Dag Eigil: Stor sorg! Et barndomsminne fra den gang da.

Vi er såpass gammel at vi husker de dager da hesten var et vanlig arbeidsdyr på landet, et viktig dyr for bonden, og en god arbeidskamerat.  Hesten var i en særstilling, og i en helt annen klasse enn de øvrige dyrene på gården.  Til og med her i Oljebyen kunne vi som barn observere bønder som kjørte fra den omkringliggende landsbygda og inn til torget med hest og kjerre for å selge sine varer. 

Morfar og mormor drev lenge småbruk og drivhus der ute på øya, til langt opp i 60-tallet, lenge etter at moderen var vel gift og etablert her i det som senere skulle bli Oljebyen.  For oss unger var det et eventyr å få komme på besøk dit, med kyr og kalver, sauer, griser, hesjer og hopping i høyet.  Og om sommeren kunne vi spise oss sprekkmette på søte småtomater fra drivhuset.  Men så ble det etter hvert avvikling av småbruket, dyrene ble solgt, og drivhuset revet.  Hesten ble imidlertid værende der  i mange år fortsatt, selv om dens eneste oppgave,  bortsett fra små ridetur med diverse unger, var å kjøre inn sitt eget vinterhøy.  Derfor var det fortsatt slåing av gress, hesjing og høy på låven.  Men slik var det, hesten måtte jo ha mat.  Og slik var det i mange år. 

Derfor erindrer vi fortsatt levende den gangen vår morfar og mormor kom reisende fra øya og inn til oss i Siddisbyen. Vi var nok ikke store karen, men vi husker det godt likevel.  Morfar ankom iført mørk dress, og det var en alvortynget stemning over besøket.  De var nemlig i stor sorg.  Den gamle, trofaste, men syke og giktiske fjordingshesten skulle endelig ekspederes til de evige gressganger, og de hadde fått nabobonden til å ta seg av jobben med å få den på slaktebilen.  Selv måtte de reise vekk. Det var gråt og tårer hos dem begge, og hos moderen, hulking og ristende skuldre.  Morfar var en en tøffing, som i sin tid også hadde tilbrakt diverse år som gårdsarbeider og cowboy på storfarmer i Junaiten. Men dette ble for tøft, selv for ham.  En nær venn og trofast arbeidskamerat gjennom mange år var gått bort.

 
 
 
 
avatar

About Dag Eigil

Kjekk og grei herremann i sin beste middelalder. En tvers igjennom snill og hyggelig fyr som ofte klapper så vel katten som fruen kjærlig på pelsen. En person med moral og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Hyggelig, omgjengelig og lett å holde ren. Humorist, blogger og hobbyskribent. En venn av ordet i beste forstand
1 , , ,

9 comments


  1. avatar Pdyqf

    Det var noe annet før i tiden .Det er bra med gode minner .Du får ha en fin kveld ;))

    Pdygf

    Ja, det var tider, det. Tider som er forbi. Men folk var nok avgjort mer knyttet til sin gamle hest enn til sin gamle traktor, kanskje…? :-)





  2. Uff da, nå fikk jeg tårer i øynene og klump i halsen her. Selv har vi en hund i familien (ikke min hund altså) som har vært med oss i snart 14 år nå. Og jeg må tilstå at jeg med gru tenker på den dagen han må reise. Det blir en trist dag det, for både store og små. Rart, men enkelte dyr knytter en seg sånn til. Og dyrene har sjel, det er jeg overbevist om.

    Lilleyam

    Vi er også overbevist om at dyrene har sjel. Det vet alle som har hatt det privilegiet det er å dele en del år av sitt liv med et kjært kjæledyr. Eller for den del, en firbent arbeidskamerat. Det er lenge siden, men minnet sitter som spikret.





  3. Det er et godt tegn ved menneskene at vi bryr oss så mye når et kjært, gammelt dyr sier takk for seg. Når selv voksne mennesker kan gråte over det føler jeg enda at det er håp for oss. At vi ikke har mistet all vår menneskelighet i jaget etter makt, penger, ære og berømmelse.

