Dag Eigil: Den lange veien hjem

Det var en varm augustdag for tre år siden, fullmoden inntil det lumre, som slike  sensommerdager faktisk kan være.  Det var ONS-år i oljehovedstaden dette året, Oljemesseår på godt stavangersk, og tradisjonen tro var en del pedagoger ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden sendt ut for kaste glans over evenementet, herunder overtegnede herremann.  Vi gerådet følgelig ut i den urbane jungel som en vanlig mann, og innfant oss etterhånden i Stavanger Forum med tilliggende plasthaller og øvrige fasiliteter, åstedet for det storslagne, internasjonale evenementet.  Der inne, blant blinkende lys, fancy stands og ruvende, petroleumsrelatert utstyr som kunne ta pusten fra selv de mest blaserte, vandret vi fra stand til stand, og fra happening til happening, mens vi plukket kulepenner, pins, bærenett, en laptop-veske, kartruller og annet stæsj, og forsynte oss med diverse snacks og fingermat som ble tilbudt.  Som man gjerne gjør ved slike anledninger. Ikke så mye på hvert sted, kanskje, men betydelige mengder totalt.  Som ble skylt ned med diverse varianter av mineralvann med og uten sukker, og variasjoner over temaet fruktjuice.  Det smakte jo godt der og da, men vi skulle senere få grunn til å angre på inntaket. 

 

Det var varmt ute, og etter hvert skikkelig trykkende varmt inne i utstillingshallene.  Men vi vandret trøstig videre, nikket og smilte når vi møtte kjente, og hadde det stort sett greit.  Vi slapp til og med unna noe undervisning.  Lutter glede og velstand, med andre ord.  Men hva var det vi følte?  Begynte skoene å gnage igjen?  Vi var nyss kommet hjem fra årets sydentur, der vi hadde pådratt oss noen leie gnagsår og heftige blemmer på tær og føtter, en for oss vanlig plage i varmen.  Var det kanskje så at disse nå begynte å gjøre seg gjeldende igjen?  Neida, vi kunne da ikke tro det.  Det var nok bare innbilning.  Så vi fortrengte tanken, og fikk med oss noen stands til, før vi burde begynne å tenke på hjemturen. 

 

Etter en tid følte vi vel at vi hadde nådd metningspunktet, så vi bestemte oss for å avbryte vår ONS-vandringen, og begi oss ut på spaserturen hjem.  Og lastet med diverse dilldall, frills og knicknacks, la vi ut på den lange veien hjem, en tur på ca. 4 kilometer.  Ikke så langt, egentlig.  Men tro oss, det føltes sånn.  Vi kom ut i sensommervarmen, og begynte å spasere hjemover, i et passende verdig tempo.  I begynnelsen gikk det helt greit.  Rene parademarsjen.  Men temmelig snart begynte ting å skje.  Eller føles.  Tydelig.  Veldig tydelig.  For nå lot signalene fra føttene seg ikke lenger fortrenge.  Gnagårene og blemmene mellom tærne var atter tilbake, med fornyede krefter.  Skikkelig ille, hvert skritt ble en plage.  At helt normale sommersko kunne gnage så intenst, og det på steder på føttene vi knapt ante eksistensen av.  Dette var for lengst bikket over fra spasertur til tortur, og det før vi var kommet halvveis. 

 

Men det var mer.  For hva var det vi kjente i rumpestumpen, med tilliggende herligheter?  Var det ikke en søm der, som etter hvert begynte å gnage infernalsk inn mot selve rumpesprekken?  Eller var det kanskje underbuksen som hadde begynt å slå seg vrang?  Etter en stund var det som om det var full fyr i ræva.  Det var som om den iltre buksesømmen hadde inngått en uhellig allianse med underbuksen, og med forende krefter gikk de nå til angrep på selve, vel, taskestellet.  Og midt på en særdeles beferdet tursti som vi var, kunne vi liksom ikke helt få oss til å låre storseilet og justere på sakene, heller.  Ikke at det hadde hjulpet stort, siden det var begynt å bli temmelig såre og slitte forhold både rundt det hellige og det aller helligste.  Så vi lot det stå til, gjorde gode miner til ualminnelig slett spill, smilte pent til hver i sær, og tok pauser når det røynet på som verst, kombinert med stille bønn om styrke. 

