Dag Eigil: Hvem har sagt at det skal være enkelt?

Det er rart med det.  Selv om det er sterke, kommersielle krefter i samfunnet som hevder at det enkle som oftest er det beste, så der det enkle ikke alltid så….vel, enkelt. Selv ikke for oss hverdagshelter som driver vårt virke innen den pedagogiske bransjen.  Som her forleden, på en ganske alminnelig fredag, da vi i forbindelse med et lite filmprosjekt skulle vise en dvd for en klasse.  Klasserommet er utstyrt med pc med dvd-spiller og nødvendig programvare, i taket henger videoprosjektøren klar, vi hadde en hel dobbelttime til disposisjon, og disiplene var forventningsfulle og klare som egg.  I god tid i forveien hadde vi framskaffet dvd’en, for ikke å snakke om det nødvendige settet med høyttalere.  Tralalalala, dette skulle gå så bra.  Hvor feil går det an å ta!

Vi gjorde vår entrè, plugget inn høyttalerne, fant fram dvd’en og startet pc’en, alt mens vi pludret og småpratet hyggelig om filmen og det spesielle miljøet som her ble skildret.  Maskinen brukte lang tid på å starte opp, men vi pratet videre, og grep etter fjernkontrollen til prosjektøren.  Fjernkontrollen, ja.  Hvor var den, mon tro?  Etter en kort leteaksjon ble den funnet, men virket den?  NEI!   Gikk det an å starte prosjektøren manuelt, ved hjelp av oppstiging på bord, og bruk av pekestokk?  Muligens, men ikke tilrådelig. Det virket som om prosjektøren hang litt løst, på en måte, og litt skjevt.  Vi startet den, likevel. I mellomtiden hadde pc’en endelig kommet opp å gå, men hva i huleste…joda, det var da bilde, men alt var i en gulaktig, nesten kvalmende farge, som ødela hele inntrykket.  ”Ikke noe problem”, sa en av disiplene, ”det gjelder bare å riste litt i de rette ledningene bak på pc’en!”  Hmmm…det virket faktisk.  For en stakket stund. 

Endelig bilde på skjermen!  Til og med lyd i høyttalerne.  Så vidt det var.  Helt uholdbart.  Samtlige knep ble brukt for å få opp lydnivået, men til ingen nytte.  Første undervisningstime var snart over, uten de helt store, filmatiske opplevelsene.  Det var en ting å gjøre, nemlig å hente ”Trollmannens læregutt”, i form av systemansvarliges IKT-lærling.  Han kom anstigende, røsket i ledninger og satte nytt batteri i fjernkontrollen.  Prøvde et annet avspillingsprogram, uten hell.  I mellomtiden hadde overtegnede pedagog, stresset og rød i toppen, fått fatt i et par andre høyttalere, som faktisk virket.  Til slutt.  Endelig kunne vi snurre film.  Læreren som skulle ha timene etter oss var heldigvis på kurs, så disiplene hadde fått lov til å bruke også denne tiden på filmen.  Selv måtte vi går til neste klasse, så vi krysset fingrer og tær, og håpet det beste. 

Og det gikk bra.  I alle fall en stund.  For etter en tid kom de inn til oss i den andre klassens time, og kunne berette at maskinen, og dermed filmen, hadde stoppet!  Vi måtte komme logge på maskinen igjen.  Årsaken til at den hadde stoppet?  Automatiske oppdateringer.  Men etter fire timer og utrolig mye dilldall, fikk vi da vist ferdig filmen. Hvem har sagt at det skal være enkelt?

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , , ,

14 comments


  1. He he he, skam på den som gir seg.

    Nei, det er klart! Men vi holder ut. Vi er en stayer, må vite! Og nå har det begynt å komme inn mange rettebunker igjen, også…akk ja.! Men vi smiler allikevel! :-)





  2. Huffda, blir svett bare ved å lese om det, jeg,- nei det er ikke enkelt, det var vel snarere en glimrende eksempel på Murphys lov, som har det med å slå til med ujevne mellomrom. Honnør til deg som ikke gav opp!:-)

    Vi må vedgå at vi ble en smule heit i topplokket, selv også. Og så skjer slike stadig vekk. Irriterende ofte. Men ferdig med filmen måtte vi jo bil, disiplene skulle jo arbeide med den, og levere inn rapport! :-)





  3. I fare for å gi inntrykk av at jeg er eldre enn jeg er kan jeg fortelle at dengang jeg gikk på barneskolen ble diverse filmer om flora og fauna vist -nettopp- på film. Med rullegardinene ned, lerret, filmfremviser og det hele. Og det virka. HVER gang….:)

    Vi er såpass gammel at vi utmerket godt husker både film og lysbilder, og dertil andre parafernalia så som krøkkete og ustabile lerreter. Og det virket, forbausende ofte! Med lyd. :-)





  4. avatar Esarmika

    Tror du jeg har vært borti det problemet før eller? Det er nesten aldri noe utstyr i klasserommene som fungerer…

    Blæ

    Det er nesten sånn at man nesten foretrekker vanlig tavle-undervisning vet du, for tavla virker hvertfall! Hvis man finner krittet, da… 😀

    hehe

    Ah, et menneske der ute som forstår problemstillingen og følelsen! Ja, det er tull og dilldall, stadig vekk. Og så gruer man seg til man skal til med et eller annet slikt opplegg, slik at det blir lenge til neste gang, og så har man kanskje glemt hvordan man bruker…hmmmm. Ja takk, vi tar gjerne en pakke kritt! :-)





  5. Hahahaha, se positivt på det: Elevene lærte i alle fall noe om livet. At det ikke skal være enkelt…

    Åhh! Ikke noe annet å gjøre enn å se positivt på ting, vettu! Enkelt? Går det an…? 😀





  6. Det der med avspilling av DVD på PC-en har jeg aldri skjønt meg på. Skulle være så enkelt. Det fungerte fint i 2000, da programmet fulgte med PC-en. Nå må man laste ned noe skrot fra det store internett, som noen skrotinger skal ha betalt for. Selv om man allerede har betalt for følgende:
    1. PC-en rundt DVD-spilleren.
    2. Som inneholder en DVD-spiller som er en del av prisen.
    3. DVD-en.
    Er det rart folk laster ned gratis ting?

