette the best a man can get” , Da hadde det sannelig vært en formue å spare på å ha sluppet 😀

    Når selv ikke Kjemoterapi hjerlper på fjerningsprosessen , da er det ikke lett å stoppe det heller …. Skjorter og høyhalsede gensere henger hele tiden ….. Nei … Bedre uten da selv om tilnavnet “banereompe” trolig ville blitt en følgesvenn i livet … Knallbra story da …

    Ja, vi har vært inne på tanken mang en gang, når vi har stått der inne på badet ansiktsfjeset fullt av barberskum, klar til å svinge barberhøvelen. Mye tid og penger kunne vært spart uten det der sabla skjegget. Men kjemoterapi for å fjerne problemet ville nok kanskje vært å gå litt vel radikalt til verks? :-)
    For øvrig kan det jo faktisk tenkes at det der med skjegg og barbering av samme, har noe å gjøre med identiteten som mannfolk? Så kanskje vi ville savnet det, dersom det forsvant?
    Takker ellers for hyggelig kommentar! :-)





  5. Ja noen er late bloomers. Selv våkna jeg en dag som femtenåring med fullskjegg 😀

    Huff da! Det må sannelig ha vært litt av en overgang! Eller så må det ha vært en særdeles lang natt….! 😀





  6. Er det ikke i grunnen ganske bemerkelsesverdig hva man faktisk er i stand til å savne når man ikke har det? Skjeggvekst, mens, og unger kan så gar savne vannkopper dersom “alle andre” har fått være hjemme og kose seg med tegneserier og boller en ukes tid.

    Men vi vinner jo vanligvis kjapt ut at gresset ikke var så mye grønnere på den andre siden – tydligvis ikke engang om det gror fortere 😉

    Ja, slik er det gjerne. I ungdommen savner vi å være voksne, med alle slags voksne attributter. Men når man først er der, så….vel. :-)





  7. Skjegg var ettertraktet mens en var foruten, det skal være sant og visst. Forresten, ikke så mye skjegget, heller skjeggveksten.

    I min tid var nok rådet om å barbere seg selv om skjeggveksten ikke en gang hadde frambragt dun. på moten. Det var den tid da barbermaskinen ble markedsført, og da ble et apparatus som via bråket det framførte, kunne fortelle alle og en hver at joda, vi barberte oss, selvfølgelig! (Noe den stillegående barberhøvelen ikke kunne, dessverre)

    Hehehe…vi var vel også borti den der barbermaskin-perioden. Og barberte oss enten vi trengte det eller ei. :-)
    Siden har det nok helst blitt høvel, ja… :-)





  8. “Det kvita i hynsaskit?” Kanskje like bra at du ikke prøvde det. For selv prøvde vi Melange i håret for å få Elvissleik.”Melange spruter ikke i pannen”, sto det i reklamen. I dag er vi bortimot hårløs på toppen….. 😉

    Ja, vi har liksom en følelse av at skjeggveksten hadde kommet uansett, hynsaskit eller ikke hynsaskit. 😀
    Den der Elvis-sleiken hadde vi heldigvis ikke sansen for. Ikke fikk vi lov til å bruke hårkrem, heller! :-)





  9. 😉

    Ja, ikke sant…? Akk ja, minner fra den gang da…for lenge siden. Men vi smiler likevel.. :-)





  10. Et lite øyeblikk var jeg redd for at du hadde fulgt rådet, med tilhørende traumatisert sinn ettersom naboen måtte ha gnidd det inn (bokstavlig talt) etter å ha fått vite om det. Puh!

    Vi må nok vedgå at selv om vi lyttet andektig til naborådet, så beholdt vi likevel på en måte bakkekontakten. Vi har alltid næret en sunn skepsis til påstander. Så gleden over å få vite at vi og kompisene hadde klint hynsaskit i fjeset, fikk han nok aldri….! 😆





  11. Hehe, det var en stk god historie:)
    Vet du forresten hva det hvite i hønemøkka egentlig er?

    Vel, den vanlige forklaringen er jo selvfølgelig at det er skit, det også. Men vi har også lest et sted at det er urinstoff. Av en eller annen grunn heller vi litt til den forklaringen. Men en ting er sikkert, det er i alle fall ikke tale om skjeggjødsel-krem! :-)





Leave a Reply