    Tale

    Ja, det er absolutt et godt poeng. Og i tillegg har vi jo dette at dyrene aksepterer oss akkurat som vi er, om vi er triste eller glade, eller føler at vi har oppført oss uklokt. Uforbeholden kjærlighet og gjensynsglede uansett. Det er noe fint i det. :-)





  4. Det er klart det er tungt å skille seg ad med en “arbeidskollega og kamerat” en som aldri kom med et vondt ord til deg.
    Forstår faderen godt jeg.

    Min far måtte jo skille seg ad med to blindførerhunder, sine “øyne” og ledsager og ikke minst, sin beste venn. Det vet jeg var tøfft, men dessverre så er det livets gang.

    Nå er det helg Dag Eigil 😉

    Breiflabben

    Ja, det må ha vært fryktelig sørgelig. Og her kan man virkelig snakke om et nært forhold mellom menneske og dyr. Båndene er sterke, og sorgen høyst reell. Visste ellers ikke at din far var blind.

    Joda, helg, vettu…og kanskje litt XO..! :-)





  5. avatar Neugierig

    Den som bare hadde hatt en fjording…. Godt du har XO, sikkert en fin erstatning. 😉

    Neugierig

    Det var en snill og hyggelig fjording, må vite! Blakk og fin var den, også. Øyas kjekkeste kosehest. Men, som vår hustru – velsigne henne – en gang sa: “Hester er i grunnen for store og uhåndterlige!”
    :-)





  6. Heia Dag Eigil :)

    Ufff…dette med aa maatte skille seg fra dyrene sine er forferdelig altsaa…man vet jo at det kommer, men det er bare saa trist naar vi vet at naa er tide inne.

    Kan godt skjoenne faren og moren din jeg, og hvor toeft det maatte ha vaert :(

    LeylaM

    Ja, det er helt forferdelig. Vi knytter så sterke bånd til dyrene at de blir som familiemedlemmer, som personer. De er ikke bare “noe”, men “noen”. Og da blir det vondt når de dør fra oss, spesielt siden det her er snakk om uforbeholden og trofast kjærlighet.

    Ha en fin helg videre. :-)

    Ha en fin helg Dag Eigil :)





  7. En twilight hilsen til Deg DE !
    Drømmer om en pensjonist tilværelse
    et sted på hesteryggen jeg haha !

    Zamoyski

    Hester kan være kjekke og elegante dyr, vettu!

    Takker ellers for hyggelig hilsen. :-))





  8. En del av slekten min er fordelt over tre gårder som ligger etter hverandre oppover langs ei steinrøys noen minutts kjøring fra Sandnes. Der tilbrakte jeg noem somre som liten (de skiftet på å ha meg på “legd”) og jeg husker godt Vesla, onkels fjording (selvfølgelig) som ble steingammel, men for noen krefter ! Gården lå nesten i en vegg, og opp der dro hun opp et kjempelass med høy med en skokk unger på toppen. Sist jeg så henne hadde hun gått av men pensjon og gresset og knasket epler bak hovedhuset. Hun døde visstnok en naturlig død i den hagen, eller kanskje det var bare noe de sa. Men jeg tror på det :)

    Sjalle

    Herlig nostalgiminne. Ja, la oss håpe at hesten virkelig fikk en fin pensjonisttid, og døde en naturlig død, mett av både epler og dager! :-)





  9. Ah, ja, du er jo her inne også, såklart! Du sitter altså på to stoler, he he he! 😉

    Måtte innom og ønske deg ei god helg, -også på VGB, og nå går vi mot lysere tider, gitt! 😉 Juhuuu, -ikke lenge til våren nå! Kos deg!

    Mairmog

    Joda, vi har hatt et Sverige-opphold, vi også. Ja, i godt selskap med mange andre. Vi har nå vært inne og satt på varmen, tørket støv og ristet tepper her hjemme. Det begynner å se bra ut igjen. Det blir ikke helt det samme som før, men det kan bli bra. :-))





Leave a Reply