 

Men alle gode ting er som kjent tre.  Da vi var kommet godt og vel halvveis, begynte ting å skje i mage, tarm og blære, også.  Der romlet og pep der inne, her var det voldsomme krefter som bygde seg opp.  Noe måtte ut. Ikke bare noe, mye.  Og vi angret bitterlig på alt det grapset vi hadde trykket og helt inn i ansiktet tidligere på dagen.  Det var ren katastrofe, dette ville aldri gå bra!  Men det var bare til å klemme igjen, og holde ut.  Vi vurderte mulighetene.  Var det mulig å gå inn i en hage?  Banke på døren i et av husene?  Nei.  Utenkelig.  Man har da sin stolthet! Vi passerte gamle ”Teknikken”, uten tanke på at det bak disse stolte fasader befant seg velegnede porselensinstallasjoner.  Men vi tenkte ikke så langt, vi var forbi det stadiet.  Vi vaklet videre hjemover, tviholdende på dagens fangst, mens det tidvis svartnet for oss, og vi ble kald og varm om hverandre. 

 

Omsider kunne vi skimte konturene av residensen.  Bare synet av den, og tanken på hvilke ærender man kunne forrette der inne, bare man kom seg inn døren, fikk trykket til å øke ytterligere.  Det var så vidt vi greide å finne fram nøkkelen, for ikke å snakke om å slå av alarmen.  Vi stormet inn på badet, røskende i belte og bukseknapper.  Glidelåsen ble ødelagt i kampens hete, men hva gjorde vel det, når lettelsen var så enorm!  Det var rene høytidsstunden på ramma. Langt bedre enn sex.   Prøvelsens vandring på veien hjem hadde endelig tatt slutt, og vi hadde bestått testen.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , ,

8 comments


  1. Det er ikkje pent å le, men eg gjorde det likevel! ;D
    Enkelte gongar vert det slik. Turen heim vert akkurat litt for lang. Heldigvis gjekk det då bra denne gongen. Men underhaldande lesing, DET vart det! :)

    Tusen takk for fin og oppmuntrende kommentar. Ellers var det flott å se at du er tilbake igjen, Sylja! :-)





  2. Hæhæhæ! Ustyrtelig morsom beskrivelse! :-)

    Og det er dertil en sann historie fra virkeligheten. Men det er vel så at av og til så overgår virkeligheten de villeste mareritt! :-)





  3. Læ… hrm. Lærte du noe?

    Hmmm…vi vil vel faktisk si at vi lærte ganske mye. En intens dag i livets skole, kanskje…? Eller en lekse om at ingen kjenner dagen før…eh, man er kommet vel hjem? 😆





  4. Hihi gøyal hjemtur ;))

    Ja, gøyalt i alle fall i ettertid…!
    Fortsatt god søndag, forresten. 😀





  5. He-he, jeg fulgte deg hele veien hjem der Dag Eigil. Du kadde en liten bit igjen da dupasserte “Teknikken” ja, og brua gjorde vel ikke veien kortere tenker jeg.

    Fornøyelig lesing om en tortur som de fleste av oss nok har gjennomgodt med avrierende resultat.

    Men du fikk da med deg litt dilldall, frills og knickknacks :-)

    Håper frokosten smaker.

    Ja, det var en minneverdig tur. En hjemtur av den sorten man ikke glemmer så fort. En opplevelse som nok mange andre der ute har opplevd varianter av.

    Frokosten smakte utmerket i dag, og ute er det fint hagearbeidsvær. Ha en fortsatt fin helg.. :-)





  6. Fantastisk skrevet!
    Først (veeel, egentlig hele veien, men endog…*ler*) følte jeg sympati, men jeg ler så godt mot slutten, av måten du beskriver denne torturen på at jeg tok de 4 kilomterene med deg… i tid ;O)

    Åssen har du lappet deg sammen?
    Himmel og hav. Kan det bli værre? 😉

    Vi takker for flott og oppmuntrende kommentar. Slikt varmer en forsiktig humorbloggers hjerte. 😀

    Ja, det var en heftig hjemtur, der man hele tiden var tvunget til å lytte til kroppens signaler, for å si det slik. Vi trodde en stund at tarmer og kroppslige ventiler ville lide permanent skade, men det er utrolig hva man kan oppvise av kroppsbeherkelse når det først gjelder. Mind over matter, på en måte… 😆





  7. 😆 Unnskyld at jeg ler av din miserable hjemtur, men den var levende beskrevet. Been there, done that for å si det på godt norsk. Dog aldri i byen. Har dere ikke taxier i Stavanger? Mener å huske jeg så en sist jeg var der.. 😉

    Selv om det begynner å bli en stund siden denne spaserturen, sitter den som spikret i minnet. Slike kjipe opplevelser, som i ulike variasjoner sikkert har blitt opplevd av de fleste, kan være tøffe nok. Dette var ikke en vandring i downtown Stavanger, for å si det slik. Men det dreier seg om et meget beferdet område, for å si det slik. :-)





  8. Meget fin, detaljrik og utilslørt virkelighetsbeskrivelse :) … hmm, syns det romlet litt her nå 😛

    Ja, her legger vi ikke skjul på livets realiteter! :-)
    Godt du ikke er ute og spaserer… 😆





Leave a Reply