    Ja, og dersom man har en maskin med Windows Vista, så må man kanskje til og med betale diverse kronasjer for å få laste ned dvd-avspillingsprogrammet! Ikke bra! :-(





  7. Og så satte jeg en DVD inn i PC-en min, for å teste mitt utsagn. Selvfølgelig startet den uten problemer….
    Da var dette et problem jeg hadde på den FORRIGE PC-en min….

    Ahh, fremskritt! Ren bonus, selvfølgelig….! 😀





  8. Det der hørtes ikke enkelt …… må gå meg en liten runde jeg, tror jeg. Bli litt stressa av den historien der … :-)

    Hehehe…ja, hverdagen for oss pedagoger kan faktisk av og til være ganske så hektisk. Men vi holder ut! :-)





  9. avatar MT

    Mange framskritt,-er ikkje framskritt :)

    Ynskjer deg ein fin dag med rettetast og kulepenn.

    Det såkalte framskrittet har en pris, ja. Men den der skrivemaskinen lengter vi i grunnen ikke så veldig tilbake til. Det er rart med det, men noen fordeler har framskrittet uansett. :-)





  10. avatar Millenblogg

    Nøyaktig denne episoden kjenner vi igjen fra vår egen tid som degn i videregående skole. Heldigvis er jeg fra naturens side utstyrt med øyenbryn som ligner horn i panna. Dette gir et strengt utseende som ofte holder disiplene i ro! Stakkars disipler! (Hvis de ikke vil elske oss, så skal de lære å frykte oss…)

    Hehehe…jo, vi har tro på at det er mange pedagoger der ute som nikker gjenkjennende til slike episoder. Og de skjer stadig vekk. Kan være nyttig med et sånn litt strengt, men likevel selvsikkert blikk da, ja.! 😀





  11. Det var en gang for mange, mange år siden (akk, ja!) hvor vi hadde som tradisjon å se filmer hos farmor og farfar i adventstiden. Filmer fra enda flere år siden, da vi virkelig var små! Det værste som da kunne skje, var at lakenet som var festet til veggen fallt ned. Det kunne veldig enkelt festes til veggen igjen. Det hendte også at båndet hoppet av filmrullen. Da var det bare en ganske kort pause mens farfar rullet det greit på igjen.
    Men det var før alle fremskritt, før alt ble så mye enklere…hm

    Ja, vi husker også slike filmframvisninger, der det var snakk om film i ordets rette forstand. Noen ganger med laken på veggen, andre ganger med lerret på stativ. Ja, det var tider vi ser tilbake på med nostalgi i sinnet. Av så mange grunner. :-)





  12. I min tid som lærenem stusset jeg alltid over dette akk så underlige fenomenet med filmfremvisning. Man skulle jo tro at såfremt ingen hadde stilt på apparatene mellom filmfremvisningene ville det virke når man skrudde det på igjen? Men nei! Det ble nesten rutine av å gå gjennom AV-kanalene, pluss de andre kanalene, sjekke tilkoblinger osv. osv. Er fristet til å ville kjøre Esarmikas anbefaling med tavle og kritt. Men hvordan får man da fortalt den fantastiske scenen fra Das Boot hvor den ene spør den andre: “Har du hår i nesen?” “Ja, hvordan det?” “Jeg har noen i rumpa. Kanskje vi skulle knytte dem sammen?” :-)

    Man skulle tro at det var grei skuring så lenge ingen hadde rørt systemet siden forrige framvisning, men slik er ikke virkeligheten. Murphy’s lov slår som oftest til, godt hjulpet av klåfingrede disipler og kolleger. Eller noen som går fra utstyret i ustand, uten å si fra. Man burde knyttet noen hår sammen på de der, ja….! :-)





  13. Huff, ja er det ikke fortærende du! En ulykke følger gjerne en annen og da er det om å gjøre å være tålmodig og bestemt! Og dere klarte det jo til slutt da! Opptil flere ganger….! 😉

    Ja, slikt er faktisk en smule hverdagsirriterende. Men dog såre vanlig. Og samme hvor mye man enn planlegger i forkant, så skjer slikt. Akk ja. 😀





  14. Heia Dag Eigil :)

    Du verden..enkelte dager gaar det bare ikke veien altsaa..Likevel maatte jeg le da jeg leste innlegget ditt..kjempeflott beskrevet om gjenkjennelig frustrasjon :)
    Akk ja..jeg haaper at neste filmfremvisning gaar bedre..man har jo lov aa haape :)

    Ha en flott dag :)

    Tusen takk for hyggelig og oppmuntrende kommentar fra en dyktig blogger! Ja, hverdagsirritasjon finnes i rikt monn, helt sikkert i alle yrker.

    Og ha en aldeles fornydelig dag og uke! Onsdag allerede, du verden! :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *